Kermisritt i Belgia

Publisert 19.06.2012 22:55:00 av Even Sangnes
Kategorier: Sykkel
Plutselig var det hele over. Egentlig hadde gått ganske knirkefritt frem til da. Jeg hadde funnet frem til det lille tettstedet der det hele skulle skje, Vlamertinge, i god tid, meldt meg på, varmet opp og skulle ta en liten spurt da jeg hørte lyden av noe jeg ikke likte. Liten tue kan velte stort lass heter det. Det viser seg at tynn eike kan også ødelegge et helt hjul. 5 minutter før start var det lite man kunne gjøre med et bakhjul som hadde antatt en 8-tallsform.


Jeg lurte på hva jeg drev med. Hvorfor hadde jeg dratt helt til Belgia for å være med på sykkelritt, nesten 3 år etter at jeg gav meg med sykling? Ikke hadde jeg, tydeligvis, utstyret i orden en gang. Riktignok har jeg trent greit, men langt i fra bra. Det er tross alt begrenset hvor bra man får trent når man jobber 3 uker på, 3 uker av på oljeinstallasjoner.

Likevel, jeg dro ikke bare for å være med på et sykkelritt, men for å oppleve kermisritt, noe som vistnok skal fange essensen av sykkelkultur i Belgia. Det skuffet ikke.


(Påmelding og premieutdeling forgår som regel på nærmeste pub)

Tilbake i Vlamertinge, stod jeg igjen som tilskuer ved start og så på feltet forsvinne bortover gata. Litt molefunken kom jeg i snakk med en middelaldrende herre, som viste seg å være av det hjelpsomme slaget. Han så på hjulet, tok et par telefoner, og plutselig kjørte vi avgårde på jakt etter en sykkelbutikk med de rette eikene. Vi rattet rundt på småveier i landlige omgivelser i sør-Belgia, pratet sykkel samtidig som vi hørte på litt for høy radio. Tilslutt fant vi en gammel kar som hadde et verdifullt lager og kunne fikse hjulet til morgendagen. Perfekt siden det var et nytt kermis ritt dagen etter. På hjemveien ble det enda mer sykkelprat og turen utviklet seg til en sykkelguide. Vi kjørte opp, og ned, Kemmelberg (brosteinsbakken i storrittet Gent-Wevelgem), suste forbi barndomshjemmet til avdøde Vandenbroucke og han fortalte sykkelhistorie fra området. Det nyttet ikke se svart på situasjonen lengre. Sola tittet frem, det var god stemning i målområdet med øl og matsalg.

Dagen etter var de nye muligheter. Ved startområdet så jeg en bil med Katusha-logo på, en annen hvor det stod USA-cycling. Det kom tydeligvis til å gå fort i dag tenkte jeg for meg selv. Når starten gikk var taktikken å ligge langt fremme i feltet, slik at jeg kunne ha hele feltet å gå på dersom det begynte å bli litt for tøft tempo for meg. Jeg var nok litt for ivrig for plutselig var jeg i et brudd. Igjen var tanken som slo meg; hva er det jeg driver med? Dette gjør jo bare vondt! Jeg hadde glemt hvordan det var. Men det var ingen vei tilbake. Og som en kjent syklist har sagt: go hard or go home. Det ble det første, i hvert fall for min del. Etter vel 110 vonde kilometer var det hele over. Resultatlisten viste en oppløftende 6. plass.

De tre neste dagene var jeg med på to andre kermisritt i Belgia og jeg besøkte en bekjent i nord-Frankrike før turen bar tilbake til Norge igjen. Det hadde vært en fin tur. For de som ikke har vært på kermisritt og det frister å oppleve sykkelkultur, konkurrere på godt nivå og møte andre syklister fra fjernt og nært er Belgia absolutt å anbefale.

Man kan lese mer om kermis på http://www.thechainstay.com/bicycle-racing-in-belgium-guide-help/kermis-racing/kermis-racing-in-belgium/ Thechainstay er forøvrig drevet av en veldig hyggelig fyr som også deltok i et av de 3 rittene jeg var med på. Du kan lese hans versjon her: http://www.thechainstay.com/blog/2012/06/project-meatsuit-week-7-to-11-part-1-of-2/


(Start/mål)

Jeg for min del drømmer om flere sykkelkultur-utflukter. Kanskje jeg skal prøve å skrape sammen noen kroner å reise over dammen til Tulsa Tough neste år? Det ser unektelig morsomt ut:


Tulsa Tough: Cry Baby Hill (2012) from Keith Walberg on Vimeo.


http://player.vimeo.com/video/43947788
Tags:

Kommentarer

  •  


  •