2. plass i Norseman 2014. Dette går bare én vei!

Publisert 04.08.2014 16:01:50 av Lars Christian Vold
Kategorier:
For 4 år siden fullførte jeg mitt første triatlon. Det var
Norseman, og jeg kom til toppen sjeleglad over å ha fullført på 15 timer og 26
minutter under vesentlig bedre forhold enn det var i år. Det var fantastisk å
komme i mål, jeg var overlykkelig for å motta den svarte trøya og jeg var fast
bestemt på  aldri å gjøre noe slikt tull igjen. Hvorfor være med på noe som gjør
konstant vondt i over 11 timer? Hele dagen gleder man seg til å bli ferdig, og når
man endelig er ferdig er ikke engang det deilig. Nei da kommer krampene, skjelvingen,
hyperventileringen, kvalmen og utmattelsen og hjemsøker deg i lang tid etterpå.



For å drive aktivt med langdistansetriatlon må det være noen hjerneområder som ikke fungerer helt som
de skal. Jeg finner ingen evolusjonsmessig forklaring på å drive med det. Vi langdistansetriatleter
burde etter all fornuft vært utryddet for tusenvis av år siden. Det må rett og
slett være en utviklingsfeil. Som psykologstudent har jeg naturligvis ulike
teorier på hva denne feilen kan innebære. Det kan være feilkoblinger i hjernens
smertesentre. Det kan være tvangstanker eller ukontrollerbare ticks. ( ”Å nei,
nå meldte jeg meg på igjen!”). Eller det kan være elendig hukommelse. Jeg for
min del er ikke glad i smerte. Jeg synes faktisk smerte gjør j…lig vondt! Og
det var en bevisst og kontrollert handling da jeg i fjor tappet kontoen min for
2700 hardt opparbeidede kroner for å bli med på Norseman 2014. Jeg må rett og
slett ha elendig hukommelse. I fjor lovte jeg meg selv ”aldri mer”.  I år fullførte jeg
Norseman for 4. gang og kom 
til toppen som andremann på tiden 11 timer og 9 minutter.
Målet var å bli 
tidenes yngste vinner. Det var jeg dessverre ikke god nok til, men så vidt jeg
vet ble jeg i hvert fall tidenes yngste som har stått på pallen i Norseman. Det var litt av en tur.


 


Jeg er som vanlig nervøs før start. Men det er en ganske
annen nervøsitet enn jeg har hatt tidligere på Norseman. Spent er vel egentlig
et riktigere ord. Jeg vet jeg klarer det, jeg har aldri vært så godt forberedt
til noe i hele mitt liv. Jeg er spent på hvor langt jeg kan nå med de
forberedelsene jeg har gjort. Hver minste detalj for løpet er planlagt. Jeg har
tenkt over alle scenarioer. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal disponere løpet.
Support-teamet mitt med forloveden min Mari og bodøværingen Olav Wendel er like
erfarne supportere som jeg er utøver. De har fått en detaljert ernæringsplan
som jeg har utviklet med treneren min Mats Johansen (www.getrobust.no). Alt er
testet på forhånd. 
Jeg har hatt enorm progresjon i samtlige disipliner og Mats har
hjulpet meg med 
å prikke inn formen til nettopp denne dagen. Vinner jeg ikke i dag,
så er jeg 
rett og slett ikke god nok, og det er det bare en ting å gjøre med: bli bedre.

 

Svømmingen:

Av en eller annen grunn ble det sagt i etterkant at svømmeforholdene i år var gode. Det
stemmer ganske enkelt ikke. Det er bølger og motstrøm, så fergen driver så mye at jeg
må svømme flere hundre meter til start selv om jeg bare hopper ut fra fergen
noen få minutter etter de første. Vanligvis gjør jeg det bra under slike tøffe forhold,
men ikke i år. Svømmingen går dårlig. Jeg er alt for langt bak de første og

jeg har ikke den luken jeg hadde håpet på å få til de tøffeste konkurrentene
bak meg. En del av en god planlegging er å være forberedt på det som ikke går
som planlagt. Og det er jeg forberedt på

 

Sykling:

Selv om jeg setter meg på sykkelen og kjenner at kroppen
virker slapp og udugelig, beholder jeg roen og jeg sier ikke ett negativt ord
til meg selv. Jeg tenker bare: ”Det kommer! Behold roen og det kommer”

Flere av de tøffeste konkurrentene mine passerer tidlig i
løpet og før Dyranut ligger jeg på en 7. plass. Alle de jeg vurderte som de
tøffeste konkurrentene ligger foran meg og forspranget øker. Jeg har fortalt
supporten min at jeg kun vil ha positiv feedback, og de heier meg frem og støtter
meg som om alt går etter planen.  Jeg
beholder roen og forteller meg selv at alt kan skje i løpet av Norseman.
Ingenting er avgjort før jeg er på toppen. 

