3. plass i Swissman 2015 - Kjetil H. Dammen

Publisert 24.06.2015 09:17:00 av Kjetil Dammen
Kategorier: Generell, Langrenn, Løpesko, Sykkel
Da jeg i høst ikke fikk plass i lotteriet til Norseman, men søkte og fikk plass på Swissman, ble jeg fortalt at løypa var vel så hard og hadde flere høydemeter, men til gjengjeld varmere vann, og finere og varmere vær.




Og slik starta det også kl 05.00 på lørdag. 20 grader i vannet, ikke helt flatt, men heller ikke sjenerende sjø. Kom bra i gang og fant riktig pusterytme. Fikk følelsen av at feltet splitta seg til begge sider og at jeg ble liggende i midten. Helt greit tenkte jeg, da kan jeg ikke bomme altfor mye på retninga. Det ble en deilig morgen-swim, og jeg syntes jeg hadde en fin flyt. På slutten bomma jeg allikevel litt, og holdt på å svømme rett i en fortøyd båt. I t1 fikk jeg høre fra Thomas Henriksen at jeg hadde brukt 1.10time, var rundt nr 20, og at det i hvert fall var 3 damer foran. Uansett var jeg veldig fornøyd med starten, selv om det var litt ergerlig å bomme på slutten og bruke lengre tid enn jeg hadde som mål.



I Ascona var det varmt og godt, så starta i kort-kort, la meg i bøyla, og inntok frokost nummer to. Oppover dalen mot Aiago følte jeg det gikk lett, og henta også et par ryttere etter å ha henta mange rett etter t1. Før den skikkelige stigninga til første pass begynte, hadde jeg tatt igjen «hvite-Patric» som Thomas kalte han. Jeg lå på 4.plass, omtrent samme avstand til tet som etter svømminga. I selve stigninga tok jeg igjen «grønne-Patric», og jeg må innrømme at jeg lurte på om jeg hadde starta for hardt siden jeg hadde tatt igjen så mange, og jeg enda ikke var over første av tre pass, og heller ikke halvveis på sykkeldelen, men Thomas ba meg bare måke på.

Været var begynt å bli dårligere, og fikk beskjed om at det var regn, tåke og 2 grader på toppen. Kom meg greit opp 10km med brostein, fikk på meg tøy, ny frokost/lunsj, og beskjed om at jeg tapte terreng til de to første. Satt og hakka tenner ned mot Andermatt i regn og motvind før det ble et par km flatt i bunn, med hva jeg følte var dagens eneste medvind, bort til starten av neste stigning opp til Furkapass på 2400moh. De siste 5-6km opp her ble veldig tunge, og jeg måtte slå av bra på farta for å ikke pushe meg altfor hardt. Det snødde, var tåke og ulte, ikke av vinden, men i magen. Jeg begynte å bli sulten. Gleden var derfor stor, endog kortvarig da jeg endelig kom meg igjennom skylaget, fikk påfyll av mat og drikke av Thomas og fattern, for så å dra rett ned i tåka og regn igjen og fryse ballene av meg. Allikevel syntes jeg utforkjøringene var tøffe og morsomme å kjøre, med hårnålsvinger som kom kjapt i den verste tåka, og vind som flere ganger tok tak i sykkelen, og kalde hender som ikke alltid hadde full kontroll på bremsene. I bunn etter andre utforkjøring var det en flate på ca 0,7 meter før siste passet begynte. Da var jeg så kald og nummen på henda at jeg bare så vidt fikk gira ned fra storskiva. Men utforbakkene hadde også gitt meg tid til å hente meg igjen etter Furkapass, så siste passet gikk som en lek.

Herfra til t2 var det stort sett utfor, med enkelte flate partier. På 2000 meters høyde ganske kaldt, tåkete og vått, men varmen og oppholdet kom jo lengre ned i dalen jeg rulla. Nå var det bare å huske på hva eksperten/mentoren/sjefen/samboern hadde sagt om å holde igjen på slutten, og sitte på lette gir for å være best mulig forberedt til maraton. Ferdig skifta til løping, med Thomas som følge første 9km, var jeg klar og gledet meg. Jeg starta litt rolig slik at Thomas skulle få kommet i gang…?!? Ca 7.20 timer brukte jeg på sykkelen, 20min dårligere enn planlagt, men med røffe forhold så det må være godkjent.



