Etappe 7 – Mellom de dype daler og smale fjorder

Publisert 30.06.2016 11:42:24 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Alpint, Generell, Fjell

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis.  

 



Etappe 7 – Mellom de dype daler og smale fjorder

Klokken var 0500 idet vekkeklokken ringte. Vi hadde tilbrakt natten hjemme i Trondheim, for å legge igjen Allyen etter kanotur i Sverige. Bilen hadde blitt klargjort kvelden i forveien, så muligheten for å gjenglemme ting i halvsøvne var redusert betydelig. Kaffekoppen ble klargjort og Topptrønder nummer to hentet. Next destination: Rosendal i Hordaland. Skulle vi tro navigasjon-appen på min iPhone var det snakk om knappe 10 timer og 18 min i bil. En solid road trip sto for tur.

Etter 696 km og et ukjent antall Statoilkopper (nå Circle K) var vi omsider framme. Hardanger hadde vist seg fra sin beste side og vi hadde sittet klistret til frontruten hele den siste biten. Det hadde rukket å bli sent og vi strevde unormalt mye med å finne teltplass. I disse traktene går jo fjellet rett ned i havet overalt og enhver jordflekk verdt å snakke om er tiltenkt alt annet en trøndere med telt. Nederlag føltes uunngåelig og det gikk som det måtte: rom på Rosendal Turisthotell.

Klyving i Rosendalsalpene
Planen for neste dag var å gå Store Bjørndalstind (1426 moh.), en av de alpine klassikerne i Rosendalsalpene. Vi hadde fått turen anbefalt av noen spreke jenter på Leirvassbu for et par måneder siden, så forventningene var store. Etter å ha parkert bilen gikk det etter kort tid rett opp mot Andersfjellet. Å få varmen på disse turene har aldri vært noe nevneverdig problem. Vi møtte på en del snø lengre opp, men den var hard og fin. For å nå selve toppen måtte det klyves. Noen luftige områder, kribling i fingrene og tunga rett i munnen over store kampesteiner. Ettersom vi manglet nødvendig lokalkunnskap i området droppet vi imidlertid den berømte traversen. Turen var virkelig en perle og bør oppleves.

Etter flere timer nedover oppdaget jeg under en drikkepause at de superraske Oakley-brillene var borte. Forduftet som ved litt dårlig magi. Sinne på Gordon Ramsey-nivå boblet under mine tilsynelatende lugne fasade. Tanken på ekstrautgiften tapet ville innebære var mindre tiltalende enn de fysisk anstrengelse det ville ta å lete. De j**** brillene skulle finnes om jeg så måtte gå hele natta. Etter et par ekstra timer til fots og en betydelig mengde flaks lå de der. Gleden var stor og jeg leverte et lite seiersbrøl der jeg sto, mutters alene: ”YES!”

Det hele resulterte i en litt lengre dag enn forventet og gelebein på oss begge. Jaja, årets første fjelltur til fots ble i alle fall en skikkelig en. Bra opplevelse, ingen tvil.

Storfe i Hardanger
Herifra tok vi turen tilbake i retning Odda og oppover mot Oksen (1241 moh.) i Hardanger. Dette er en lettgått men flott topp (rim) med utsikt over Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden. Intet mindre. Ønsker man å gå én tur i dette området, med ikke alt for mye tid til rådighet (3-5 timer), er fjellet definitivt et godt alternativ.

Hordaland har utvilsomt masse å by på. I tillegg til eplegårder, kortvokste asiatiske turister og sjokkerende smale veier, kan området også skilte med Norges største stein. Denne finner du på Odda Camping, dersom du lurte.
I Indre Hardanger er tettstedet Lofthus, Norges største fruktbygd, også å anbefale. Foruten uvanlig store mengder frukt, har man blant annet Ullensvang kirke og den imponerende Elvadalen, som begge er verdt et besøk.

