Ironman Østerrike 2017 - Klasseseier og 7. plass totalt

Publisert 07.07.2017 07:10:00 av Lars Petter Stormo
Kategorier: Løpesko, Sykkel

I år startet Trude og jeg sommerferien med å delta på Ironman Østerrike i Klagenfurt. Dette er en av de største og mest tradisjonsrike Ironman-konkurransene og i år var det den nittende gangen det ble arrangert. 

En litt lengre rapport følger for de som er interessert :-) 

 

Kort rapport for de som ikke orker alle detaljene: Full klaff hele dagen og gode bein resulterte i en drømmedag for både Trude og meg! 

 



Når vi meldte oss på konkurransen i fjor var det av to grunner: løypa er kjent for å være rask og mange setter nye bestenoteringen der, i tillegg er det kjent for å være et veldig bra arrangement og en kjempefin løype. 

Vi kom ned til Klagenfurt på onsdagen og hadde da noen dager til å trene litt i løypa og hvile godt frem mot konkurransen på søndag. I forkant hadde jeg et lite håp om å se om det var mulig å prøve å ta den norske rekorden på fulldistanse triatlon (8:26), men etter å ha vært gjennom deler av sykkelløypa skjønte jeg at denne nok var for tøff til at jeg ville klare å sykle så raskt som jeg måtte for å ta rekorden. Men det viktigste var uansett å fullføre en så god konkurranse som mulig fra start til mål, og etter å ha trent veldig godt denne våren visste jeg at formen var god og at jeg kunne gjøre et bra resultat både i aldersklassen og totalt hvis jeg gjennomførte på en god måte.

 

 

Svømming i Wörthersee i dagene før konkurransen.

 

 

Sykling i løypa i dagene før konkurransen.

 

 


Løypa i Østerrike:

- 3800 m svømming i Wörthersee med en lang runde som avsluttes med siste snaue 1000 m inn kanalen Lendkanal. Veldig fin svømming med klart ferskvann og nydelig omgivelser. 

- 180 km sykling fordelt på to runder av 90 km. Første delen er rask langs Wörthersee, mens andre halvdel er kupert med en del bratte kneiker som stjeler både fart og krefter. Totalt har løypa ca 1600 høydemeter stigning. 

- 42,2 km løping fordelt på to runder. Første del av runden går t/r langs sjøen, mens andre delen går t/r gamlebyen i Klagenfurt langs kanalen. Løypa er rask og så og si helt flat (kun noen små kneiker inn og ut av gamlebyen). 

Det var i forkant knyttet en del spenning til om det ville være lov å svømme med våtdrakt eller ikke. Grensen for vanntemperaturen er på 24,5 gr for oss amatørene, og i dagene før lå temperaturen i overkant av 24 grader. Jeg var forberedt på å måtte svømme med swimskin hvis det ble for varmt, men håpet det ville bli våtdrakt siden jeg da ville kunne svømme noen minutter raskere. Det kom noen regnbyger siste natta, og i kombinasjon med ganske kald luft på morgenen på race-day ble det tillatt med våtdrakt for både amatører og proffer (det var 23,5 gr i vannet visstnok). 

Race-day
Etter en standard frokost (hjemmelagde rundstykker) på hotellet kl. 4 på morgenen gikk vi til skiftesonen for å sjekke syklene (lufttrykk, ernæring og drikke). Vi bodde helt perfekt til på det offisielle race-hotellet Seepark hotell så det var kort vei både til skiftesonen og start- og målområdet. 

Etter en kort svøm som oppvarming stilte vi oss opp og var klare til start. Pro herrer startet 6:40, pro damer 6:42 og vi i age-group startet 6:52. Som i mange andre Ironman var det også her såkalt rolling start, men her var det i tillegg også en "fast-wave" i fellesstart på startskudd først som jeg startet i. Dette var for de som kunne dokumentere at de kunne svømme på under 60 minutter og som ønsket fellesstart-følelsen som man mister litt ved rolling start. Målet mitt på svømmingen var å komme ut av vannet på en tid ned mot 56 minutter.

