Etappe 11 - Fra sommer til høst i det endeløse nord

Publisert 14.09.2016 12:59:26 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Fjell, Generell


Det hadde vært noen utrolige måneder så lang; reisen i Nord-Norge hadde vært fantastisk. Før man reiser danner man seg ofte en idé om hvordan noe vil bli, basert på det man allerede vet. Så langt hadde Nordland og Troms overgått alt som var av forventninger, by far. Herifra skulle vi likevel et godt stykke videre, til veis ende, til Europas nordligste punkt; Nordkapp.

Norge i miniatyr
Den siste uken hadde vi tilbrakt i Senja. En slags ro hadde senket seg over oss idet fergen fra Andenes hadde lagt til i Gryllefjord. Lofoten hadde vært flott men hektisk og forskjellen mellom disse to stedene var merkbar.

Det hadde blitt mang en topp i det siste, så følelsen over å gå innover skoglagt myrlandskap var herlig. Ånderdalen Nasjonalpark, sentralt på Senja. Vi fulgte en meget godt oppmerket sti med klopper over de mange myrpartiene. Ruten gikk fra Hyttekroa i Tranøybotn til Åndervatnet, hvor vi fant en åpen Statskoghytte. En ordentlig rosin i pølsa. Køyesenger, jazzy, ovn og oppkappet ved.

 

 

 

På vei tilbake dagen etter følte vi oss uthvilt og følelsen av flyt var virkelig tilstede. Sansene var i høygir og det var ro i sinnet. Jeg smilte der jeg gikk, nøt tilværelsen til fulle, trygg på at Tron gjorde det samme der han tuslet like foran. Stillhet.

Flyten ga ringvirkninger og de kommende dagene ble av den produktive sorten. Turen gikk nordover mot yttersiden av Norges nest største øy, hvor vi besteg Breidtinden (1001 moh.), Segla (640 moh.) og Hesten (556 moh.).

Senjas høyeste

Breidtinden var virkelig en fantastisk fin topp. For min egen del var dette fjellet helt på linje med Vågakallen, som hadde tatt oss med storm i Lofoten.

Du skal visstnok utsette deg for det du er redd for. Hørt det før, men ikke tenkt så mye over det. I løpet av turen har jeg sakte men sikkert overvunnet en hittil ukjent høydeskrekk, noe som for min del ble åpenbart på denne toppen. Jeg elsker jo fjell, men bratte partier har til tider gjort meg nokså skjelven i knærne. Til tross for at Breidtinden var svært luftig opplevde jeg endelig ro i kroppen. Trygghetsfølelse rundt hvert et steg og klyvtak. Veldig moro og viktig lærdom å ta med seg videre! Øvelse gjør mester og utvikling er så absolutt mulig.


Rundt klokken ti på kvelden sto vi på taket av Senja og rakk solnedgangen med et nødskrik. Ute i Mefjorden kunne vi skimte det karakteristiske Seglafjellet, hvor vi skulle ta turen den påfølgende dagen. Helt alene på nok en topp i Nord-Norge. ”Her må man nesten bo. Hvordan skal du ellers rekke å oppleve alt?”, sa Tron, mens hans speidet utover fjellandskapet foran oss. Makan til forhold skal du lete lenge etter. Vi konkluderte med at vi likte Senja, vi likte Senja innmari godt.

 

 

Senjaoppholdet ble avsluttet med noen nydelige dager med kajakk. Her gikk vi for Bergsfjorden, et området like utenfor Senja Hamn, med mange flotte små øyer og strender. Området er kort sagt n-y-d-e-l-i-g, og et ordentlig stalltips er å besøke Lille Færøya.


Bilhavari i Finnmark
Snart hadde vi vært på tur i fem måneder, uten de alt for store problemene. Der sto vi likevel midt i Reisadalen med et opprevet bildekk, slitt ned til korden. ”Hva har skjedd her?” Det luftfattige dekket var umulig å mistolke; hit men ikke lenger. Det kom noen sukk før vi omsider tok mot til oss og begynte å laste ut av den baktunge kjerra. Masse greier og en litt sur lukt. ”Noe har tydeligvis falt imellom og blitt liggende”, sa jeg forundret. Etter hvert fant vi en brunost som med fordel kunne skiftet navn til svartost. Vi humret litt over egen sløvhet. Det ynkelige reservedekket ble fisket frem, hjulvinne og… jekken? Ingen jekk. Bilen ble endevendt uten resultat. ”Er det mulig!”. Jeg fikk fisket frem mobilen fra en litt for trang lomme. Du gjetter det nok.. ingen dekning.

 

 

I samme øyeblikk kom det en Audi med henger susende rundt svingen.
Stoltheten holder meg tilbake og jeg valgte å heller se dumt på mobilskjermen. Mot alle odds svingte bilen likevel til siden. Takk og lov, for flere bilder så vi ikke snurten av den kvelden.