På vei fra Dyranut til Geilo begynner kroppen å våkne og
beina begynner endelig å spille på lag. Jeg får til et supert samarbeid med Lars
Petter Stormo, som også konkurrerer for Oslo Sportslager, og vi bytter på å
ligge 10 meter foran. Vi er nøye med unngå drafting og det opplever jeg at vi klarer
utmerket. Vi har racemarshall (dommere) bak oss stort sett hele veien som følger nøye med
på at vi ikke tøyer grensene. Sammen henter vi massevis av motivasjon, vi heier
på hverandre og vi klarer å ta innpå teten! Tusen takk Lars Petter, for supert
teamarbeid! Lars Petter drar litt fra meg i motbakkene etter Geilo og jeg lar
ham bare kjøre. Jeg er fast bestemt på å holde så jevn watt som mulig. Sånn
holder vi på til Imingfjell. Lars Petter drar fra i bakkene og jeg tar ham
igjen på flatene og i nedoverbakkene. På vei opp Imingfjell ser vi endelig
ryggen til Allan Hovda. Lars Petter holder et voldsomt tempo oppover bakken.
Jeg gjør en nøye vurdering på om jeg skal tråkke over terskelwatt for å holde
følge, eller om jeg skal la ham kjøre alene opp til Allan. Jeg bestemmer meg
for å holde igjen og kjøre jevnt for å ha gode løpebein. Samtidig er jeg litt
bekymret for at de skal jobbe sammen på flatene oppå Imingfjell og dra fra meg.

Det har vært motvind hele dagen, men når vi kommer opp på
Imingfjell får jeg allikevel en liten støkk. Der er det motvind der! Og etter
hvert begynner det å høljregne også. Jeg klarer å holde avstanden til Allan og
Lars Petter sånn noenlunde. Men i regnet, tåken og motvinden er det bare så
vidt jeg ser dem selv om de bare ligger noen hundre meter foran meg. På vei ned
fra Imingfjell tar jeg dem endelig igjen. Selv om jeg gikk på trynet et par
ganger i fjor, og jeg føler jeg sykler ganske trygt i år, er jeg visst
fremdeles et råskinn i nedoverbakkene. Jeg kjenner bakkene ned fra Imingfjell
som min egen bukselomme og jeg er ikke redd for å suse utfor selv om jeg knapt
ser 50 meter foran meg. Allan, Lars Petter og jeg jobber sammen fra bunnen av
Imingfjell og til T2. Jeg er veldig rask i T2 og kommer ut først av trioen selv
om jeg var sist inn.


 
Foto: Bjørn Hytjanstorp

Løp

Til min store forbauselse ser jeg førstemann, Graeme Stewart, rett foran
meg i det jeg begynner på løp. Jeg tar innpå ham og etter kort tid ligger jeg i
ryggen på ham. Jeg vet at Allan håper å dra fra på flatene for å få et solid
forsprang før steinrøysen der jeg tok innpå med 10 minutter i fjor. Jeg åpner
derfor i et voldsomt tempo for å prøve å skremme ham litt. Det tar allikevel
ikke lang tid før han kommer opp på siden av meg. Han sier han er imponert over
løpsteget mitt og jeg prøver å bite meg fast idet han legger seg foran. Graeme
Stewart faller litt bak, men jeg gir meg ikke. Jeg nekter å tro at Allan kan
holde det tempoet særlig lenge. Jeg ser på klokka mi og den viser 3min og 40sek
per kilometer! Fy f… for et tempo! Etter få kilometer må jeg gi slipp og jeg
ser Allan sprette av gårde som en antilope mens jeg føler meg som et nebbdyr
mens jeg prøver å få tilbake kreftene. Graeme Stewart tar meg etter hvert
igjen, vi ønsker hverandre lykke til før også han jumper av gårde. Bak meg
kommer Lars Petter og jeg er en stund sikker på at han kommer til å ta meg
igjen. Men kreftene mine kommer gradvis tilbake og jeg får opp tempoet til 4.15
fart. Lars Petter må gi slipp til slutt. Hadde han ikke brukket foten for bare
7 uker siden er jeg sikker på at vi skulle fightet et godt stykke videre på
løp! Uansett, fantastisk prestasjon av Lars Petter å ende på en 4. plass etter
en slik oppladning. Du er rett og slett en rå idrettsmann og et forbilde! Jeg
fikk dessuten vel så mye heiing fra supporten din som min egen og det var
fantastisk motiverende. Det er deilig å kunne være konkurrenter samtidig
som man heier på hverandre. Nettopp det er kanskje noe av det mest stemningsfulle
og spesielle med Norseman.