Med nesten 400 startende i fast-wave var det et ganske så heftig felt som kastet seg ut i sjøen i det startskuddet gikk. Jeg la meg helt ut på den ene siden og startet rolig i mitt eget tempo og unngikk noen «slåsskamper» midt i feltet. Jeg ble liggende å dra på en gruppe i ca. 1000 meter til vi tok igjen en gruppe foran. Derfra og inn jaget jeg fremover i gruppene og følte det gikk ganske så bra egentlig. Inn kanalen på slutten ble jeg liggende sammen med et par andre og jeg slo meg til ro på bakbeina til han ene og cruiset ganske greit ned hele kanalen og kunne nyte følelsen litt. Kult med denne kanalen som ga god fartsfølelse og moro med mye publikum på hver side. Som vanlig hadde jeg veldig liten følelse på om jeg hadde svømt på 56 eller 60 minutter, så det var veldig moro å se 54-tallet i det jeg løp ut av vannet. Offisiell tid ble 54:49.

 



T1 gikk greit og jeg kom meg forholdsvis raskt gjennom uten å stresse. Det var et stykke å løpe fra utgangen av kanalen til skiftesonen, så tiden min i T1 (3:51) ble litt lengre enn jeg hadde håpet på (3 min).

Ut på sykkel prøvde jeg å holde igjen ganske mye og kjørte kontrollert på den lett rullende strekningen langs sjøen. Jeg kostet likevel forbi en del og det tok ikke lang tid før det ikke var mange andre utøvere å se. Hele første runden prøvde jeg å kjøre kontrollert hardt, men jeg hadde hele tiden et ekstra fokus på å jage fart inn i bakkene, over bakketopper, gjennom landsbyer og ned utforkjøringer. Etter løypas hardeste stigning, Rupertiberg, kjente jeg at jeg begynte å bli litt kjørt etter å ha jaget hele veien, så i utforkjøringene ned mot runding roet jeg det litt ned og stappet på med næring og væske og følte det hjalp skikkelig og jeg var klar for en ny runde. Inn til runding etter var det en ekstra motivasjon å høre Paul Kay (speakeren) si at jeg var i tet i age-group. Jeg så også her at det ikke ville gå å sykle på en tid ned mot 4:35 som var målet om det skulle være muligheter å ta den norske rekorden, men jeg kjente uansett at jeg hadde et godt løp på gang så det gjorde egentlig ikke noe med motivasjonen.

 

Tunga rett i munn ved vending etter en runde :-)


På den siste runden følte jeg meg faktisk bedre enn første, og jeg klarte å jage fremover hele veien samtidig som jeg hadde et bra fokus på drikke og næring. Jeg lå helt alene hele syklingen bortsett fra en del proffer som jeg passerte. Vanligvis har jeg roet ned tempoet noe på slutten av syklingen for å spare beina til løp, men her holdt jeg trøkket oppe hele veien for ikke å tape noe unødvendig tid (samtidig som de siste 20 km av løypa var ganske lettkjørte og ikke kostet så mye krefter). Jeg kom inn til T2 etter en sykkeltid på 4:44:06 og følte jeg hadde gjennomført en god sykkeletappe.

 



Skiftesonen T2 gikk veldig greit (2:15) og jeg dro ut på løpingen og var veldig spent på hvordan beina ville føles.

 

 

