Et litt tilfeldig Sogn og Fjordane-besøk - Topptrønderan

Publisert 26.04.2016 08:15:39 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Alpint, Fjell, Generell, Klær

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis.

 



Etter uken i de svenske Skäckerfjällen vendte gutta tilbake til Trønderstaden.


Før den virkelige turen kunne begynne måtte det gjøres noen småjusteringer på utstyrsfronten, for å frigjøre litt etterlengtet albuerom. Noen dager senere vendte vi omsider snuten mot vårt neste mål, de spisse tinder i Romsdalen. Stereoen på full vreng, shades on, let´role.

Forholdene skulle være gode

og vi hadde drømt om å dra dit lenge.

Enstemmig vedtatt.

I løpet av de kommende dagene skulle vi gå Kjøvskartinden (1552 moh.), Blånebba (1320 moh.) og Kirketaket (1439 moh.), i området rundt Åndalsnes. Klokken nærmet seg halv ti på kvelden idet vi gled inn på parkeringsplassen som skulle bli vårt tilholdssted. Det snødde lett, og vi sjekket værmeldingen med marginal mobildekning. Skjerminnholdet var nedslående; vind og regn, mer enn 30 mm nedbør i løpet av de neste dagene. Glem det, hadde vi vært ute etter regn kunne vi dratt til Bergen. En ny plan kom på bordet; ligge her denne natten, gå Kirketaket tidlig nesten morgen, for så å kjøre til Sogndal. Forholdene skulle være gode og vi hadde drømt om å dra dit lenge. Enstemmig vedtatt.

 

Den påfølgende dagen på vei opp Kirketaket (også kjent som ”harrytaket” blant de lokale, på grunn av sin popularitet) kan oppsummeres med ett ord: isete. Sprellet rundt som en annen sprellemann, og kunne med fordel hatt skarejern opp de bratteste partiene. For min egen del var det å gå på dette føret omtrent like givende som å spise sagflis. Forholdene nedover matchet svært godt og hadde solide innslag av kuler med vonde hensikter. At vi var møre i lårene idet vi gled inn på P-plassen blir derfor også en underdrivelse. Vi kravlet inn i bilen og trillet ned til nærmeste Statoil, gikk til innkjøp av noen ”wiener for en tier” og suste av sted mot Saftbygda Sogndal.

 

Fulle av beundring kjørte vi innover i landet, hvor nesten alle hus ser ut som de kunne vært med i NRK-slageren ”Hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Dette var jammen eksotiske greier, og vi følte oss med ett som turister i eget land.

 

Vel fremme, fant vi en campspot med beleilig beliggenhet i Gunvordal langs E5, med rask tilgang til flere lokale favoritter. Her ble vi værende og lytte til bilstøy i tre glimrende dager, men fikk kun besteget to topper grunnet litt uforutsigbare snø-, og værforhold den første dagen. Topptrønderflagget ble deretter plantet på både Togga (1205 moh.) og Blåfjell (1397 moh.), begge vest for Sogndalsdalen. Etter dette så teltområdet vårt nokså stusselig ut, så det var med en viss lettelse vi pakket sammen og satte kurs mot Luster kommune og Vangsen (1757 moh.), kjent som i «stortoppen» i Jostedalen.

 

Etter avkjøring ved Espe gikk veien i imponerende Flåklypastil, opp en snirklete vei (NB: husk bompenger: kroner 50), før vi parkerte bilen på Myri. Den nye campen lå pent plassert ute på pynten, med god utsikt over det majestetiske fjellandskapet rundt. En markant oppgradering fra foregående grøftecamping i Gunvordal. Vi forberedte oss godt den kvelden, vel vitende om at morgendagen skulle by på minus 10 grader og 12 m/s vind (følt temp -19).

 

Helt til stede med fokus på

den nokså grunnleggende

arbeidsoppgaven. ”Ikke fall her,

da blir det flaksing”.​

 

De fryktede subzero-temperaturen ble likevel aldri noe problem, og vi badet i sol store deler av turen. Gutta gikk helt alene den dagen og fikk kjent skikkelig på følelsen av å være i fjellet. Etter en jevn opptur til Vanndøla (1000 moh.) ventet et bratt parti som førte oss opp til en flate på omlag 1500 moh., med utsikt mot Vangsen. Fra foten gikk vi hele den luftige, nordryggen med stegjern og skia på sekken. Blodpumpa gikk over gjennomsnittet og hvert steg ble nøye plantet. Helt til stede med fokus på den nokså grunnleggende arbeidsoppgaven. ”Ikke fall her, da blir det flaksing”. En spennende avslutning på en kjempeflott tur.

