Etappe 6 – Slutten av begynnelsen og et kjærkomment taktskifte

Publisert 13.06.2016 10:17:56 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Alpint, Fjell, Generell

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis. 

 



Tiden går fort, enten man er på tur eller ikke. Nå er det en stund siden forrige innlegg og det er lett å skylde på andre faktorer enn oss selv. Lover å skjerpe oss. Mye har naturligvis skjedd siden sist og vi har opplevd store kontraster på flere fronter.

Etter Hurrungane var vi lystne på å forlenge Jotunheimoppholdet. Noen uker tidligere hadde vi med stor skuffelse gitt avkall på tur opp Storebjørn (2222 moh.), etter at vi måtte gi tapt for en lite samarbeidsvillig vinterbom. En kunne imidlertid til vår store glede også gå fjellet fra Krossbu via Leirbreen, som er del av Smørstabbmassivet. Før dette måtte vi likevel ta turen til Galdhøpiggen for å ferie 17 mai, på Norges tak.

Long story short; dagen bød på et overraskende høyt antall turglade og feststemte nordmenn, et flott og lettgått fjell, koldtbord på Juvasshytta, øl til en Aker Brygge-lignende penge og NRK, som ivrig foreviget det hele fra alle mulige vinkler. En litt annerledes og veldig morsom feiring.

Etter vel overstått ble utstyret pakket i en fei, før vi atter en gang kastet oss i bilen. På dette tidspunktet hadde det rukket å bli tirsdag, så vi var så å si alene når vi slo oss ned nedenfor Krossbu Turiststasjon. Der fikk vi høflig beskjed om at teltsesongen enda ikke hadde begynt, så vi slapp derfor å betale avgift. Det snødde jevnt og det ble derfor tilberedning av middag i ytterteltet. Oppskåret kjøtt fra steik, tilsatt Toro Jegergryte, potetmos av den meget enkle sorten, tørket tomat, løk og sopp. Sluttresultatet er lapskausaktige røre som minner om noe de kunne servert om bord på moderskipet i filmen ”The Matrix”.

 

For et fjell!

Nedkjøringen var en fryd

og de siste svingene skulle senere

 vise seg å bli de siste på denne turen.  


Den påfølgende morgenen våknet vi til 10 cm nysnø og klar himmel. Turen over breen var kort sagt vakker, og vi badet i et hav av hvitt og blått. Mer eller mindre 3 timer senere sto vi på toppen av Storebjørn. Det blåste friskt og vi hadde utmerket utsikt over store deler av Jotunheimen. For et fjell! Nedkjøringen var en fryd og de siste svingene skulle senere vise seg å bli de siste på denne turen. Tiden var nå moden for å legge ski og feller på hylla. Seks utrolige uker på ski var med det brått over og en ny epoke i prosjektet sto for tur. Beina skulle få hvile og kanoen skulle brukes i Sverige.

 

 

Fra Trondheim førte veien oss i retning Røros, via Tännes, opp til Funäsdalen og inn til Öster Vattnan. Derfra var planen å bevege seg inn til Rogen, via fire andre vann. Östre Abborvikarna, Västre Abborvikarna, Lill Tandsjön og Stor-Tandsjön. I ti dager skulle vi flyte rundt i svensk farvann, uten store bekymringer eller nevneverdige fysiske anstrengelser. Et kjærkomment taktskifte for to litt slitne fjellgeiter med brilleskille. 

Selv bruker vi kano av merket Ally, du vet, den sammenleggbare og praktiske sorten. Gudskjelov måtte den bare monteres en gang i løpet av turen, for makan til lappeteppe skal du lete lenge etter. En får anta at øvelse gjør mester. Etter en solid porsjon prakk og x antall strips (for å forsikre at kreasjonen ikke imploderte underveis) var vi omsider klare for å kaste loss.
Det var meldt sol med litt kjølig nordavind. Som gode trøndere hadde vi selvfølgelig med shorts, men skinnvesten ble dessverre gjenglemt hjemme.

 

Den ufyselig svære vinterposen var dessuten pakket bort på ubestemt tid, så det var duket for skikkelig sydenstemning. Vi var også vel utstyrt for å kjempe mot myggen og hans noe mer irriterende lillebror, knotten, men ba en stille bønn om at det ikke skulle bli ALT for ille.

 

 

Å padle fra vann til vann gikk hur bra som helst, og den eneste utfordringen verdt å nevne var overgangene mellom vannene. Noen steder måtte kano og utstyr opp av vannet, etterfulgt av kortere strekk med bæring/trekking/dytting av varierende omfang. En av de ytterst få, men heller vedvarende bekymringene var rifter eller hull i gummiduken under disse delene av turen. Skulle ønske vi kunne skilte med null hull, men vi endte opp med ett.

For de av dere som måtte være i tvil er støvler selvskrevent fottøy på en slik tur. Selv hadde jeg dem ikke med, noe som resulterte i mindre lystbetont barfotvading. Med mindre du mot formodning skulle være fan av skarp stein under føttene er dette alternativet mindre optimalt. Et annet stalltips er tarp. I et område hvor været skifter oftere enn Kristian Valens personlighet er det et klart pluss. Vi gikk til innkjøp av en før turen og dette hevet komforten betraktelig.

 

Urmennesket skulle frem.

Lukten av nyfanget middag

under åpen flamme,

hardbarketoverlevelse,

økonomisk gunstig

og ekstra hår-på-kassa-poeng.  

 

I tillegg til lav puls, bål og insekter av varierende sort byr denne typen tur også ofte på fisking. Et mulig utfall av denne aktiviteten er gjerne en eller flere fisk. Vi var sterke i troen om at uttellingen ville bli svært god, og som vanlig var vi vel utstyrt. Pengene vi hadde lagt igjen i diverse utstyr var som ren investering å regne. Urmennesket skulle frem. Lukten av nyfanget middag under åpen flamme, hardbarket overlevelse, økonomisk gunstig og ekstra hår-på-kassa-poeng. Selv synes jeg ærlig talt det er litt ekkelt å ta i fisk, men dette ble aldri noe problem.

 

I løpet av besøket hos søta bror fikk vi nemlig bedrøvelig oppslutning etter våre gjentatte anstrengelser. Én harr. Her måtte det åpenbart være noe galt med enten vær eller fisk. Heldigvis hadde vi tatt høyde for dette scenariet og gikk sjeldent sultne.

Innsjøene i området rundt Rogen er udiskutabelt idylliske og byr på mange muligheter. Det er utallige camp-plasser og flere nødbuer langs denne strekningen. Noen steder er det særskilte bestemmelser for båltenning og fiske, men dette finner man informasjon om enten på kart (fås hos Härjedalens Fjällmuseum i Funäsdalen) eller via skilting i de aktuelle områdene.

Nå lokker fjell og fjord atter en gang. Vi drar til Hardanger.

Hej då!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl og Tron Stian Eidem​​


Tags: topptrønderan, galdhøpiggen, storebjørn, kano, sverige, vanttnan

Kommentarer

  •  


  •