Foto: Amund Kvernvold
 

Motbakkene

Etter 25km med flat løping, begynte endelig motbakkene. Den
4. disiplinen i Norseman, og min sterkeste gren. Selv om Allan leder med ca 13
minutter har jeg ikke gitt opp håpet om seier. Det tar ikke lang tid før jeg
tar igjen Graeme Stewart og ligger på 2. plass. Alt kan snu seg i motbakkene!
Jeg biter tennene sammen og fokuserer på hvert enkelt steg for å holde så høyt
tempo som mulig. Jeg tenker kun på her og nå. Hva kan jeg gjøre for at akkurat
dette løpsteget skal gå raskest mulig. Det gjør vondt over alt, men så lenge
jeg kun har fokus på hvert enkelt steg er det overkommelig. Skifter jeg fokus
til toppen er det helt uutholdelig! Jeg blir heiet oppover av fantastiske
tilskuere og jeg kjenner en energiboost og gåsehud for hvert brøl jeg hører. Jeg
prøver å smile, men det ser neppe ut som et ekte smil. De siste 4 kilometerne i
steinrøysa opp fra Stavsro pleier å være min spesialitet, men Allan leder med
over 15 minutter, så jeg ser ikke på det som realistisk å skulle ta ham igjen.
Jeg gir allikevel det jeg har, og løper oppover til krampen tar meg. Jeg både
elsker og hater den røysen! Det er som vanlig tåke og sterk vind, og jeg tenker
at jeg er sterkere enn naturen, selv om jeg innerst inne vet at jeg aldri er
mer sårbar for vær og vind enn akkurat nå. Kroppen er ikke lenger i stand til å
regulere varmen og det eneste som holder meg varm er aktiviteten. En gang i
blant skriker jeg ut et lite smertebrøl bare for å høre at jeg fremdeles lever.
Etter 11 timer og 9 minutter kommer jeg omsider til toppen. Endelig!! Jeg er
grundig slått av Allan Hovda, men jeg har vunnet over meg selv. Jeg har gitt
alt, jeg har ikke latt en eneste negativ tanke styre meg og jeg har prestert
MYE bedre enn i fjor! Etter få minutter kommer skjelvingen og det er slutt på
lettelsen. Jeg skjelver ukontrollert i over 30 minutter før kroppen endelig
klarer å roe seg. Selv målgang er ikke deilig på Norseman, og dette kaller jeg
en hobby…


 
Foto: Martin Paldan

Lagkompis i IK Hero Tri, Anders Alveng, karret seg i mål til
en 32. plass på tiden 13 timer og 5 minutter, etter oppkast på sykkelen og en
stygg velt på vei ned fra Imingfjell. Anders viste en imponerende viljestyrke
og hadde alt i alt en strålende debut på en veldig krevende konkurranse!

 

Jeg er selvfølgelig fornøyd med 2. plass, for jeg kunne ikke
gjort det bedre. Men fornøyd er noe helt annet enn tilfredsstilt. Jeg er lengre
fra tilfredsstilt enn noensinne og jeg gleder meg til å jobbe målrettet for å
vinne Norseman. Jeg er 23 år og min triatlonreise har vart i 2 år. Drømmen er å
en dag stå på toppen av pallen på Hawaii. Det er selve reisen til alle målene
jeg setter meg som er fantastisk, og min triatlonreise har bare så vidt begynt.
Neste mål nå er VM i age-group under Ironman Hawaii i Oktober.

 



Takk til alle som har gitt meg uvurdelig hjelp, støtte og
motivasjon!


-         Takk til Oslo Sportslager for at jeg fikk
konkurrere for dere og all hjelp og støtten det har innebar!

-         Takk til treneren min Mats Johansen for
fantastisk veiledning på nærmest alle områder!

-         Takk til Danny og Colosseum Spa for at dere har
holdt meg skadefri et helt år!

-         Takk til supporten min og spesielt takk til Olav
Marcus Wendel (arrangør av Bodø triatlon), som reiste helt fra Bodø for å være
support for 3. gang!

-         Takk til brødrene mine Eivind og Amund for at
dere gir meg noe å strekke meg etter.

-         Takk til Ik Hero tri: Christian Nilsson, Anders
Alveng, Marius Elvedal og Olav Johannes for motivasjon, treningsglede og et
fantastisk felleskap!


-         En stor takk til Knut, Bente, mamma
og pappa for at dere er verdens beste svigers og foreldre!

- Og en uendelig stor takk til min kjære forlovede Mari! Du er bare best på alle måter!

Tags:

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Lars Christian Vold, 14.08.2014 19:39:38
Hei Simeon! Ingenting inspirerer meg mer enn å kunne være til inspirasjon for andre. Så takk for det! Du fyller vel 18 før neste Norseman? I så fall må du bare slenge inn en søknad på Norseman i år, så skal jeg krysse fingrene for at du kommer med ;) Ikke nøl med å ta kontakt på facebook dersom det er noe du lurer på eller vil være med på noen økter. Lykke til!

Skrevet av Simeon Johansen, 14.08.2014 14:09:27
Er 17 år selv og løp mitt første triathlon i fjor, ble skikkelig revet med og trener nå jevnlig på løping og sykling samt litt svømming istedet for bare løping som det var før. Ville bare si at jeg ble utrolig inspirert av å lese historien din og har en liten drøm i hodet mitt om å fullføre norseman en gang i tiden! Takk for god lesing og masse inspirasjon, og lykke til videre med Hawaii!