Går man fortere med proft utstyr?

Publisert 21.01.2015 20:21:46 av Petter Hadeland
Kategorier: Langrenn
Heihei bloggen!


Først litt om meg: Jeg heter Petter, fyller 31 i slutten av januar og er sportsidiot. Jeg jobber til daglig som journalist i Vi Menn Bil og Vi Menn Båt, og for nettstedet klikk.no. Jeg har spilt fotball hele oppveksten, og vært innom tennis, friidrett, taekwondo, bowling, havfiske på konkurransenivå og sykling.

Og tro det eller ei, jeg har også vært innom ski. Men den karrieren ble kort. Et par barmarkstreninger med Rustad IL med spensthoppintervaller i en av Østmarkas mest myteomspunne motbakker, skremte rett og slett livet av meg. Noe jeg angrer på, ettersom ski har blitt min største interesse i voksen alder.


TO GLADE GUTTER: Hverdagens kjas og mas forsvinner fort i skisporet. Brodern t.v. sier heldigvis aldri nei til en skitur.

Jeg har aldri vært en langdistanseutøver. Jeg er en sprinter. Kjapp på korte distanser, og dårlig på lange. Jeg er en kar med korte, eksplosive muskelfibre – tror jeg.

Man kan undres over hvorfor jeg endte opp med ski på bena eller over et ubehagelig sykkelsete - sportsgrener stikk i strid med det kroppen min er bygget for. Men, sånn er det bare. Jeg er hekta på ski, og det er for sent å gjøre noe med det. Hvertfall nå, nå som jeg er blitt proff (jeg liker å kalle meg det, for opplegget jeg nå går i gang med, er det nærmeste jeg noen gang kommer til å være en proffkarriere i skisporet).

Men hva skapte egentlig skiinteressen?

Jeg har alltid gått på ski på hytta på fjellet, så interessen har vært der. Men en stor del av skylda vil jeg legge på Vi Menn-kollega Mats Ulshagen. Han la ut på tur over fjellet fra Rena til Lillehammer. Utrent og på ski satt inn med alt annet en riktig smøring for dagens forhold. Imponerende nok fullførte Mats, som meldte seg på året etter.

Tre dager før start kom utfordringen. -Petter, jeg vedder på at jeg slår deg, sa han selvsikkert. Han vekket konkurranseinstinktet i meg, og tre dager senere slet jeg meg over fjellet. Og i likhet med Mats, utrent og med selvsmurte ski, selvfølgelig med århundrets smørebom.
Jeg husker dagen som det var i går. Plussgrader og kornet snø, som en synkemyr av runde iskuler. Ikke hadde jeg feste, ikke hadde jeg glid.

Fattern, min faste fanklubb og sjåfør av Team Handeland-bussen (en helt ordinær Skoda Octavia), kjørte meg til Rena på morgenen og skulle plukke meg opp i Lillehammer noen timer senere. Jeg ringte han etter tre og en halv time og 17 tilbakelagte kilometer, desperat etter gode råd.

- Petter, er du snart i mål?, hørte jeg i andre enden, akkurat idet jeg gikk gjennom skaren og ble stående med snø til livet. Det raknet fullstendig. Jeg var på gråten. Jeg ville bryte.
Fattern overtalte meg til å fortsette, og etter godt over seks timer i synkemyra tuslet jeg omsider i mål, totalt utmattet og helt sikker på at Birken var et skirenn jeg aldri skulle gå igjen.

Året etter stod jeg igjen på startstreken. 24 minus og trått som f…, men jeg hadde feste. Skoene som aldri hadde gnaget før, gnaget nå. Skikkelig! Jeg stoppet ved Dambua for å teipe de åpne sårene på hælene, men alle som har prøvd å få sportsteip til å hefte i åtteogtjue-blå, vet at det ikke går. Det ble mye staking den dagen, og jeg sverget på tro og ære at jeg aldri skulle gå igjen. Før til neste år.

Det rart hvordan  vonde opplevelser gir en slags mersmak. Følelsen av å ha noe ugjort vekker fighteren i meg. Jeg tipper mange kjenner seg igjen i den følelsen.  

Nok om det.

Det var med stor spenning jeg vendte tilbake på jobb på nyåret. Jeg hadde ikke hørt et kvekk fra Oslo Sportslager om stillingen jeg søkte på som skiløper. Hadde de plukket ut noen andre?
Men så tikket det plutselig inn en mail der det stod at Thorkild Gundersen (kollega i Vi Menn) og jeg var plukket ut. Selv visste jeg ikke at Thorkild hadde søkt, og han var like overrasket som meg.