Etter dette noe korte, men meget innholdsrike Hordalandbesøket, dro vi tilbake mot Sogn og Fjordane. Vi hadde på ingen måte fått nok av asiatiske pensjonister eller tyske bobiler, så valget falt på Nærøyfjorden (oppført på UNESCO World Heritage List). Dette måtte bli en sikker vinner, en såkalt slam dunk.

Dramatisk vestnorsk fjordlandskap
To ting sto på agendaen de 4-5 kommende dagene: bestige Rimstigfjellet (1299 moh.), samt å gå den historiske, kongelige postvegen på motsatt side av fjorden. Etter å ha ankommet Gudvangen (innerst i Nærøyfjorden) kjørte vi 5 km videre inn til tettstedet Bakka. Herifra skulle vi ta oss opp Rimstigen, som faller inn under kategorien bratt. I tillegg til spenstig helningsprosent virket det som om sola gikk aktivt inn for å stoppe vårt tapre forsøk på å nå toppen. At det årlig arrangeres motbakkeløp opp denne stien virket derfor også smått vilt. Nå høres det ut som om seansen utelukkende var en pinefull og lite lystbetont opplevelse, noe det naturligvis ikke var! Vi storkoste oss, slik vi som oftest alltid gjør. Turen opp til Rimstigfjellet havner skyhøyt på listen over slående vakre turer vi har gått. Norge overgår seg selv til stadighet!

Deretter gikk intensitetsnivået i Nærøyfjorden ned betraktelig. Etter en kort båttur brukte vi to hele dager langs den 5,5 km lange postvegen. Kongevegsmarsjen går fra Bleiklindi til Styvi langs en idyllisk sti som var del av den gamle postvegen mellom Oslo og Bergen. Rolige dager i telt ble brukt til lesing, matlaging og observasjon av diverse fjordaktivitet. Vi fikk også anledning til å gruble over noen av de virkelig store spørsmålene i livet, som: hvem drepte 2pac? hvorfor har menn brystvorter? hvor gammel er egentlig Jan Teigen? Hva gjør jenter når de går to og to på toalettet? Vi fant ingen svar.

Tunge tak i Aurlandsdalen
I utgangspunktet skulle vi deretter direkte videre til Aurlandsdalen. Ting går ikke alltid som planlagt, noe vi er de første til å innrømme. Vi fulgte veien til Flåm, hvor den norske ølprodusenten Ægir har bryggeri. De foregående dagene hadde krevd sitt, så vi kom frem til at vi burde unne oss litt ekstra. Skal man skeie ut bør man gjøre det ordentlig, så det ble femretters og ølsmaking. Turen har åpenbart gjort oss til lettvektere på alkoholfronten, og vi måtte begge betale en pris dagen derpå.

Sekker på 25-30 kg og overraskende mange høydemeter ble derfor også en særs upassende kombo. Vi startet nede ved Vassbygdi og jobbet oss oppover mot Østerbø Turisthytte i kupert terreng. Turen er 19 km lang og gås vanligvis som dagstur, men siden vi kunne la vi inn tre overnattinger ved henholdsvis Sinjarheim, Berekvam og Nesbøvatnet. Fire dager til sammen, hvor vi gikk opp og så tilbake. I utgangspunktet hadde vi ikke planlagt å besøke dalen, og skal jeg være ærlig virket den ikke som all verden da vi begynte ved parkeringsplassen. Jeg måtte spise de ekle sokka mine, for dalen var jo knallfin. Dypt dalføre, flotte stier som snirklet seg langs imponerende traséer med nasjonalromantiske fossefall og vegetasjon med eksotisk ”feel”. Nok en vanvittig flott turopplevelse.

Det vestnorske fjell,- og fjordlandskapet er ikke overvurdert. Punktum.

Nå er det tid for å prøve seg litt til fots i Jotunheimen. Vi gleder oss!

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl og Tron Stian Eidem​​​


Tags: rosendal, rosendalsalpene, hardanger, hordaland, fottur,

Kommentarer

  •  


  •