Etappe 4 & 5 – Oppdagelsen av Jotunheimen - Topptrønderan

Publisert 19.05.2016 10:34:23 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Alpint, Fjell, Generell

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis. 

 



Så var tiden kommet for det vi begge hadde gledet oss til lenge; Jotunheimen!
Endelig skulle vi få pakket pulken og oppholdt oss ett sted over noe lengre tid. Nomadetilværelsen med flere ulike fjell på helt forskjellige lokasjoner er finfin den, men også tidkrevende. Mange nye spennende steder betyr ironisk nok derfor også (sett fra et tidsutnytelsesperspektiv) mindre tid til å gjøre det vi virkelig har lyst til; å stå mye på ski. Dette skulle bli bra!

 

Planen for den første av de to ukene var å gå innover mot Leirvassbu, hvor vi skulle etablere en stødig ”base camp”. I løpet av de kommende dagene skulle vi dessuten få storfint besøk fra vår innerste vennekrets. Ting måtte med andre ord være på stell; maten skulle smake, campen måtte se innbydende ut og gjesten burde sitte igjen med et inntrykk av at vi virkelig hadde blitt ”hardy norsemen”, slik Cecil Slingsby beskrev våre forfedre i ”Norway – The Northern Playground”: sturdy independence, dogged endurance and self-reliance.



 

Det kom ikke som noen overraskelse at vi var fremme på parkeringsplassen litt i seneste laget. Etter avkjøring fra fv55 svingte vi ned i dalen i retning Geitsætre (NB: husk bompenger – de tar kort). Trons digre digitale Garmin-klokke viste 1949 idet vi labbet innover mot Leirvatnet fra parkeringsplassen. Enhver vei virker bittelitt lengre når man går den for første gang, og vi var derfor lettere lettet da vi skimtet tegn til liv omlag 6 km senere. Noen telt hadde blitt satt opp mellom fjellstua og Tverrbottindan, mørket var i ferd med å legge seg og vi var godmøre i låra etter den konstant slake motbakken. Uten å tenke så mye mer over det valgte vi campplass på motsatt side av hytta, ned mot vannet. Været i heimen var helt klart litt røffere enn det vi var vant med fra ukene ved fjorden, så vi smalt opp teltet i en fei og fant posene uten flere spørsmål.

På morgenkvisten skulle det vise seg at vi hadde valgt en heller ugunstig spot, like ved kloakk,- og avløpsanlegget til hytta (trekken var heldigvis på vår side). Selv ikke vi lukter så ille, så vi valgte derfor å pakke sammen og flyttet oss 500 meter lengre sør, nedover langs vannet. Usedvanlig kram snø tilrettela for konstruksjon av en heidundrende leir med alle tenkelige fasiliteter som sittegruppe, kjølehule, kjøkkenbenk (m. oppbevaringsrom) og en skikkelig ”bad ass” latrine.

Besøket kom seg etter hvert helskinnet opp til hytta, sammen med de 250 andre gjestene (!) som skulle oppholde seg på fjellstua den langhelgen. Dette var vintersesongens siste uke og bommen skulle derfor stenges på søndag. Kaotiske tilstander og betydelige mengder med turhungrige turfolk.

 

Vi fortalte oss selv at de var

nødvendige sjekking-av-skredvarsel-besøk,

men i bunn og grunn var de nok

wi-fi-og-øl-etter-tur-besøk.


Til tross for en megarå camp ville skjebnen ha det til at vi besøkte fjellstua ved flere anledninger de kommende dagene. Vi fortalte oss selv at de var nødvendige sjekking-av-skredvarsel-besøk, men i bunn og grunn var de nok wi-fi-og-øl-etter-tur-besøk.  Ingen av oss hadde slitt noe med gnagsår før turen til heimen, men dette fikk vår tilreisende kompis satt en effektiv stopper for. Om det skyldes sko, sokker, hudtype eller original gange er like ukjent som spørsmål om liv på andre planeter, men en ting skal være sikkert; gutten får noen formidable gnagsår (Compeed, want a REAL challange?). Omsider fikk vi bruk for alt first aid-ustyret vi hadde drasset rundt på. Etter en grundig runde med mumifisering av begge føtter var pojken igjen fit for fight.

 


Fredag og lørdag gikk vi Langvasshøe (2030 moh.) via Kyrkjeoksle og Midtre Høgvagltind (2066 moh.). Kanskje ikke bragder å skrive hjem om, men superfine turer non the less. Visbretinden, Semelholstinden, Stetind og Storebjørn er noen av toppene vi skal tilbake for å gå ved senere anledning. På sin nettside kan Leirvassbu skilte med intet mindre enn 50 topper over 2000 meter innenfor dagsturradius. Seks måneder på tur virker med ett ikke som all verden. Det er jo så j**** mye å gå, og dette blir bare mer og mer åpenbart jo mer vi reiser rundt. Ikke misforstå, dette er jo ene og alene en positiv ting.

