IM Haugesund

Publisert 16.07.2013 10:17:41 av Lars Christian Vold
Kategorier: Sykkel
Photo: Thomas Wenning Photo: Thomas Wenning

IronMan 70.3 i Haugesund fikk en noe uventet avslutning for min del, men var alt i alt en fin opplevelse allikevel. Det er gøy å se at triathlon begynner å vokse seg til en relativt stor idrett i Norge!



Da jeg ankom Haugesund fredag ettermiddag, halvannen dag før startskuddet skulle gå, var det
allerede full triatlonstemning i byen. Denne helgen hadde triatleter fra hele
verden samlet seg i Haugesund for å bli med på det som blir omtalt som kanskje
verdens vakreste halvdistanse-Ironman. For meg, som aldri har vært med på et Ironman-arrangert
triatlon før, var det ganske overraskende, og ikke minst oppmuntrende, å se så
stor oppslutning rundt den lille idretten vår. Deltakerantallet som var på over
1300 var mer enn tredoblet siden i fjor, og flesteparten av deltakerne var
nordmenn! Det ser ut til at triatlon er på vei til å bli en stor idrett i Norge.

Jeg og lagkameraten min fra Hero triatlon, Marius Elvedal, stod opp trøtte og litt
nervøse søndag morgen klokka 5. Og vi ble ikke mindre nervøse av at det regnet.
Selv om vi fikk servert en knakende god frokost, satt jeg og brakk meg mens jeg
presset ned på 3 skiver med røklaks og eggerøre. Frokosten før en viktig
konkurranse er alltid like hyggelig. Denne gangen klarte jeg til og med å
skjule brekningene for bordkameratene mine, etter å ha lært av samboeren min,
Mari, at det er lite appetittvekkende for andre. Men jeg klarte altså 3 skiver
med eggerøre og røklaks, og det var jeg stolt av. Det så ut til å bli en god
dag.

Etter å ha dratt på meg den splitter nye BlueSeventy Helix-våtdrakten min og strukket
og varmet opp litt, var jeg klar for start. Av hensyn til den lekre våtdrakten
min, presset jeg meg frem til første rekke bak proffene, før startskuddet gikk.
Der kunne den stråle noen minutter foran kameraene. Og så gikk startskuddet og
jeg la meg på svøm. Det var noe voldsomt med kaving de første hundre meterne,
og de neste 500 meterne, og litt til. Til tider svømte jeg mer i folk enn i
vann. Etter at brillene ble dratt av meg én gang fikk jeg så mye dogg på
glasset at jeg ble svømmende sikksakk, og jeg følte meg mer som en druknende
fyllik enn en triatlet. Halvveis ut i svømmingen begynte jeg å finne flyten og
jeg kunne nyte den utrolige bevegeligheten i den nye Blueseventy-drakten min,
og det hadde mye å si for å få strukket ut armene godt uten å kjenne motstand i
drakten. Spesielt da jeg begynte å bli sliten! Jeg kom opp av vannet etter så
vidt over 26 minutter, uten å ane hvordan jeg lå an, verken totalt eller i
NM-klassen.

Da jeg satte meg på sykkelen, så jeg Allan Hovda rett foran meg. Han hadde skiftet 40 sekunder
raskere enn meg, blant annet fordi han hadde sykkelskoene festet til pedalene
og tok på de i fart. Der har jeg en del å øve på. Jeg peiste forbi ham mens han
tok på sykkelskoene, men etter noen minutter så jeg på pulsklokka at jeg hadde
blitt litt overivrig. Med en puls på over 90 prosent, var det på tide å roe ned
litt. Mens jeg prøvde å finne tilbake til terskelpuls, kom Allan susende forbi,
mens han ønsket meg lykke til. Jeg rakk bare å nikke tilbake før jeg hang meg på,
ti meter bak vel og merke. Jeg fant et godt driv og holdt meg mellom 10 og 50m
bak. Beina kjentes gode, så jeg så frem til å knive med Allan de neste milene. I
år var NM i langdistansetriatlon flettet inn i Ironman-konkurransen. 
Etter litt over to mil på syklingen kom det en brå sving i bunnen av
en nedoverbakke. Selv om folk stod og veivet med armene 
for at jeg skulle dempe farten, gadd jeg så vidt å ta i bremsen mens jeg suste
nedover den våte veibanen. Jeg la meg godt over i svingen og presset sykkelen så
langt ned mot bakken jeg turte for å holde svingen. Her skulle det ikke mistes
fart! Men svingen var litt bråere enn den først så ut til, så jeg var på full
fart mot autovernet. Selv om jeg aldri har sloss med et autovern før, skjønte
jeg da jeg nærmet meg, at det kom til å bli en kamp det hardt skulle la seg gjøre
å vinne, selv for en ironman. Autovernet rørte seg ikke av flekken, men det
gjorde jeg! Så jeg grep tak i bremsene så bakhjulet sladdet, og en meter før
kollisjonen bremset jeg så hardt med forbremsen at sykkelen tippet over og jeg
ble slengt over autovernet og landet med låret først oppå autovernet. Men
fortvil ikke, sykkelen fikk ikke en skramme. «Å nei, nå taper jeg sekunder»,
tenkte jeg, og prøvde å reise meg opp. Men beinet sviktet under meg, og jeg ble
i stedet båret inn i en røde kors-bil av to tilskuere. Resten av dagen satt jeg
i den bilen med en forstuet finger og et prakteksemplar av en lårhøne. Jeg
visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg prøvde å le, men innerst inne
hadde jeg mest lyst til å gråte. Det hjelper jo en del på humøret at det er så
mange flotte mennesker som driver med denne lille idretten, for jeg tror man
skal lete lenge etter så mye støtte og omtanke som det jeg fikk i etterkant.
Heldigvis er benet helt bra nå en uke etter krasjet, så treningen kan fortsette
som vanlig i siste oppkjøringsfase mot Norseman 3. august. Så får jeg heller slå
hardt tilbake der og klare topp 5!
Tags:

Kommentarer

  •  


  •