Etappe 10 - Øyhopping, nord for polarsirkelen

Publisert 18.08.2016 11:30:59 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Fjell, Generell, Klatring, Klær

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis.   

 



Tron og jeg satt ved hver vår side av det lille, avrunde bordet. Solen skinte intenst gjennom vinduet og trangen til å ta på solbriller var sterk. Vi hadde gått på nok en matsmell; tørr svele og en liten pappkopp kaffe til den nette sum av 78 kroner. Kun på en ferge med retning Lødingen i Lofoten kan man oppdrive slike priser. Samma det, endelig var vi her, nord for polarsirkelen.

Vi hadde planer om å være i Lofoten i tyve dager, pluss minus. Programmet som hadde blitt sammensnekret var ambisiøst, men både overkommelig og variert. Valget hadde falt på en litt-av-alt-tilnærming, både på land og til havs.

Hermetikk hadde funket kjempefint under forrige etappe, så vi hadde gått til anskaffelse av enda litt til. Når jeg sier litt mener jeg forbanna mye. I kassa på butikken hadde vi nærmest sett ut som to hamstrende ´Doomsday Preppers´ der vi kom trillende med handlevognen. Bilen var derfor greit baktung da vi rullet av fergelemmen, retning Raftsundet.

Lofoten, fra A til Å på 20 dager
Okei, la oss være ærlige; man kan ikke oppleve alt i Lofoten på 20 dager. Dette oppdaget vi raskt der vi satt og planla de kommende ukene, på den lokale barneskolen ved Digermulen. Dag nummer én hadde blitt av det stormfulle slaget, så kajakktur innover i Trollfjorden var satt på stand-by. Digermuldagene 2016 ble heldigvis arrangert nå, så den litt uheldige værsituasjonen ble med det omgjort til en hell-i-uhell-situasjon. Etter litt mingling med de lokale og noen kopper kaffe + vaffel, hadde vi det på stell og ruta var klar.

Trolsk fjordstemning
Vi var begge enige. Lofoten var annerledes enn noe annet vi hadde sett eller opplevd tidligere. Det var dag to og båtene gled sakte over det rolige vannet inne i Trollfjorden. Høye, dramatiske fjell ruvet over oss på alle kanter og solen sto høyt. En ørn svevde lydløst over oss før den forsvant langt oppe i fjellsiden. Stillheten ble brått brutt av motorbrøl. En fullastet ribb med refleksgule turister kom dundrende rundt Trollfjordneset, og etter kort tid forsvant lengre inn i fjorden. Ikke vanskelig å forstå hvorfor dette er en enorm turistmagnet. Noen Hurtigrute så vi dessverre ikke.

Bunnsolide Vågakallen

Nå skulle redningsvest og årer ligge noen dager. Det var tid for topptur til Vågakallen (943 moh.), et fjell som hadde kommet på radaren i siste liten. Helt ukjent for begge, men innholdet som var å oppdrive på webben virket lovende. Angivelig et av Lofotens mest kjente og populære fjell. Luftig og spektakulært.

Og du kan tro fjellet leverte! Den 5-6 timer lange turen ble faktisk en av de mest minnerike fjellopplevelsene vi har hatt til nå. Vi hadde fått med oss at den første delen av stien var litt tricky å følge. Derfor la vi av sted med fullt fokus, innbitt på ikke å miste den. Vi mistet selvfølgelig stien etter kort tid, men kom tilbake på riktig spor etter litt om og men. Resten av turen gikk hur bra som helst, og vi kom helskinnet over taket, som er det mest kjente og utsatte partiet på turen.

Selv måtte jeg jobbe litt for å holde høydeskrekken i bur, mens Tron så ut til å være totalt upåvirket (noe han til min store irritasjon også var). Etter noe mer klyving og flere eksponerte partier var vi omsider på toppen. Herlig, spennende og utfordrende fjell. Denne turopplevelsen smakte virkelig godt! Her møtte vi en knallgjeng fra Vesterålen som var på snar-visit. De ga oss noen stalltips og tilbød oss en slurk Nordlandspils (som de hadde med i sekken). Vi takket for gode råd, men sparte øldrikking til senere. Best å ha stødige bein på vei ned tenke vi.

En natt i høyden
På en kafé nede i Leknes planla vi de kommende dagene. Tron scrollet nedover YR.no med et skeptisk blikk, mens han gjorde et forsiktig sup av den glovarme kaffen. ”Helt all right vær utover dagen. Panservær til kvelden og tidlig neste morgen”. Dagstur til Skottinden (671 moh.) ble med det raskt til overnattingstur. Lyset på toppen ville bli rått, en perfekt anledning for produksjon av film og foto.

Vi nådde toppen litt over kl 2200, mutters alene og helt vindstille. Det ble tre timers søvn i sovepose og stormduk før alarmen ringte klokken 0300. Soloppgang og ildrød himmel, havtåken langt der nede, hav og fjell så langt øye kunne se. Om dette var en naturdokumentar ville Sir David Attenborough hatt voice-over, uten tvil. Svimlende, uforglemmelig vakre øyeblikk som gjør hele forskjellen.

Smått men godt
I Lofoten må du likevel ikke langt opp i høyden for å oppleve storslått utsikt.
Det finnes drøssevis av kortere fjellturer; topper på 200-600 meter som gir høy opplevelsesverdi sett ut ifra tid investert.

På tur utover mot Å gikk vi Nordheia (599 moh.), Offerøyskammen (436 moh.), Fuglhuken (557 moh.) og den nærmest obligatoriske Reinebringen (442 moh.). De to førstnevnte turene er veldig enkle, mens de to siste er noe brattere mot slutten. Fuglhuken var tidvis nokså luftig om man valgte å følge stien hele veien. Finfine opplevelser på alt fra 1 til 4 timer.