Ut på løpingen hadde jeg en totaltid på 5:45 og jeg skjønte da at det ikke ville være mulig å ta den norske rekorden på 8:26 (måtte da løpt på 2:41…). Men jeg hadde fortsatt et håp om å kunne klare en totaltid på under 8:30, men da måtte jeg satse litt ekstra for å klare en maratontid på 2:45 (3:55/km i snitt-tempo). Heldigvis var løpebeina superlette og jeg følte jeg fløy av gårde på 3:50-tempo og jeg måtte holde igjen for å ikke løpe for fort. Det var en utrolig deilig følelse å bare kunne holde det lette løpesteget i gang og kilometerne kostet av sted på et tempo jeg trodde ville koste for mye krefter. Jeg fortsatte å suse forbi den ene proffen etter den andre og trøkket fra publikum var helt rått hele veien når de så førstemann med age-group startnummer komme løpende. Jeg ventet hele tiden på når jeg skulle treffe den berømte veggen, men den lette følelsen bare fortsatte og drømmen om sub 8:30 levde videre. Men litt før passering 30 km begynte det å gå litt tyngre og jeg fikk mine første kilometertider på over 4:00. Herfra og inn ble det en skikkelig kamp med hodet og vonde bein for å holde tempoet oppe. Det føltes nå fryktelig tungt og jeg så at drømmen om sub 8:30 røyk. Det var heldigvis ikke en totalt kollaps (siste 10 km løp jeg med 4:20/km i snitt), men følelsen var at det var bråstopp etter å ha løpt så lett så lenge.

 

 



I det jeg rundet inn mot oppløpet forsvant alle vondter og det var ubeskrivelig deilig å løpe opp den røde løperen opp til mål som beste utøver i age-group og en topp plassering totalt. Jeg kom i mål på tiden 8:36:25 etter et løp på 2:51:24 (på klokka logget jeg at løpingen var noen hundre meter for lang). Tiden viste seg under premieutdelingen også å være den beste løpetiden av alle i age-group - moro. Det var helt utrolig deilig å komme i mål og å kjenne at jeg hadde gjennomført en veldig god konkurranse og at jeg ikke på noe tidspunkt hadde hatt noe mer å gi! Jeg vant min klasse (M35-39), ble beste age-grouper og jeg ble nr. 7 totalt i hele konkurransen (proffer inkludert).

 

#denfølelsen

 

Ikke lett å stokke beina etter målgang :-) 

 

Etter målgang var jeg helt tom for krefter, beina kollapset under meg og jeg måtte få litt ekstra TLC av det medisinske personalet for å komme meg på beina igjen. Men heldigvis kom energien seg raskt og jeg kom meg inn på dopingkontrollen. Der ble jeg sittende en stund å skravle med regjerende verdensmester og vinneren av Ironman Østerrike, Jan Frodeno, så det var jo litt ekstra stas:-) 

To fornøyde vinnere på dopingkontroll :-)

Jeg var nå også ekstremt spent på hvordan det gikk med Trude. Jeg hadde møtt henne et par ganger underveis på løpingen og sett at hun så veldig bra ut og måtte gjøre en bra konkurranse. Og i det jeg skrudde på telefonen rant det inn med meldinger om at Trude var i ferd med å gjøre et kanonløp etter svøm på 1:06 og en helt sinnsykt sterk sykkeletappe på 5:10 (kun 26 minutter bak meg på 180 km er skremmende raskt). Det tok nå ikke lang tid før hun plutselig var i mål og kom løpende mot meg med tårene trillende nedover kinnene. Helt sjukt stolt over at hun gjennomførte en så hard og lang dag på 10 timer og 39 sekunder og vant med dette klassen sin og ble 12. beste dame totalt (proffer inkludert). Helt rått hva hun får til!!!!!

 

Trude kjørte rett og slett helt rått på syklingen!!!

 

#denfølelsen 

 

Mandag var det premieutdeling og det var veldig moro å kunne stå på toppen av pallen sammen med Trude som klassevinnere av aldersklassen 25-39!

 

 

 

#fornøydmedvalgavkone

 

Trude sin rapport kan du lese her på happytimes.no 

Resultater ligger her.

 

Min data fra konkurranse ligger på Strava:

Svømmingen

T1

Syklingen

T2

Løpingen

Video fra konkurransen:

 

 

Nå har vi tre ukers ferie i Østerrike hvor vi skal restituere godt og jeg skal få trent meg opp igjen slik at jeg kan prøve å forsvare seieren i Norseman den 5. august. Jeg er veldig motivert og klar for min sjette Norseman, og gjennomfører jeg en god konkurranse fra start til mål tror jeg det skal kunne gå veldig fort i år :-)

 

Lars Petter


Tags: triatlon, triathlon, ironman, nikezoomfly, blueseventyhelix

Kommentarer

  •  


  •