Ironman Lanzarote: Klasseseier og kvalifisering til VM på Hawaii

Publisert 21.05.2014 20:29:45 av Lars Christian Vold
Kategorier:

De siste par månedene har jeg ikke fungert i det hele tatt på sykkelen. Jeg har vært redd jeg hadde blitt dårligere siden i fjor. Redd jeg hadde lagt for mye arbeid i løp og at det hadde gått utover det andre. Jeg har hatt utallige samtaler med treneren min, Mats Johansen. Hadde jeg kjørt for mye hardt, hadde jeg kjørt for lite hardt, hadde jeg trent feil? Mats var klar på at alt var gjort riktig, at vi skulle følge planen og at formen ville komme når den skulle. Det gjorde den.


En uke før konkurransen dro Marius Elvedal (lagkompis i IK Hero Tri) og jeg til Lanzarote for
å prikke inn formen og venne oss til varmen og vinden. Det er sjeldent jeg har
fått til en uke med bedre restitusjon enn det, og jeg kunne merke at formen
steg fra dag til dag. Plutselig ble det 17. mai og vi var 11 nordmenn som
stilte til start, klare til å feire nasjonaldagen på skikkelig vis. Line Foss,
Even Chiodera, Linni Tiller, Eirik Johannesen, Kristian Malme, Ole Morten Munz,
Trygve Gjølberg, Jan Åge Sakariassen og Rune Skinnerlien. Også Marius og meg
da, naturligvis.


 
Matlysten er aldri noe særlig på morgenen rett før konkurranse.

Svømming


Jeg stiller meg så langt foran jeg klarer før startskuddet
går. Planen er å gi nærmest alt de første 200 meterne for å komme unna den
verste folkemengden og ha fokus på teknikk istedenfor slåssing. Med rundt 2400
triatleter pakket sammen i en fellesstart gjelder det å unngå det verste
folkehavet. Samtidig er det ikke lurt å stille seg i front hvis man ikke er god
nok til det, for da blir man svømt ned av flere hundre gærninger.

Jeg slipper unna med minimalt med slåssing og finner meg
etter hvert en fin gruppe å henge på. Første 1900 meterne går på 26min og 35sek,
så jeg ligger an til en god svømmetid før jeg gjør dagens største og heldigvis
eneste tabbe. Ved venning løper vi et lite stykke på land før vi begynner på neste
runde, og av ren refleks drar jeg av meg halve våtdrakten, badehette og
svømmebriller, klar for å skifte til sykkeltøy. Jeg føler meg bra idiot når det
går opp for meg hva jeg har gjort. Mens et hav av mennesker løper forbi strever
jeg med å få på meg våtdrakten, og ettersom jeg har en noe spesiell glidelås må
jeg få hjelp av noen i crewet til å lukke den. Jeg får tommel opp og løper ut i
vannet igjen. Så merker jeg at det strømmer vann inn i drakten. De har ikke
lukket glidelåsen, bare festet borrelåsen på toppen. Det bærer opp på land
igjen, og til slutt får jeg fikset det. Jeg blir med en gang veldig stresset og
bruker litt tid på å samle tankene. Jeg bestemmer meg raskt for å glemme hele
tabben og heller fokusere på å fullføre svømmingen på best mulig måte.
Fokuserer man på skuffelsene, så kommer det bare flere, det er min erfaring.
Jeg kommer til slutt opp av vannet etter 56min og 34sek, langt dårligere enn
forventet, men allikevel en respektabel tid. Alt ligger fremdeles til rette for
en god konkurranse! Marius kommer opp på 1t og 5min og håper på å kjøre seg opp
på sykkelen.


 
Everest temposykkelen sjekket inn dagen før. Den er klar for å frakte meg 180km i vind og 2500 høydemeter. Det gjør den med glans.

