Høyt og lavt i Møre og Romsdal - Topptrønderan

Publisert 03.05.2016 14:08:48 av Christoffer Isdahl & Tron Stian Eidem
Kategorier: Alpint, Fjell, Generell, Klær

Christoffer Isdahl (26) og Tron Stian Eidem (26), aka Topptrønderan, har lagt karrierejaget på hylla for å ta et halvt år ute i det fri. Her kan du lese om opplevelser og erfaringer de har gjort seg underveis.

 



Så satt vi der igjen; i bilen på vei til en ny, ukjent destinasjon. Turen til Sogn og Fjordane hadde vært en stor suksess, og når sant skal sies var det med et snev av vemod vi forlot stedet.

 

Lucky Luke gliste bredt

idet han slang på røret.

”Det finnes jaggu meg

mye allrighte turfolk!”​


Mye av takken burde nok gå til alle de reale folkene vi traff der. Like før vi rullet ut fra parkeringsplassen i Leirdalen innså Tron at han hadde mistet stegjernene. ”Shit, de må ha falt av på turen til Nonskar i går!”. Ganske så sure greier.
En fjellvant gjeng vi hadde snakket med dagen før var på vei opp lia. Før Tron steg inn i den tyskproduserte varebilen meddelte han at dersom de skulle være så heldige å finne dem, måtte de si ifra. Drøyt 4-5 timer senere ringte det fra et ukjent nummer. Det var en av gutta fra parkeringsplassen. De hadde funnet utstyret, søkt oss opp og ville nå levere dem tilbake. Lucky Luke gliste bredt idet han slang på røret. ”Det finnes jaggu meg mye allrighte turfolk!”. En kort liten hyllest, fra oss til dere. Keep it up!

Neste mål var Skårasalen (1542 moh.) i Ørsta kommune. Klokken nærmet seg 23 når vi identifiserte den riktige innkjøringen til Kvistaddalen. Litt i seneste laget, men la gå. Vi hadde det ikke travelt. Jeg la igjen noen bomspenn (45 kr) før vi brommet avgårde oppover den mørklagte dalen. Vår Volkswagen Touran kom imidlertid raskt til kort idet vi møtte på det vi til daglig er på jakt etter, snø. Etter en kort seanse med spøling og banning måtte vi akseptere den tunge sannheten; her kommer vi ikke opp.

 

Å bli kjeppjaget av sinte

bønder på morgenkvisten var

ikke noen tiltalende tanke....


Greit nok, vi måtte finne oss annet sted å sove. Dette skulle dessverre vise seg lettere sagt enn gjort, ettersom de fleste flater verdt å campe på var noens åker. Å bli kjeppjaget av sinte bønder på morgenkvisten var ikke noen tiltalende tanke, så vi måtte atter en gang ta til takke med grøftecamping, à la Topptrønder.


Skjebnen ville likevel ha det til at vi kom oss inn i Kvistaddalen dagen etter.
Med to fullpakkede pulker var vi nok litt av et syn der vi kom gående, med litt vel matchende klær. Tre netter hadde blitt satt av, med Skårasalen som vårt eneste konkrete mål. For oss så den sørvestvendte siden opp mot fjellet likevel litt utsatt ut, ettersom det hadde gått en del småskred i det bratte terrenget rundt. Siden vi ikke hadde noen lokalkunnskap å skilte med, valgte vi derfor å legge toppen på is inntil videre.


Vi fant oss en flott campplass i nærheten av Kvistadsætra og begynte å se på fjellområdet på den andre siden av dalen. Kopphornet ble raskt utpekt som neste mål, mye på grunn av de mange forlokkende svingene som hadde blitt etterlatt av foregående lykkejegere som oss selv. ”Dæven, det ser artig ut”. Toppen på 1100 moh. viste seg å være en kort og fin tur med mye fin skikjøring. Snøforholdene var prima og solen strålte.

