Dolomitten, Ole Einar...og Mini Jacobsen!

Publisert 20.01.2015 21:52:40 av Thofrkild Gundersen
Kategorier: Langrenn
Jeg heter Thorkild – og jeg er skioholiker.

Sånn, da var det sagt.




 
Som en av tre heldige langrennere ble jeg plukket ut av Oslo Sportslager som teamløper 2015 – og behørig dresset opp i butikken av Thomas, Trond og kollegene på Oslo Sportslager. Det var en surrealistisk opplevelse å vandre ut døra med nye ski, støvler, staver, pulsklokke, klær, drikkebelte, og mer til. Ute på fortauet møtte jeg Kjetil Rolness, aka Jens Pikenes, som jeg har gått skiturer med tidligere. Han bare gapte. Trodde vel jeg hadde tømt lønnskontoen. For godt.

Mer om utstyret senere, i denne bloggposten skal jeg fortelle litt om helgens og sesongens første skirenn, nemlig Dolomittenlauf i Østerrike. Etter tre turer til Marcialonga som del av Team KPMG, hadde jeg i år lyst til å prøve noe nytt. Fikk overtalt tre ikke fullt så konkurransefokuserte kompiser til å bli med til Lienz og Dolomittenlauf – en tur der det sosiale skulle være minst like viktig som tiden. 
NØDVENDIGHETER PÅ SKIRENN: Astmaspray og Cera F.


Vi dro ned torsdag, til et Lienz som ikke hadde et fnugg snø. Mangelen på det hvite gullet er prekær i hele Mellom-Europa, Marcialonga sliter jo også veldig og må kutte løypas lengde. Dolomittenlauf var flyttet opp til høyere strøk, tettstedet Obertilliach på 1500 meter, tett ved grensen til Italia og Toblach. Her har Ole Einar Bjørndalen bosatt seg, men Ole va’kke hjemme da vi banka på, han hadde visst et ærend i Ruhpolding denne helgen.

Vi testet løypa fredag, og det var bare kunstsnø selv på 1500 meters høyde. Men greie forhold, om enn noe bløtt stedvis i de rådende fire varmegrader. Natt til lørdag kom imidlertid snøen. I mengder. Og rett før start gikk den over til regn. Gikk du Birken i 2004? Da vet du hva jeg snakker om: Null spor, fallende sludd/snø/regn, sugende føre og nesten umulig å gå forbi noen. 
BEDRE FØR: Sånn var Dolo-været i 2014. Ikke i 2015.

Med bare 500 løpere på start burde det gå an å fikse en noenlunde seeding, men der sviktet arrangøren fullstendig. Fullt av turister i startfelt 1, som vi i felt 2 måtte kave oss forbi de første kilometerne. Eliten blant langløpere gikk La Diagonala denne helgen, så jeg så det var tynt med kjente stornavn på startstreken. Med unntak av Erling Jevne.  Men jeg fikk ikke starte med Erling, jeg startet med kona hans, lenger bak.

Etter litt kaving for å komme seg frem fant jeg en rytme som funka, og til min store gleder funka Zero-skia mine (Rossignol med oransje belegg) utmerket: Godt feste, og helt akseptabel glid. Odd Bjørn Hjelmeset spurte meg en gang hva slags zeroski jeg hadde.
- Rossignol, sa jeg.
-De med oransje belegg?
- Ja.
- De er det bare å hive.



DOLO 2015: Slaps, sludd og snørr i rubben for denne gjengen fra Oslo i Dolo 2015.


Akkurat nå var jeg glad jeg ikke fulgte Mr.is-i-rubbens råd, for jeg kom meg kladdefritt opp til løypas nest høyeste punkt, og syntes det gikk overraskende fint, vanskelige forhold til tross. Passerte det som viste seg senere å være vinneren av dameklassen, og så startet den virkelige oppoverbakken. Høøøyt opp i lia skulle vi, og hva så jeg der? Tre karer jeg kjente igjen fra startefelt 1, i selvlysende, gule drakter, italienere, de tok teten ut fra stadion husker jeg. Nå stod de og staket opp den bratte bakken, og det var så vidt det beveget seg.

Det gikk en liten djevel i meg. Jeg synes nemlig den forbanna stakinga er noe forbanna tøv. Det vil si, jeg skjønner at Anders Aukland staker om han mener det øker vinnersjansene. Men løpere som ikke er toppidrettsmenn må da for pokker legge på festesmøring! I hvert fall når bakkene er så bratte som her.

