Holmenkollen Skimaraton 2015 – Opplevelser fra Erling Christiansen

Publisert 16.02.2015 08:39:50 av Thomas Aastebøl
Kategorier: Langrenn
Jeg ringte smådesperat Trond Holth på Sportslageret uken før Holmenkollen Skimaraton. Jeg hadde ikke myke ski som glir godt på kaldt føre og var bekymret. Ingen vits i å stille i skirenn uten god glid – det har jeg gjort for mange gange tidligere! Trond viste seg som alltid fra sin beste side, og ba meg komme innom butikken med et mykt par. Sportslageret ville slipe og glide og til og med levere skiene direkte til meg på start i Sørkedalen. Herlig, så kunne jeg imens konsentrere meg om livets andre utfordringer.


Lørdag morgen stod jeg opp klokken 06.00 – dvs 2 timer og 15 minutter før start - tente på peisen for min lille familie, observerte min 1-år
gamle sønn tilfreds drikke sin varme melk og jeg kjørte optimistisk til Sørkedalen med matpakke i bilen. Klokken 07.30 parkerte jeg 500 meter fra start. Nyslipte ski stod klare som avtalt, og Kjetil Bratlie la på et siste lag med voks fra Skigo. Jeg varmet opp en liten runde på jordet, og skiene satt godt, kanskje litt for godt – men rennet er langt! Plutselig var det bare 5 minutter til start og jeg kastet klærne i sekken og løp bort til pulje 1 – der var det ganske fullt. Jeg snek meg inn i elitefeltet, hvor det var masse plass. «Erling» hørte jeg noen rope strengt. Jeg lot som jeg ikke hørte det, men ante uråd. «Erling, du har ikke FIS-renn fra i år eller i fjor og må starte utenfor
elitepulje!» Espen Jonhaugen kom bestemt bort. 2 minutter til start. Espen og andre i Skiforeningen er nok litt sinte på meg etter at jeg blandet meg inn i sporbreddesaken for noen år siden. I Birkebeinerrennet har de faktisk implementert smalere sporbredde med stort hell – mindre slitasje i løypene og bedre diagonalgang hos deltakerne. Jeg prøvde meg enda en gang bakerst i elitepuljen, men ga opp da jeg så ansiktet til Espen, og fryktet at jeg måtte starte helt bakerst. 1 minutt til start. Da dukket det opp et vennlig smil fra en velkjent Sportsidiot-Prospect i vakker Sportslagerdress. Han slapp meg inn i 3. posisjon i pulje 1 rett foran seg selv. Takk Stian – der reddet du meg!!



Starten gikk og jeg fikk en fin utgang. Var raskt oppe i ryggen til eliten. Tenkte på artikkelen fra i fjor av min University of Colorado kollega Ove Erik Tronvoll, som hevder at det å føle seg vel i klær og utstyr på start er viktig for å lykkes. Føler man seg vel produserer man
testosteron, føler man seg puslete og mindre fin produserer man kortisol. Jeg er ofte dårlig til å starte, men har ofte tenkt på 30 km fellesstart i U23-VM i Salt Lake City 2004. Her følte jeg meg brun og vellykket på start, men  startet bare midt i feltet. Dette ble min
beste start noensinne – og jeg staket meg rett i tet foran hele den vordende verdenseliten! Det ligger nok mye i det Tronvoll sier. Den orange og blå Sportslagerdressen har bra design, får løperen til å føle seg vel - og jeg fikk da altså en god start i Sørkedalen – selv etter reprimanden fra min bekjent i Skiforeningen. Oppover mot Heggelivann gikk jeg meg inn i en gruppe med Ole Christian Mork,
Martin Hallberg og Sportslager-kamerat Jonas Nielsen. Jeg sparket fra alt jeg hadde med bra feste, og stresset ikke. Vi så teten bevege seg sakte men sikkert lenger unna – og siste gang jeg så dem var på flaten rett før Heggelivann. Simen Østensen hadde passert oss med en neonlilla lue alene og umiskjennelig etter stavbrekk noen kilometer før, men vi holdt akkurat ikke følge med
fjorårets vinner av Marcialonga. 