Første biten av løpinga var kupert, før et flatt parti til ca 18km. Fikk beskjed om at jeg tapte terreng til de to foran igjen, etter å ha vært omtrent 15 og 10 min etter ut fra t2. Hadde ingen problemer med å holde det i gang i et jevnt tempo, men hadde heller ikke noe mer å kjøre på med. Thomas var igjen med som følge etter en liten bilpause og gjorde en kjempejobb med å snakke til meg (stort sett enveis kommunikasjon), rette fokus vekk fra det tunge, og serve meg med mat og drikke. Nå var stigninga begynt, ca 1400 høydemeter på halvmaraton. Løp igjen et parti alene, og det var noen kneiker som tappa sparekontoen betraktelig. Men etter en liten utforbakke der beina virkelig fikk juling var jeg allikevel glad for at det stort sett gikk imot eller flatt. Med 9km igjen, og ca 1000 høydemeter, stod Thomas og fatter klar med sekk, oppdatering, mat og drikke og følge til toppen og mål, eller fatter stod også med togbillett i hånda for å møte oss ved mål. Nå var det 10 og 4 min opp til de foran. Jeg hadde altså klart å ta innpå og vi kunne se nr 2 i oppe i lia.

Vi starta og småtrippe oppover. Første 2 km var det rett og slett dritbratt! Thomas og jeg hadde snakka om at målet måtte være å løpe hele veien. Det hadde jeg ikke sjans til. I ettertid burde jeg kanskje gått de i første bratte partiene i siste stigninga også, men vi prøvde i hvert fall. Hadde veldig lyst, og tro på at jeg skulle klare å ta innpå, og kanskje passere mannen foran, men innså halvveis opp at jeg måtte konsentrere meg om meg selv. Siste biten var en kamp, jeg holdt på å få krampe i legger og lår, hadde lyst til å stoppe opp, og sette meg ned, bare et par sekunder. Men Thomas jobba iherdig med å holde meg gående, løpe litt på flater, telle ned km og gi meg koffeinskumgummi og drikke.

De siste 2km så vi mål, men det virka ikke som om vi kom noe nærmere. Jeg gikk mer og mer, og måtte mobilisere og psyke meg opp hver gang det var litt flatere og trippe litt for å få fremdrift. Stilfullt var det ikke, men Thomas var snill og unnlot å nevne det, og istedenfor jage meg videre. Fattern kom oss også i møte, og er fornøyd med at jeg klarte å knekke han den siste km.



Ca 12 timer og 47 minutter brukte jeg, og 4.14 på maratonet. Det var utrolig deilig å endelig kunne la beina svikte og lukke øya i mer enn 2 sekunder. Tidsmessig ble det en del dårligere enn det jeg hadde satt som plan, men jeg er fornøyd og fikk gjort det jeg var god for. Ingen problemer, vonde knær, magetrøbbel eller vondt i hodet, alt stod til syvende og sist på meg selv og hvor sterk jeg var. Jeg hadde med to uvurderlige hjelpere i Thomas Henriksen og fatter, som holdt meg gående med mat, drikke, oppdateringer, pushing og oppbakking. At tida ble noen minutter dårligere enn samboerens tid fra Norseman orker jeg ikke å bry meg så mye om nå, men heller bite i det sure eplet. Jeg meldte meg på da jeg lå skada med tre brudd i hofta, og ikke visste om jeg kunne drive aktivt med idrett lengre. Men jeg har fått trent og konkurrert bra i hele vinter, og selv om det kanskje er litt kort tid med 1 ½ måned spesifikk sykkel og løpetrening føler jeg at det gikk så bra som det kunne.


Tusen takk til Oslo Sportslager som har lånt meg en kick-ass sykkel, og hjulpet meg med annet utstyr fra våtdrakt, sykkelsko og andre ting jeg ikke har tenkt over. 
Tags: swissman, dammen, swissman2015, triathlon, triatlon,

Kommentarer

  •  


  •