 

 

Nedkjøringen bar preg av lett pudderføre og maks utslag på selvrealiseringsbarometeret. Trygt nede på parkeringsplassen ble det et raskt og enkelt Real-Turmat-måltid, før vi peilet ut kursen mot neste mål, Hesten/Såta.

 

Turen dit skulle i teori vært kort, kort sagt. Drøye 15 minutter i bil sørover på veien vi kom fra, for så å kjøre opp og inn i vakre Leirdal. Turistene fra Trøndelag var imidlertid av den oppfatning at Hesten skulle erobres fra Veitastrondavatnet, som ligger i dalen ved siden av. Stedet er så absolutt verdt et besøk, men ikke dersom man har til hensikt å gå Hesten fra Leirdal, slik fornuftige folk gjør.
Vi befant oss innerst i Veitastrond (et betydelig stykke oppe i feil dal) idet realiteten inntraff, og utsiktene om seiersøl i solveggen forsvant fortere enn en fis i vinden. Tre solide timer på etterskudd var vi omsider innlosjert i Dome-teltet oppe i Leirdal, ved nok en parkeringsplass.

 

Å kjøre feil koster åpenbart mye krefter, for morgenen som fulgte begynte i aller laveste form for lavgir. Hesten skulle gåes, men ikke før vi hadde nytt en stor frokost med x antall kopper kaffe i solen. Fra vår leirplass så vi skigjeng etter skigjeng forsvinne opp i dalføret over oss, før vi omsider fikk fart på skrotten rundt halv ett. Dagen ble nok en gang av det herlige slaget. Veien opp til Nonskar og over ryggen mot Hesten (1632 moh.) var ukomplisert, og skikjøringen ned den langstrakte dalsiden var svært morsom. Kanskje den beste vi har hatt hittil. Vi fikk også innkassere noe sårt tiltrengt ”god karma” den dagen, etter å ha hjulpet en kvinne i nød som hadde gjenglemt skifellene hjemme.

 

De positive ringvirkningene ble åpenbare da vi senere samme kveld møtte to Leirdalsryper mens vi var ute og gikk. De hadde en hytte ikke langt unna og kunne friste med taco, øl , godteri og godt selskap. Tilbudet var åpenbart bra. Som møll mot lys gikk vi rett på limpinnen, og takket gledelig ja til invitasjonen. Evy og Ingrid var såkalte ”lokiser” (lokale) og hadde masse å lære oss om både området og dets dialekt. Nå vet vi derfor nå betydningen av ord som ”hiske”, ”jordeple”, ”tvåga”, ”låll”, ”kveikja” og ”hankaslaus”. Kvelden gikk fortere enn du rekker å si ”topptrønder”, og klokken viste 0144 idet vi fant posen i teltet ved P-plassen.

 

Sogninger er åpenbart svært bra folk, for neste morgen ble vi også invitert over til frokost. Ferske scones, hjemmelaget syltetøy, kaffe – you name it! En herlig avslutning på et fantastisk besøk i Sogn og Fjordane. Takk jenter!

 

 

Leirdal er i likhet med så mange andre steder i Sogn og Fjordane, virkelig verdt et besøk. Som Nike sier – ”Just do it”. Du vil ikke angre. Vi kunne med enkelhet tilbrakt alle de seks ukene vi har satt av til skikjøring i dette fortryllende fylket, og kommer garantert til å komme tilbake.

 

Me preikast!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl og Tron Stian Eidem​

 

 

 


Tags: topptur, randonnee, rando, topptrønderan, sogndal

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Ch, 28.04.2016 23:48:10
Ser utrolig ut!

Skrevet av Laila, 28.04.2016 18:26:24
Trivelig lesing, moro også. N.B! Kjempe fine bilder!

Skrevet av Laila, 28.04.2016 18:25:07
Trivelig lesing, moro også.