RIKTIG UTSTYR: Det tok ikke proffene på Oslo Sportslager lang tid å finne riktige ski til min kropp og mitt nivå.

Etter en real plukkerunde i godtebutikken i Torggata 20, var vi endelig i gang. Fjellet kalte, og jeg håpet på å finne svar på spørsmål som har gnagd så lenge jeg har sett navnebror Northug gå på ski: Hvor mye har utstyret egentlig å si?  Kan bedre utstyr og oppfølging gjøre meg til en bedre langrennsløper?

Grøvabergi, Etnedal. Gradestokken på hytteveggen viser tre minus og forholdene er etter alt å dømme helt perfekte. Jeg er på ingen måte smøreproff, men vet av erfaring at det er kaldere i søkkene i terrenget, så jeg går for blått, V40.
Bare et par hundre meter fra hytta ligger trikkeskinnene klare. Først et stykke med kupert terreng, deretter en drøy mil med slak stigning før vi passerer Lenningen Fjellstue. Planen er å ta en sløyfe der oppe og vende snuta tilbake samme vei.

Skia sitter som et skudd. Jeg har godt feste, men kjenner at de krever et visst fraspark. Andreas, min kjære bror, har også feste, men klager over dårlig glid og trå ski. Han går på tre år gamle Madshus Nanosonic. Vi er ikke drevne nok til å si om det skyldes skiene eller prepareringen, men noe er det.

Jeg har selv gått på tre år gamle Nanosonic og fire år gamle Rossignol Delta fram til nå. Har ikke fått godfølelse med noen av parene, før i fjor da de stive Delta-skiene plutselig begynte å levere varene i form av feste og det jeg som amatør vil kalle gode føringsegenskaper.
Men kjenner jeg noen forskjell? Hva er de nye Madshus Redline-skiene bedre på? Hva slags egenskaper har de? Er de bedre?

Ja, helt klart. De er langt bedre å føre enn Nanosonic, og jeg har mye bedre kontroll i nedoverbakker enn med Delta.
Men hva med feste og glid? Redline har klart bedre glid enn Nanosonic, men festet merker jeg ikke stor forskjell på. Forskjellen til Rossignol-paret tør jeg ikke uttale meg om. Da måtte jeg ha testet parene mot hverandre på samme med samme preparering og på samme føre.

Det jeg kjenner, er at Redline er meget komfortable å gå på. De er som å kjøre en bil med god fjæringskomfort (noe miljøskadet av biljournalist-yrket?!).


HELT PERFEKT: Nypreppede spor og gode ski. Kan det bli bedre? Ja, uten kalde tær.

Alpinaskoene likeså, de er kjempegode. Jeg har aldri hatt skisko med formstøpte såler, men det kan anbefales. Spesielt om du har litt krokete føtter som meg. Hammertær, får jeg høre. Men jeg fryser. Etter en mil er følelsen i tærne borte, så vi stopper på fjellstua for å få igjen følelsen før vi går videre.

I lettere terreng på tilbakeveien passer det ypperlig å kjenne på stavene, Swix Triac 2.0. Selv har jeg en tidlig forgjenger (CT1) som jeg har vært veldig fornøyd med. Jeg er 192 cm høy og sterk i overkroppen, og staking er helt klart min greie. Lange motbakker i diagonalgang er definitivt det jeg er dårligst på.


REDNINGEN: Lenningen Fjellstue ble redningen for stivfrosne tær. Ikke var det vondt med vaffel og kaffe heller...

For meg virker Triac 2.0 enda stivere enn CT1, så jeg kan virkelig ta i når jeg staker. Lettere er de også, og pendler veldig fint på vei fram. Jeg blir litt hemmet av små trinser og løst underlag, men så vidt jeg vet er det større trinser å få kjøpt.

Så, er jeg noe klokere? Går jeg raskere med proft utstyr?  Jeg vet rett og slett ikke.  Det er for tidlig å si noe om. Det jeg kan si er at følelsen er god, så jeg gleder meg til fortsettelsen.
Tags: langrenn, trening, skitur, lenningenfjellstue, kaldeføtter, oslosportslager, swix, madshus, alpina, polar

Kommentarer

  •  


  •