Langs Heggelivann var det min tur til å dra. Det blåste motvind, og jeg tok nok i litt mye. Når jeg drar liker jeg å dra bra. Etter matstasjonen på Heggelivann rykket Mork i et voldsomt staketempo – dette er mannen som vant et klassiskrenn Skandinavisk Cup på blanke ski allerede for mange år siden, og jeg kjente at det tempoet klarer jeg ikke på flater, særlig ikke med små trinser. Farten ble holdt høy, Mork delegerte oppgaver, men litt etter Storflåtan måtte jeg gi tapt for gruppen. Plutselig var jeg der alene – midt i det skogspartiet ingen egentlig kjenner seg igjen i – mellom Storflåtan og Langlia – det noen kaller Bleiksjøen. Og jeg ble litt bleik, for skulle jeg
gå alene i tre mil til mål? Herregud. Snart kom det to løpere og tok meg igjen: Stakegutten Thomas Gifstad fra mitt nye hjemsted Oppegård og Tigergutten Kjetil Dammen. Jeg hang på litt, og ble positivt overrasket over at jeg ikke var helt kjørt ennå, på tross av den demotiverende følelsen av å miste en gruppe man nylig har dratt. Jeg holdt på å knekke staven til Dammen i en fiskebeinsbakke,
og tok hintet. Jeg var ikke klar for tempoøkning ennå. Holmenkollen Skimaraton var årets første turrenn for meg, og først og fremst en gjennomkjøring til Vasaloppet og Birken. Jeg ble derfor ikke veldig skuffet over å måtte slippe de to gutta, og var atter alene. Jeg tok igjen et par løpere fra tetfeltet som hadde sprukket i bakkene opp fra Langlia, men roet også ned selv i min limbo-situasjon. Man drar stor fordel av å ligge i felt i turrenn, så jeg kunne like gjerne vente på neste gruppe. Det drøyde og det rakk – jeg snudde meg stadig. I de slake nedoverbakkene før Fyllingen nærmet det seg omsider en liten gruppe. Nede på Fyllingen kom de opp i ryggen, men her var det kaldere og litt isete. På dette føret sitter min staketeknikk mye bedre, og 15 minutter i lavterskefart hadde gitt meg nye krefter. Fra Fyllingen til Tryvann ble rennet en nytelse. Med unntak av en mann dro jeg nå fra gruppen som hadde kommet opp i ryggen min. Den neste mila var preget av perfekte ski, bra spor og mestringsfølelse i diagonalgang. Jeg så ingen hverken foran eller bak meg, og det var utfordrende å stadig fortelle meg selv at jeg gikk et skirenn. Mange tilskuere og heiarop hjalp mye, jeg hadde en hyggelig kommentar til alle kjente langs
løypa. I bakkene mellom Slakteren og Tryvann gikk jeg som om det skulle vært et 02-drag på 4 minutter. Her har jeg gått så mye som gutt og junior at jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal mestre den litt vanskelige stigningsprosenten (hverken slakt eller bratt). På enden av Tryvann snudde jeg meg og så fremdeles ingen, og regnet med at plasseringen var satt og at jeg kunne roe litt ned mot slutten. På en måte behagelig, men kicket om å kjempe om plasser på slutten gikk jeg dermed glipp av. Først rett før stadion skjønte jeg at en løper nærmet seg, og i mål var jeg bare 20 sekunder foran Lars Petter Stormo på plassen bak som sikkert hadde jaget bak meg uten at jeg visste det. Jeg var langt bak de beste, men 23. plass som småbarnsfar uten altfor mange langturer i kroppen var godt nok.

Takk til Sportslageret for enestående service. Som vanlig når Kjetil Bratlie smører ble skiene bare bedre og bedre utover rennetJ







Tags:

Kommentarer

  •  


  •