Ironman 70.3 Luxembourg. En fin avslutning på sesongen!

Publisert 11.09.2013 12:21:57 av Lars Christian Vold
Kategorier: Sykkel
Da jeg lå på Gaustatoppen og skalv etter fulført Norseman, hadde jeg i hvert fall én tanke rimelig klart for meg. Nå var det slutt på sesongen, og jeg skulle ikke slite meg ut på flere måneder! Det er rart hvor fort man glemmer. For bare noen uker senere ringte min kompis Christian Nilsson med en "god idé".  - Vil du være med til Luxemburg og delta på halvironman i starten av september? Jeg syntes det var en god idé.


Etter Norseman har jeg slitt en del med stive legger og stiv setemusklatur, så selv uken før vi skulle dra, var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville klare å gjennomføre et halvironman. Var det egentlig en god idé? Så jeg fikk meg noen runder med tortur (eller akupunktur, som det heter på folkemunne) og skikkelig massasje, hos fysio Ole Martin Tanberg ved Synergi Helse, samt mange timer med uttøyning. Så da vi omsider stod klare på Gardermoen torsdag morgen, føltes kroppen ganske så fin! Etter en mellomlanding i Zürich ankommer vi hotellet i Luxemburg. Det er litt av et luksushotell. Ikke vet jeg hvordan vi fikk det så billig! Jeg var dessverre veldig dårlig med å ta bilder på denne turen, så jeg gjør en lang beskrivelse kort: det hang badekåper på badet! Da kan man jo bare tenke seg hvordan resten ser ut. Etter første natten måtte vi bytte rom på grunn av noen tekniske problemer med rommet. Som plaster på såret, fikk vi gratis tilgang til barskapet for resten av oppholdet. De må ha visst at vi var triatleter.

På fredagen kjører vi fra Luxemburg sentrum til Remich, der løpet skal være, for å kjøre gjennom sykkelløypa. Det ligger kjempefint til langs Moselelva. Tar man ett skritt østover er man plutselig i Tyskland, og ett skritt sydover så er man i Frankrike. Vi følger sykkelløypa en svipptur innom Frankrike, før vi igjen passerer landegrensen over til Schengen i Luxemburg. Vi får fullt utbytte av Schengenavtalen. Tilbake i Remich, møter vi Andy Sleck. Slik jeg husker det, var han veldig ivrig på å få et bilde med Christian og meg. Det fikk han.


På søndagen går endelig starten. Christian starter i proffklassen, så han legger på svøm 25 min før meg. Jeg tar på meg Helix-drakten min fra Blueseventy og varmer godt opp før start. Det regner og er litt kjølig, men jeg har ingen vondter verken i legger eller rumpa, så jeg føler meg klar til start. Det som er så fint med triatlon er at nesten ingen skader kan sette en ut av trening. Selv om jeg har slitt mye med skader denne sesongen, har jeg alltid kunnet svømme. Så når jeg hopper i vannet er jeg spent på å se hvilke resultater det har gitt. Jeg legger meg først i startfeltet og åpner med full spurt de første 200 meterne for å slippe folkehavet lenger bak. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å få en så fin luke, så jeg er lettet når jeg ser at jeg slipper å kave. Jeg finner en fin gruppe å ligge bak, og finner etter hvert  en god flyt. Vi svømmer oppover Mosel-elva og det er fullt av publikum langs elvebredden. Det er ikke ofte open-watersvømming er så publikumsvennlig. Det er fullt av andre svømmere som startet tidligere. Etter en stund ser jeg ingen andre fra startfeltet mitt. Vending går etter ca 700m og da svømmer vi tilbake med strømmen. Jeg merker ikke hvor mye strøm det er før jeg vender enda en gang og svømmer oppover igjen. Den siste motstrømsstrekningen var veldig tung, så da fokuserte jeg ekstra på teknikken for å ikke begynne å kave. Når jeg kom opp av vannet og ser at klokka har passert 26 min, er jeg egentlig litt skuffet, for jeg hadde et mål om 25 min eller mindre. Jeg hadde visst ikke lagt til i den beregningen at vi svømte i en elv, for det viste seg at jeg hadde nest beste svømmetid i min klasse!

I T1 finner jeg ut at jeg har glemt sokker. Jeg har verken sømløse sykkelsko eller løpesko, så det ligger an til å bli en kjedelig dag for føttene. Men de er så vant til å føle seg tråkket på, at det må de bare tåle. Første del av syklingen følger en kjempefin vei oppover langs Moselelva. Det er motvind, så det går ikke så fort som jeg skulle ønske, men etter hvert finner jeg en liten gruppe å ligge med, og en grei flyt. 20 minutter senere ser jeg til min store skuffelse at Christian kommer gående langs veien. Han har fått en stor rift i dekket og må dessverre bryte. I det midtre partiet av syklingen er det veldig kupert og en del kjipe svinger. Tradisjon tro går jeg på trynet for tredje gang denne sesongen. Sykkelen sklir vekk under meg i en serpentinersving. Jeg får bare noen blåmerker og litt skrubbsår, og viktigst av alt; det gikk fint med sykkelen. Jeg kommer meg raskt opp igjen og fortsetter. Jeg stivner litt etter fallet og klarer ikke å komme opp i ordentlig tempo de siste 40 minuttene av syklingen. Jeg er spent på om det kommer til å gå ut over løpingen.

Det gjorde det heldigvis ikke. Etter 10 minutters løping, finner jeg en fin flyt som jeg klarer å holde stort sett hele veien. Vi løper 4 runder opp og ned langs Moselelven. Jeg må stoppe litt midtveis fordi jeg får hold. Heldigvis gir det seg etter hvert og jeg tør ikke å drikke mer de to siste rundene. Jeg synes ofte det er vanskelig å vite hvor mye jeg kan drikke uten å få hold. Man må nesten hive innpå når det går flere kilometer mellom hver drikkestasjon. Mot slutten av løpingen blir det mer folksomt i løypa. Det er kjempestemning, og hver gang jeg runder sentrum får jeg kjempeapplaus av folkemengdene. Navnet mitt står på startnummeret. Villt fremmede mennesker roper Lars og heier meg frem. De siste kilometerne gir jeg det jeg har. Jeg puster og peser så andre løpere snur seg og ser rart på meg idet jeg løper forbi. De tenker sikkert "håper ikke den stakkaren der har langt igjen". Jeg har heldigvis ikke langt igjen, og jeg går ikke på en smell før jeg lykkelig passerer målstreken. Etter målstreken detter jeg nesten om. Det er rart hvordan man kan spurte i det ene øyeblikket og slite med å gå i det neste. Tiden min ble 4t24min, 5. plass i klassen og 49. totalt. Mye gikk bra, og alt skal gjøres bedre neste gang. Sånn er det alltid. Alt i alt en fin avslutning på sesongen. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

Nå blir det en måned med tilnærmet treningsfri og masse uttøyning og flere timer hos Ole Martin, så kroppen blir klar for oppladning til ny sesong.
Tags:

Kommentarer

  •  


  •