Sykkel

Sykkelløypa på Lanzarote er en av de hardeste i
Ironman-familien. Med totalt over 2500 høydemeter og sterk motvind de første
120km, gjelder det å ikke følge med på speedometeret hvis man skal holde
motivasjonen oppe. Det man derimot kan følge med på er landskapet. Strender,
palmer, hav, lavalandskap og fantastisk utsikt! Det spanske folk var dessuten
et fantastisk publikum! På vei opp noen av de verste stigningene er det så mye
folk og leven at jeg føler jeg er med i Tour de France.

 I starten av syklingen har jeg fokus på å åpne rolig. Beina føles supre, så jeg kan lett
gått på en smell ved å dundre av gårde de første timene. Jeg prøver å holde en
regel om at jeg skal vente med å gi gass til jeg er sliten, for først da vet
jeg hvor mye gass jeg kan gi. Jeg kjører på puls og følelse og jeg klarer å
holde ca samme puls på hele syklingen, ca 75-78% av max-puls på flatene og
nedoverbakkene og 78-82% i motbakkene. De siste 20 km tar jeg det roligere for
å lade opp beina til løpingen og jeg kommer inn til T2 etter 5t og 22min. Den
nye Everest temposykkelen min har gjort en strålende jobb! Nå står løping for
tur, så resten er opp til meg ;)

Det klaffer dessverre ikke for Marius på sykkelen i dag, han stivner tidlig i beina og klarer ikke å tråkke noe særlig watt. Det er kjedelig når det ikke går veien etter så mye tid og arbeid, men nederlag er dessverre en
del av idretten.



Løpsposene er sjekket inn dagen før. Viktig å huske hvor den er, spesielt i denne uendelig lange skiftesonen.

Løp

Jeg vet at jeg ligger blant de førti beste totalt, men jeg vet ikke hvordan jeg ligger an i klassen min. Det er derfor veldig deilig å komme til første vending etter 8km og ikke se noen i min aldersklasse på vei
tilbake. Jeg leder, og hvis jeg bare holder meg løpende ut marathonet så blir det seier!

Jeg åpner de første kilometerne med 4.25/km, og det føles greit, selv med sterk motvind. Når jeg skjønner at jeg har en såpass god ledelse roer jeg imidlertid tempoet til ca 4.40/km. Ikke fordi jeg blir rammet
av latskap, men fordi eneste måten jeg kan miste seieren på nå er å gå på en smell. Jeg har aldri løpt en flat marathon før, men jeg har hørt nok historier om den klassiske 30-kilometers-smellen. Jeg velger å legge meg på et behagelig tempo og heller prøve å øke etter hvert, hvis det går. Etter ca 20km blir jeg tatt
igjen av ledende dame. Jeg heier på henne idet hun løper forbi, og jeg henger meg på. Det som virkelig skiller mennene fra damene på Ironman-distanser er syklingen. De er noen jævler til å svømme og løpe langt, disse damene. Selv om det alltid er et lite slag i ballene å få juling av damer, så er det noe de
aller fleste som driver med Ironman må tåle. Kanskje litt misvisende at det heter Ironman? Jeg løper rett bak
henne som en linselus i tempo på 4.30/km. Det føles overkommelig. I hvert fall en stund. Til slutt mister jeg henne siden jeg går i drikkestasjonene for å være sikker på å få i meg nok væske. Etter 25km er jeg sjeleglad for at jeg har løpt såpass kontrollert for da merker jeg gradvis at beina stivner og tempoet
dabber av. De siste 10km må jeg virkelig presse meg for å holde tempo på under 5min/km, men selv i det tempoet tar jeg igjen en hau med triatleter som gampet av gårde i starten, men som nå har stivnet fullstendig. Det er ikke noe i verden som er mer fristende enn å gå, så jeg slutter å gå i drikkestasjonene og
biter tennene sammen for å holde et brukbart tempo helt til mål. Jeg setter meg delmål på 1 minutt av gangen og når det er 3 km igjen tenker jeg at nå er det bare en runde rundt Sognsvann, så er jeg i mål. Jeg ser for meg hvor jeg ville vært i løypa rundt Sognsvann. Endelig ser jeg for meg den velkjente utedoen, og Sognsvannsrunden er nesten over. Men istedenfor utedoen dukker det opp en svær bue der det står ”FINISH”, jeg hører masse jubel og jeg løper gjennom en Ironman-banner.

