Etapppe 8 - Et siste gjensyn med Nasjonalparkriket; Kjempenes hjem

Publisert 14.07.2016 08:12:01 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Fjell, Generell

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis.  

  



Etapppe 8 - Et siste gjensyn med Nasjonalparkriket; Kjempenes hjem 

 

Vi hadde snart vært på tur i tre måneder, hovedsakelig sør for Trondheim. 
Etter dette skulle reisen gå nord, nordover og enda litt mer nord. Det skulle likevel bli en siste tur innom Jotunheimen, hvor vi allerede hadde vært ved flere anledninger. Oppholdene hadde stort sett vært i ytre deler, så målet for denne turen var å bli bedre kjent i indre deler av Jotunheimen Vest. Bilen ble parkert på P-plassen ved Fondsbu (50 kr pr døgn,- 400 kr for 14 dager), før vi atter en gang tok bena fatt.

 

At det fremdeles ville være snø

var det liten tvil om.

Spørsmålet var hvor den ville møte oss

og i hvilke mengder.

 

Ruta vi hadde lagt opp var drøyt 10 mil lang og vi hadde satt av totalt 7 dager, hvorav én av disse skulle bli hviledag. I tillegg til Fondsbu, skulle vi besøke Gjendebu, Olavsbu, Leirvassbu og Skogadalsbøen, før ruten tok oss tilbake til Fondsbu, via Uradalen. At det fremdeles ville være snø var det liten tvil om. Spørsmålet var hvor den ville møte oss og i hvilke mengder.

Oppakningen var tung, om lag 30 kg, og vi bevegde oss ikke veldig raskt der vi trasket langs Bygdin (retning Gjendebu). Tross lovnader om godt gammeldags drittvær de kommende dagene, stekte sola enn så lenge. I tillegg var det vindstille, så forholdene lå til rette for skikkelig insekts-bonanza, noe det da selvfølgelig også ble. Etter en omhyggelig pakkeprosess på parkeringsplassen virket det som om vi ville være forberedt for så og si alt naturen hadde å by på. Så feil kan man ta. Vårt labre tempo ble brått og brutalt erstattet av lange, bestemte klyv, i håp om å komme vekk fra stikk og bitt. Armene var i konstant bevegelse, veivende i alle tenkelige retninger, kun avbrutt av ett og annet ampert slag mot egen kropp med mål om å drepe. J**** insekter. Seansen fortsatte hele veien langs vannet, før nåleputene endelig fikk fortsette alene oppover i høyden.

Første dag ble avsluttet ved Geithøi (om lag 5 km fra Gjendebu), hvor vi satte opp camp i det fineste av finvær. Flere uker med lyse netter hadde imidlertid krevd sitt hva angikk søvnkvalitet. Sensitiviteten for ørsmå bevegelser fra sidemann, glidlåslyder, snorking og lignende hadde blitt stor, så denne gangen hadde vi valgt å ta med hvert vårt telt. Etter å ha bodd oppå hverandre i tre måneder, var det kort sagt ganske digg med litt ekstra space. No hard feelings. Vi koste oss med en kjele   kveldskaffe (ikke rart søvnen er dårlig?!) og utsikt mot Snøholstinden og Store Rauddalseggje. I nordøst ruvet Besshøe majestetisk over Gjende, og en kunne skimte et kullsvart skydekke på full fart innover i Jotunheimen. 

Snøen hadde som sagt vært et spenningsmoment før vi begynte. Spenningen varte likevel ikke spesielt lenge. På strekningen mellom Gjendebu og Olavsbu, på dag nummer to, ble det som måtte være av usikkerhet eliminert; det var fremdeles en betydelig mengde snø i heimen. Fjellskia kunne vært med uten problem. Innslag av gjennomslagsføre og råtten snø ble en gjenganger, noe som i tur førte til et dalende utvalg tørre sokker. Igrunn dalte det meste av tørre ting vi hadde med oss. Dette var helt klart litt i forkant av høysesong. 

Vel framme ved Olavsbu fant vi en varm hytte og en håndfull hyggelige, godslitne turfolk. Vi var ikke de eneste som hadde plasket/vasset rundt den dagen, og før vi visste ordet av det satt vi rundt et bord og utvekslet erfaringer og løypevalg til knitring i peisen. Avgjørelsen falt raskt; i natt ble det overnatting innendørs.

 

Jeg kikket ut

og ble umiddelbart blendet

av det sterke lyset. Helt hvitt,

som engelskmenn på chartertur,

total whiteout.