Jeg hentet inn de gule herrer, som kneip med rompa, kjørte knærne sammen og hang på stavene. Jeg var sliten sjøl, for det tar på å lange ut i diagonal i 1500 meters høyde, når bakken ingen ende tar. Men jeg presterte likevel en liten latter (eller var det et bjeff?) hver gang jeg passerte en stakende wannabe på skøyteski. Hah! Eat this!

Jeg peiset på over toppen og så dem aldri igjen. Kanskje hadde de litt bedre glid enn meg, men med møre armer klarte de ikke utnytte den. De fikk som fortjent. Neste gang sparer de skøyteskia til skøyterennet.
Siste mila fikk jeg lift med en finne som het Harri (navnene står trykket på startnummeret i dette løpet), og vi byttet på å dra for å holde skøyte-og stakemafiaen fra livet. Vi så svært lite løpere, men møtte en liten flokk da vi gikk ut på sisterunden. Jeg så Erling Jevne langt fremme. Og så noen små gjenger etter det. Men kunne det være mer enn 50 mann foran Harri og meg? Jeg trodde ikke det. I så fall ville jeg være svært fornøyd med dagen. Over all forventning, faktisk.

- Comeon Thorky, ropte Harri, og jeg mobiliserte til staking med fraspark de siste fem kilometerne. Like før mål ble det plutselig stille bak meg, og CC Cowboy-låta spilte plutselig i hodet mitt, «ingen vet at Harry er død». Jeg snudde meg for å konstatere at så heldigvis ikke var tilfelle, Harri levde i beste velgående, nei forresten, ikke beste velgående. Harri hadde tunga på knærne, og slevet noe voldsomt.

Jeg tenkte på Erling Jevne, som akkurat nå var på vei i dusjen, jeg tenkte på 5-mila i VM i Trondheim i 1997, og på den sikkert gjennomdopa Mika Myllyllä som snøt Erling for gullet. Jeg tenkte at nå kunne jeg jaggu hevne Erling, og det skulle gå utover Harri Kirvesniemi, som ikke het Kirvesniemi til etternavn, men blås i det. Jeg ga bånn gass inn på stadion, så rare ting for mitt indre øye, Ole Einar, Erling, stjerner og måner, og sannelig syntes jeg at jeg så Mini Jacobsen også, på ski, og da var det godt jeg kom meg over målstreken, før det rabla helt.

Speaker forkynte «Thorkild Gundersen von Norwegen, am 2.26.46» - og 34.plass totalt. I all verden, det var da sjokkerende bra! Fjerde beste nordmann, slått av Erling Jevne (nr 6 totalt) med 13 minutter. Jøss, og jeg som trodde jeg var i betydelig dårligere form enn de siste tre-fire årene?

Etter å ha skiftet til tørre klær og fått servert arrangørens generøse dose av gratis øl, ble jeg enda gladere. Ikke på grunn av ølen, men fordi jeg fikk øye på Mini Jacobsen. Han var faktisk der. I levende live. Og gikk Dolomittenlauf. Spør meg ikke hvorfor, men jeg fikk i hvert fall bekreftet at det ikke hadde tørna.



HUMLE & MALT: Mjød er inkludert i påmeldingskontigenten her nede i Mellom-Europa. Rare typer.

Det var synd vi aldri fikk møtt Ole Einar og tatt en skål musli med ham, men Obertilliach var en hyggelig opplevelse tross alt. Søndag ble det klarvær, sol og nedoverski i St.Jakob, og mandag et besøk på toppen av Hahnenkam-løypa i Kitzbühl. Deretter strake veien hjem til Oslo for å trene til Holmenkollmarsjen.

En nær-Mini Jacobsen-opplevelse rikere, og antakelig proppfull av nye og velgjørende, røde blodlegmer.



APEKATTER I ALPENE: Sola kom på søndag, og da byttet vi ut zeroski med alpine planker, i St Jakob. Helt ålreit, og på 2400 meter føk blodverdiene straks i taket.
Tags: oslosportslager, dolomittenlauf, obertilliach, oleeinar, minijakobsen, høydesjokk, mannenmedljåen.isirubben

Kommentarer

  •  


  •