Endelig, etter 3t 25min løping. Racedirektøren gratulerer meg med nasjonaldagen og et vel gjennomført løp før jeg endelig får satt meg ned.

50 minutter før andremann i klassen og 9t52min på en av de hardeste Ironman-løpene. Og ikke minst, jeg er sikret VM-plass på Hawaii! Nå skal det bli deilig å slappe av! Men neida, det er ikke deilig å slappe av en gang, for det verker over alt. Jaja, det er i hvert fall mer behagelig enn å løpe.

 

Marius kommer noe skuffet i mål litt over en time senere. Kroppen fungerte dessverre ikke like bra for ham denne dagen. Han har jevnt over vært sprekest av alle på Hero-teamet i hele vår, så det var veldig leit at det ikke klaffet for ham nå når det virkelig gjaldt. Jeg vet hvor skuffende det er når man har lagt ned så uendelig mye arbeid for å prestere. Jeg prøver å komme på noen trøstende klisjéer som ”du får se på det som en god økt”, og ”det er i hvert fall noe erfaring å hente”. Men jeg vet jo at det bare er ett ord som passer der og da: ”KJIPT”.

Alt i alt hadde jeg et nærmest knirkefritt løp. Ernæringen fungerte perfekt, oppladningsuka var super og ga bra med overskudd, jeg beholdt roen og motivasjonen og jeg disponerte kreftene godt under løpet. Jeg skylder en stor takk til Oslo Sportslager som låner meg sykkel og hjalp meg med mye teknisk før avreise!

Det må nevnes at det var flere av brødrene Vold som slo til på nasjonaldagen. Brodern (Eivind Andreas Vold (20)), familiens desidert største idrettsmann, kom til A-finalen i verdenscup i 500 meter K2, padling. Bare å ta av seg støvet og bøye seg i hatten for det!


 
Alltid stas med IM-effekter!

Hva er hardest?
Norseman eller Ironman?


Før jeg avslutter race-reporten må jeg bare klargjøre en
liten ting. Jeg har hørt fra så utrolig mange at vanlige Ironman-arrangementer
med flat løping er hardere enn Norseman fordi man stivner sånn i beina. Jeg har
aldri før gjort en Ironman-distanse med flat løping, så selv om jeg hadde mine
tvil, var jeg spent på om det kunne stemme. Vel, det stemmer ikke. For meg er
Norseman mye hardere! De første 25km av løpingen på Norseman kan man gampe av
gårde uten tanke på den sagnomsuste 30km-grensen. For når motbakkene kommer
endrer man bevegelsesform til motbakkeløp. Istedenfor å stivne får man dermed
mulighet til å bruke de få musklene som fremdeles fungerer i kroppen til å
slite seg ut fullstendig de siste 17 kilometerne. Da er det ikke bare beina som
er stive når man kommer i mål, da er hver minste celle i hele kroppen ødelagt
;)

 

Ordliste for de som (forståelig
nok) går litt i surr med alle ironman-begrepene:


Ironman:
arrangøren bak alle triatlon fulldistanser som heter Ironman

Ironman 70.3:
Halvdistanse arrangert av Ironman (1900m svømming, 90,1 km sykling, 21,1 km
løping)

Challenge:
Arrangøren bak fulldistanser som heter Challenge.

Fulldistanse/Ironman-distanse: 3,8km svømming, 180,2km sykling, 42,2km
løping.

Tags:

Kommentarer

  •  


  •