 

En ny plan ble lagt på bordet;

stå opp kl 0100 den kommende natten

for å rekke soloppgangen

på toppen av Skårasalen, kl 0537.​


Ved slutten av dagen lå Skårasalen like fullt der fremdeles, og etter en prat med en lokal hytteeier ble vi forsikret om at traseen opp pleide å være nokså trygg. En ny plan ble lagt på bordet; stå opp kl 0100 den kommende natten for å rekke soloppgangen på toppen av Skårasalen, kl 0537. Vi hadde en kameradrone vi enda ikke hadde fått brukt, og dette ville være en finfin ilddåp. Fingers crossed for lite vind og klar himmel. YR-varselet så ut til å spille på lag. Alt av utstyr ble klargjort før vi fant posen med en håndfull sommerfugler i magen.


Bønnene til det som måtte være av værguder ble hørt. Klokken 0200 gikk gutta krutt ut fra camp med stjerneklar himmel. Et stykke opp i fjellsiden ble vi møtt av fullmånen som gled frem bak den mørke silhuetten til fjellet foran. Vi stoppet og skrudde av det som var av lys, et ganske vanvittig skue, total stillhet. For en rå opplevelse. Hodelyktene ble slått på, og vi fortsatte ”beiningen” oppover, vi hadde en soloppgang å rekke.

 

Skårasalens høyeste punkt ble nådd med god margin, og klokken viste 0503 (minus 14 grader) idet vi spente av oss skiene ved varden. En pakke kjeks og 150 spensthopp senere var solen omsider på vei over toppen. Dronen var  selvfølgelig i lufta, svevende like utenfor skavlen, hundrevis av meter over fjorden under. Vi lo nervøst og konkluderte med at det fort kunne bli en kostbar videosnutt dersom noe skulle skje.

 

 

Soloppganger er ikke kjent for å skuffe, og det gjorde ikke denne heller. Fjell så langt øye kunne se, og en etter en badet toppene rundt oss i lys. Selv følte jeg meg lettet og glad over følelsen av å levere i henhold til det vi hadde sett for oss. På den annen side skulle vi gjort noe helt spesielt for å få stygge bilder under disse omstendighetene. 


Vi var begge ganske næringsfattige og blekke om nebbet idet vi nådde camp, og veien tilbake til posen var heller kort. Begge sovnet likevel med et stort smil om munnen etter det som hadde vært en helt rå fjellopplevelse. Needless to say, resten av dagen ble hviledag.


Nå var tiden igjen inne for å prøve seg på Romsdalen. Hesten (1610 moh.), Nonstind (1573 moh.) og Skjervan (1550 moh.) sto alle på hit-listen, ”Most Wanted”. I kjent stil var vi fremme godt utpå kvelden, men fant fort en passende plass nede ved vannkanten i Bøstølen. Snøen så dessverre ikke ut til å være all verden; hardere enn Arnold Schwarzeneggers biceps under innspillingen av Pumping Iron, tilbake i 1977. Når vi våknet neste morgen ble vi imidlertid møtt av tett skydekke, klissvåt nysnø og faregrad 3 på Varsom.no. Dette så ut til å være trenden over store deler av landet. Sukk.  Begge kjente litt på følelsen av at det hadde blitt litt mye armer og bein i det siste, hva angikk plan og gjennomføring, men vi ville helst unngå noen form for sjansespill.


Det skulle bli nok en tur i den illeluktende (liners har skylda) varebilen vår, denne gangen til fiskeøya Ona. En særs effektiv måte å vaksinere seg mot alt som minner om skred eller skareføre.


Vi fikk svidd av noen kroner på ferge den helga, men jammen var det verdt det! Ona er en vakker liten øy med om lag 15 innbyggere, lokalisert ytterst langs Romsdalskysten. Her ble det havfiske, øl i solen og obligatorisk sightseeing på øya, deriblant i det ikoniske fyret (som ifølge de lokale skal være hjemsøkt, om du tror på den slags). Godt å få ladet batteriene!

Nå venter en lengre periode med flotte naturopplevelser i Jotunheimen.

Vi glæde oss!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Tekst og bilder: Christoffer Isdahl og Tron Stian Eidem​


Tags: topptrønderan, topptur, randonnee, rando, fiske, romsdalen, sunnmøre, ona,

Kommentarer

  •  


  •