Dagene ved Leirvassbu gikk fort og tiden var med ett inne for å si adios til vår amigo. Det var unison enighet om at det hadde vært over gjennomsnittet gøy og at det ikke måtte bli lenge til neste gang. Så befant vi oss i bilen, igjen. Det var duket for neste etappe - Hurrungane, hvor vi skulle gå Nordre Dyrhaugstind (2100 moh.), Lauvnostinden (1950 moh.), Fannaråken (2068 moh.) og Store Ringstind (2124 moh.).  

Etter et kort besøk på Turtagrø Hotell fant vi en idyllisk campplass knappe 8 min i bil, retning Øvre Årdal, nord for Ringsnonhaugen. Å komme dit krevde imidlertid forsering av en særs usjarmerende myr og x antall strekk med snø så råtten at selv en fjær ville falt igjennom. Hva gjør man ikke for en god leir?
Vi hadde ankommet området midt mellom to høysesonghelger, og vi var derfor nærmest alene i fjellet i dagene som fulgte. Som om ikke dette var nok var dessuten været av kanontypen. Steiksol og blå himmel, så her skulle det grilles.

På den første dagen gikk anmarsj fra vestsiden av Dyrhaug nedre, i det som føltes som + 40 Celius (ingen vind). Svetten rant og dehydrering føltes nært forestående. På toppen var vi derfor ikke helt sikre på om vi hallusinerte idet vi møtte åtte søte randojenter i friskt firsprang på vei ned fra toppen.. ”Svarte! Vi skulle gått tidligere”, sa Tron. Jentene ble snakkis resten av den turen. 

 


Morgenen etter tok vi fatt på Store Ringstind. Turen oppover breen var helt utrolig, med noen innslag av høy puls i de bratteste partiene. Fjellene rundt oss rumlet på alle kanter, høye brak og småras i de bratteste sidene. Varsom.no hadde meldt nivå 2, så vi tok sjansen på tur uten å ta noen sjanser. På veien opp ryggen møtte vi fire personer på vei ned i det som definitivt var pudderføre. Vi ble stående og se på svingene før gledeshylene omsider forsvant nedover i dalen bak oss. De siste hundre meterne gikk til fots og vi ble møtt av turens desidert beste utsikt idet vi kravlet opp på toppen. ”Wow, dette var ganske heftig”. Store spisse fjell på alle kanter. Vi knipset noen obligatoriske bilder før skydekket rullet inn litt kjappere enn vi hadde ventet. Forholdene skifter jaggu fort i fjellet og vi var begge tilfreds med at vi hadde pakket for all slags vær.

Etter dette fulgte Lauvnostinden den påfølgende dagen. Her valgte vi en slakere anmarsj langs vestsiden av Lauvnosi (1374 moh.), før vi dro østover, opp mot ryggen. Turen var lett og fin, med overraskende mye bra kjøring nedover. For vår del var nok dette også den morsomste kjøreopplevelsen i Hurrungane, sett under ett. Etter å ha fullført topp nummer tre var vi modne for en hviledag. Gutta hadde slurvet litt på matfronten de siste dagene og kjente litt på lavt energinivå, så den skulle komme godt med.

Etter en periode med mye sol og varmegrader fulgte det noen dager/netter med lavere temperaturer. Underlaget som hadde vært ”slushy” ble med det steinhardt. Dette gikk utover Fannaråkturen, da særlig med tanke på nedkjøringen. Vi hadde satt fra oss bilen på parkeringsplassen ved Prestesteinsvatnet, og ga med det avkall på nedkjøring ned mot Helgedalen og Turtagrø (som sannsynlighet ville vært et bedre alternativ). Nedturen bød derfor på mye staking, høy kroppstemperatur og få svinger, men med en solid porsjon uknuselig turhumør ble det en fin turopplevelse likevel.

Hurrungane var i utgangspunktet ikke et sted vi hadde tenkt å besøke (ja, en kan lure på hvorfor..), men tilfeldighetene ville ha det til at vi endte opp der likevel. Området var ukjent for oss begge og vi satt med oppfatning av at det primært var mye bratt terreng. Hurrungane har helt klart mange heftige og dramatiske fjell, men også et bra utvalg enklere turer. Vi koste oss masse og vil definitivt ta mange turer i årene som kommer.

Etter etappen til Hurrungane sitter vi igjen med følelsen av å ha lært en hel del. Vi fikk gått toppene vi hadde satt som mål å gå, og gjorde det med superfine forhold. Bedre blir det ikke!

Vi liker det vi har sett av Jotunheimen så langt, og tror jammen vi blir en uke til! Nå venter 17 mai-feiring på Norges tak, og en lengre tur i området rund Krossbu (en viss bjørn skal felles).

Vi snakkes!

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl og Tron Stian Eidem​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Tags: jotunheimen, nasjonalpark, hurrungane, topptur, randonnee, rando, vårskitur,

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Marthe Isdahl, 19.05.2016 23:20:39
Du har tatt barten, Christoffer:) Lurer på hvorfor dere fikk så stygge gnagsår?