Fra Reine fulgte vi også fjorden innover til Vindstad, for å gå Helvetestind (602 moh.). Fjellet var langt fra noe helvete og bør definitivt oppleves. Hit går det båt og det er flotte campingmuligheter over ved Bunesstranda.

Aloha-stemning og blå tær på Unstad
Vi så det nok begge klart for oss; uanstrengte padletak, en bølge av ikke ubetydelig størrelse, et enkelt hopp, så var man oppe på brettet. Perfekt balanse, lekne svinger - i ett med havet. Aloha og shaka-tegn all day long. Kanskje var det surfer man skulle blitt? Vi var fylt av forventning der vi satt i bilen, retning Unstad og Lofoten Surfsenter.

En time senere sto vi der i hver vår våtdrakt. Jeg hadde nesten mistet pusten når karen i butikken hadde dratt igjen glidelåsen bak. ”Den sitter jo helt perfekt. Kjennes det bra ut eller?”, spurte han optimistisk. ”Ja, den satt som et skudd, man”, løy jeg. Den gnagde fælt i nakken, surfebrettet kjentes stort og uregjerlig og begge måtte tisse der vi labbet mot stranden. 

Jeg hadde tilbrakt en uke på surfeleir i Marokko for 3-4 år siden, og når sant skal sies var jeg ganske pissed over å ikke mestre det bedre der jeg lå og kavet i strømmen. Tron hadde en sundere holdning: ”Det er jo bare å kose seg i øyeblikket. Drit i å måtte prestere. Vi er i Lofoten og surfer. Kos deg!”. Jeg sa meg enig og koste meg umiddelbart mye mer.

Vi surfet fra 22 til 0030 den kvelden. Du begynner sikkert å bli lei snakk om nydelige forhold og fantastiske solnedganger, så jeg skal spare deg for den biten.
Det var med nød og neppe at vi nådde posen den kvelden og tanken på å surfe igjen dagen etter virket uoverkommelig. Sand overalt.

Lillehjernen fikk imidlertid jobbet og gutta sovet ut. Dagen etter ble kjempemorsom og vi så forskrekket på klokken der vi sto på stranden. Tid for å levere tilbake utstyret. Solen skinte og vi følte oss som ekte strandløver. Jaja, kanskje var det surfer man skulle blitt likevel? Lenge leve drømmingen.

Fiskehistorie
I løpet av vårt besøk fikk vi også besøkt Henningsvær og Nusfjord; fiskevær som har stor betydning for område, så vel som næring, og som har vært befolket siden 1700, og 1800-tallet.

I 1975 ble Nusfjord utpekt som ett av tre pilotprosjekter (UNESCO) for å bevare og synliggjøre unike trehusmiljøer. Her hadde de virkelig fått til mye bra og turen innom det gamle trandamperiet ble spesielt lærerikt og givende. Autentisk landhandleri, idylliske rorbuer, restaurant og båtutleie. Inngang til fiskeværet kostet kroner 50 pr pers, noe vi rynket litt på nesa for til å begynne med, men i ettertid opplevdes det som helt rimelig.

Henningsvær har på sin side blitt betraktet som et av Lofotens mest betydningsfulle fiskevær siden midten av 1800-tallet, og på 1950-tallet bodde det over 1000 fastboende her. I dag er det et svært populært klatreområde og det er derfor kanskje ikke noen overraskelse at landets eldste klatreskole også er å finne her. En annen fun fact er at ett av Norges eldste ski er funnet i en myr nær Henningsvær. Den har blitt datert til å være om lag 2000 år gammel (UNIMUS). Henningsvær og Nusfjord fortjener begge et besøk.

Strandet på Værøy
Musikken spilte og vi var på vei tilbake fra Heimretussen, en strand på den nordvestlige delen av Værøy, ytterst i havgapet. Vi hadde fått gått Hornet (346 moh.) og den mer kjente Håheia (438 moh.) dagen i forveien, og blitt kjent med en liten hærskare franskmenn. Sett ut ifra den vanligvis så beskjedne mengden aktivitet på øya kom det et uvanlig antall biler i motgående. Vi så tvilende på hverandre. Fergen skulle jo ikke gå før om 30 min. I dette øyeblikket hadde fergen allerede gått og det var 12 timer til neste avgang. Great! Vi både så og følte oss dumme der vi sto og prøvde å tyde fergetabellen som like gjerne kunne vært SUDOKU. Sånn går det når man ikke følger med.

Not all bad. Etter å ha ristet av oss skuffelsen ble dagen av de bedre. Vi fikk oss en ekstra tur til smått spektakulære Håheia i perlevær. Etter å ha sondert vind og landskap dagen før besluttet vi også å ta med kameradronen til topps, og det resulterte i noen fantastiske klipp. Når alt kom til alt var vi glade for å ha mistet fergen.

Store, lille Lofoten
Noe av det morsomste med denne turen er nok alle stedene man får oppleve. Store og små. I Lofoten ble det bøtter og spann med tettstedsjarm, små perler rundt hvert et hjørne hvor man sverger på at man skal bo, en eller annen gang. Tettsteder hvor det som regel alltid har sneket seg inn en Joker og et absurd antall frisørsalonger. Tettsteder hvor Circle K og Statoilkopp er fremmedord. Ofte kjører man dessverre bare gjennom slike steder. Denne gangen fikk vi virkelig tid til å se oss om.

Lofoten var kort og godt en utrolig opplevelse. Hit må man tilbake!


På gjensyn!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem​


Tags: lofoten, topptrønderan,

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Karl August Haslestad, 23.10.2016 11:45:09
Flott både tekst og bilder! Deilig å se at flere søringer kommer seg nordover og får oppleve den fantastiske LOFOTEN!