 

Klokken ringte kl 0830 neste morgen, etter en natt med ordentlig kvalitetssøvn. Det skulle ikke mye til for å toppe gårsdagens badetur, men vi hadde et solid strupetak på forventningene. Gardinene ble trukket fra og Tron tittet ut. ”Vel, hvordan er været”, spurte jeg småengstelig. Tron lo, ”du kan jo se selv”. Jeg hoppet ut av posen og labbet bortover det kjølige tregulvet mot vinduet. Jeg kikket ut og ble umiddelbart blendet av det sterke lyset. Helt hvitt, som engelskmenn på chartertur, total whiteout. Tåken hadde lagt seg tykt og visste ingen tegn til å lette i nær anskuelig fremtid. Ekstra godt med kart, kompass og GPS på dager som denne. Skulle bare mangle, de hersens sekkene måtte jo nesten inneholde noe.

Navigeringen fra Olavsbu mot Leirvassbu var heldigvis forholdsvis enkel. Veien over Rauddalsbandet til Langvatnet var godt merket og med ett var vi ute av tåkehavet. Solen stekte og vi så vårt snitt til å bli litt solbrent. Kilometerne gikk unna og fire og en halv time senere satt vi i peisestua på Leirvassbu med både øl fra tapp og wifi-dekning. For en plass, for et fjellområde. Her kan man virkelig gå til man stuper. Ifølge eieren var årets snømengder ingenting i forhold til fjoråret, hvorpå vinduene i peisestua hadde vært dekt av snø, og isen på Leirvatnet hadde ligget til langt ut i august. 

Den påfølgende dagen ble brukt ved Leirvassbu. Kanskje skyldes dette at de hadde TV som viste 3/3 EM-kamper, kanskje ikke. Det er det få som vet. Moralen var i alle fall på topp idet vi trasket videre innover i Gravdalen (retning Skogadalsbøen) dagen etter. Sekkene begynte å kjennes lettere og energinivået var 10/10. 

 

På noen steder

er det ukult å falle,

og dette var et

av disse stedene.


Etter en knapp mil møtte vi vann, store mengder vann, i bevegelse. På grunn av smeltingen hadde elva på vei ned fra Rauddalen vokst seg stor. Det var godt utpå dagen og sola hadde gjort sitt for å bidra. Siden Gravdalsdammen hadde vi fulgt dalen på motsatt side av den oppmerkede stien, noe vi nå måtte betale prisen for. Etter litt om og men fant vi en rute over som vi var trygge på. Vannet gikk til godt oppå låra og det var bra trøkk i strømmen. Skoene ble beholdt på for optimalt fotfeste. Et nødvendig offer. På noen steder er det ukult å falle, og dette var et av disse stedene. Vi kom oss akkurat over og fikk slått opp camp i en fei. Klissvått og iskaldt. High five. Det ble tørking av klær og sko over primus den kvelden. 
Følg stien da dere ! 

Foruten action i elva var reisen nedover dalen utsøkt. Hurrungane kunne skimtes under store deler av turen, noe som brakte tilbake mange gode minner fra månedene med rando. Om mulig virket massivet enda mer voldsomt fra denne siden, og tankene gikk til William Cecil Slingsbys bragder i dette fjellandskapet på 1800-tallet. For en pioner!

Etter en natt ved Skogadalsbøen (som levde opp til forventningene) var det tid for en siste kraftanstrengelse gjennom Uradalen. Uvær var på vei inn og det som skulle gåes på to dager ble med det til én langetappe. Opplegget var i utgangspunktet litt for tøft og vi måtte grave godt med våre tunge sekker. Det kjennes at man har vært på tur i tre måneder, samtidig som man må tenke på de gjenværende tre. Her var det bare å gå i nullmodus. 2.5 mil og 11 timer senere var vi tilbake der vi hadde begynt for syv dager siden. 10 min etter at teltene var på plass kom pøsregnet og klokken visste 21:56. Et kjapt måltid og rett i seng. Morgenen etter var uværet i gang for fullt og vi var tilfreds med å kunne bruke dagen inne i bilen.

Uken hadde vært tung men innholdsrik. Herlig følelse å gjennomføre i henhold til plan. Slutten på denne turen markerte et slags skille i halvtårsprosjektet vårt. Del 1 var over. Herifra skulle det bare gå oppover! 

Børgefjell står nå for tur.

 

 

 

 

 

 

 

 

Tekst og bilder: Christoffer Isdahl og Tron Stian Eidem​​​


Tags: topptrønderan, jotunheimen, nasjonalpark, fottur,

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Laila, 29.07.2016 14:24:34
Flott levert igjen, supert skreve og flotte bilder. Får lyst til å gå i de samme fjellene.