Typen var samisk og skulle til fjells med barn og firhjuling. Utstyret var på stell og kort tid etter svevde det slitne dekket over bakken. Det viste seg at det skulle samles rein den påfølgende dagen. Tron spurte om det var mange rein og han svarte kontant, ja. Et oppfølgingsspørsmål måtte til; ”så, hvor mange rein er det?” ”12 000 rein”, svarte han rolig og uberørt. Vi nikket begge forståelsesfullt, i et forsøk på å skjule hvor sjukt mye rein vi egentlig syntes dette var. Vi takket både en, to og tre ganger, før redningsmannen steg tilbake i bilen og forsvant mellom trærne. ”Steike, der hadde vi flaks”


Plan B
Etter å ha blitt reddet av vår samiske kompis besluttet vi å kjøre tilbake til Storslett. Hjulet måtte fikses, abort mission. Med det slitne reservedekket hadde klaringen under bilen blitt minimal og til tross for at veien var fin kom det med jevne mellomrom hjerteskjærende smell og skrapelyder. Neste gang blir det en Defender.

To nye fordekk senere
Vi satt på hver vår barstol og nippet til kaffen uten å si stort. Begge hadde spist to ”wiener for en 10er” og når sant skal sies var vi litt slitne. Uvisst av hvilken grunn. Kanskje var vi slitne av Statoil? Kanskje teltlivet eller livet langs landeveien? Kanskje hverandre? Sett under ett fungerte jo alt svært bra, men observasjonen var at rutinene rundt bil og telt hadde blitt nokså automatisert og repetitive. Håndtering av utstyr, mat, hygiene, reising og så videre. Dette var nok heller ikke å komme utenom. Vi så imidlertid også at så snart vi kom oss ut, så snart vi fikk gjort noe, da ble alt bedre. Godfølelsen var aldri langt unna, og det gjaldt å ikke bli fanget i den berømte boblen. Viktig med litt annet perspektiv.

I øyeblikket lå iallfall ikke motivasjonen her, så da måtte vi finne den et annet sted. Hallo! Vi kunne jo dra dit vi ville. Dette skulle vi jo ha lyst til. ”Kautokeino hadde vært kult”, sa Tron. ”Fått padlet og fiska litt”. Det var 293 km, 3 timer og 57 min til Kauto. Vi fylte koppen en siste gang. Let´s go!

Kajakk i Stuorajávri
Noe utradisjonelt, men i mangel på kano måtte kajakken gjøre jobben. Innsjøen vi hadde valgt var 16 km lang, omlag 15 min kjøring fra Kautokeino sentrum. 

 

 

 

Det var utrolig spennende å komme til Kautokeino. Langstrakt landskap i alle retninger, helt enorme områder. Ikke rart de digger snøscooter og firhjuling. Vi følte nærmest at vi var i et annet land, der vi forsøkte å uttale ord og stedsnavn, det ene vanskeligere og lengre enn det andre. I fjor hadde det vært -50 grader i en uke. Om det hadde vært kaldere visste ikke typen vi snakket med, for gradestokken stoppet her. Ha! For noen hardhauser.

Vi la igjen flere dager ute på Stuorajávri, som til vår store overraskelse hadde flere nydelige strender. Nettene begynte å bli merkbart kaldere og sommerposens tid nærmet seg åpenbart slutten for denne gang. Det ble gradvis mørkere og vi fikk se årets første nordlys. På den ene øyen fikk vi også besøk av en strandet rev som så ut til å forstå fint lite av hva det var som hadde skylt i land.

 

 

I likhet med Nord-Norge for øvrig skiftet været i Kautokeino oftere enn The Kardashians. T-skjorte og sol i det ene øyeblikket og boblejakke, skallag og piskregn i det neste. Høsten hadde åpenbart kommet hit for en god stund siden. Vi var faktisk litt usikre på om sommeren hadde kommet overhode. Fra vår og rett til høst. Slik er livet, nord for polarsirkelen.

Ved veis ende
Så sto vi der, på Europas Nordligste punkt. Langt der nede lå Barentshavet, stort og truende. Godværet var fremdeles det tredje medlemmet på turen, men morgendagen lovte 18 ms vind og betydelig lavere temperaturer. Selv om solen skinte gjennom tynt skydekke var det kaldt og det var ikke vanskelig å se for seg at dette stedet kunne være brutalt. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Til tross for stiv inngangspris (520 kr, to pers + bil) var det en flott opplevelse.
Vi har virkelig lært oss å sette mer pris på lokalhistorie i løpet av turen; nye, unike historier, med harde kår som fellesnevner. De tøffe forholdene og de modige, hardføre menneskene som banet vei hvor få trodde det var mulig. Imponerende og fryktelig inspirerende.

 

 

 

Lengre nord skulle vi ikke i denne omgang, men eventyret fortsetter heldigvis enda litt til.

På gjensyn! 

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem


Tags: nordnorge, finnmark, nordkapp, topptrønderan, senja, turblogg

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Laila, 18.10.2016 22:39:22
Super lesing og fine bilder