Marsjen 2015 - Dagen som hadde alt

Publisert 09.02.2015 07:37:30 av Petter Hadeland
Kategorier: Langrenn
Endelig! 7. februar, en dag de aller fleste vil huske som dagen da stormen Ole feiet inn over landet vårt med orkan styrke, men også en dag flere tusen mennesker vil huske som dagen de hadde en fantastisk reise gjennom Nordmarka. En reise som deltager i Holmenkollmarsjen 2015.


Selv kommer jeg til å huske begge deler, for etter lang tid med stabil kulde og blåføre, traff Ole så hardt at mildværet bikket over fjellene fra vest og ga plussgrader under rennet. Skulle Ole ødelegge føret og mye av opplevelsen? Er det mulig å ha så uflaks? 

Skulle jeg smurt skiene selv, hadde nok vær og vind stresset meg mer enn det faktisk gjorde dagene i forveien. Som «skiproff» og sponsorobjekt for Oslo Sportslager, var det eneste jeg trengte å huske på meg selv og å stille til start i Sørkedalen til riktig tid, oppkledd i racingdress, lue, skisko og med staver.

Ti minus og fønvind

Beinkaldt er vel den mest dekkende beskrivelsen av temperaturen ved start i Sørkedalen. Med kun superundertøy under racingdressen, holder jeg dunjakka på så lenge som mulig. Sløyfer oppvarmingen og venter til det siste med å levere bagasjen før jeg jogger ned til start.

Målet er 4:30, men jeg har en fjern drøm om å gå fortere enn jeg gjorde på birken i fjor – 4:15. Selv synes jeg Holmenkollmarsjen er tyngre enn birken, så jeg tror det skal holde hardt. Heldigvis har jeg ett ess i ermet – proffsmurte ski.

Startskuddet går og jeg legger i vei, og det er fra første fraspark klart at smøreren i Sportslager-bua har truffet både med feste glid. Men det stresser meg, for jeg vet det er varmere i høyden. I mitt hode er festevoks som sitter i kulda bakglatt når temperaturen stiger.
Et par kilometer inn i rennet skjer det noe merkelig. Plutselig møter vi en vegg av varme. Det er som temperaturen stiger med minst ti grader. Så stort er temperaturspranget, at man nesten sliter med å puste. Hvor ble den kalde, rene lufta av?

To-tre åndedrag senere har lungene vent seg til fønvinden. Samtidig kommer følelsen snikende tilbake i de kalde fingrene og tærne. Men hva med skiene? Jo da, de sitter fortsatt. Hadde jeg smurt selv, hadde festet forsvunnet – GARANTERT!

En god start

Klatreetappen opp til Heggelivann går som en drøm. Kroppen er fin, skiene er gode og det virker som jeg har truffet med bekledningen. Jeg bikker over kanten og får en strak høyre midt i fleisen. Det er Ole. Han er ikke kald, men definitivt i veien når terrenget endelig tillater staking. Spesielt over Nordre Heggelivann står det bra på. Jeg staker til jeg ser mannen med ljåen, men bruker laaaaang tid over til enden.

Blant skogens trær er vi litt i le for Oles herjing, men så fort det åpnes opp, er han der igjen – nordavind fra alle kanter, med helt klart mest motvind. Likevel går letterrenget de neste 13–14 kilometer ned mot Langlivatnet som smurt. Gliden er god, løypene likeså.

«Nordmarkas helvete»

Men så, Langlia. Unnskyld meg – jævlige Langlia. Stedet gud glemte. Stedet med de uendelige fiskebeinsbakkene.
Ole har for lengst varmet opp snøen, som i fiskebeinsbakkene ligger som et tjue centimeter tykt sukkerlag. Jeg går og går, men kommer aldri til toppen. Og så går sikringen.

All kraft ebber ut, og jeg går rett i kjellern både fysisk og psykisk. Tankene begynner å spinne; hvorfor gjør jeg dette? Ski, hvorfor ikke en annen hobby? Jeg er ikke laget for dette. Hvorfor ser jeg ikke det utenom rennene? Jeg skal aldri gå Holmenkollmarsjen igjen. Finnes ikke gøy. Og 100-kilometeren Nordmarka Rundt 28. februar. Ja, særlig – aldri i verden!

Jeg henger med huet. Blikket er limt i bakken, ser kun sukkersnø og fiskebein. Et bein foran det andre, føler jeg skal svime av. Plutselig hører jeg en merkelig lyd over hodet, en slags gurglende fuglelyd. Jeg titter opp og ser en ravn sirkle over meg. Sakte følger den meg opp motbakkene mot toppen.

«Gurgle, gurgle». Åtseleteren – Nordmarkas svar på gribben – ser et lett bytte. «Han, han der, startnummer 2894, han er sliten. Han faller snart om. Daukjøtt!», tenker den nok.

Plutselig er ravnen borte, og jeg bikker over toppen og sklir utmattet ned mot Fyllingen. Snittfarten har stupt. Fra et skjema på akkurat fire timer, ligger jeg an til en sluttid på 4:40 i det jeg passerer matstasjonen på Fyllingen (vet heldigvis ikke det akkurat da, men finner det ut når jeg går i mål). Og det er langt igjen, nesten to mil.

Resten av rennet, spesielt opp til Kobberhaugen, er en kamp mot sukkersnø, melkesyre og en vaklende psyke. Jeg befinner meg i en følelsesmessig berg og dalbane. Psykologhjelp hadde vært på sin plass i motbakkene, mens jeg ser lys i enden av tunnelen i nedoverbakker og stakepartier.

Psykolog i landslagsdrakt

En kar med landslagsdress sklir opp på siden. Vi har gått forbi hverandre sikkert sju-åtte ganger uten å si noe, men nå bryter han isen. «Sjå på nattur’n. Det e viktig å sjå på nattur’n», smiler han og får meg til å løfte blikket. Jeg skulle nesten tro han var psykologen jeg etterlyste, for med de små ordene vrir han fokuset mitt bort fra smertene og minner meg på hvor heldig jeg er som kan delta på Holmekollmarsjen.

Det er ikke alle forunt å ha en kropp som tåler å bli presset 54 beinharde kilometer på ski gjennom Nordmarka – verdens beste, men kanskje også tøffeste skiterreng. Jeg har gode ski, og nå som vinden kommer bakfra, er været helt fantastisk. Det er rett og slett en nydelig dag!

Jeg staker det jeg kan i letterrenget og bruker det siste av krefter over den lille kneika på nedsiden av Midstubakken. Foran meg bader Oslo i sol, fjorden ligger flat som et speil. Finnes det noe vakrere? Bildet på netthinnen er en belønning i seg selv, bedre enn både diplom og medalje.

Jeg får ikke med meg sluttiden i det jeg går i mål, og ser til min store skuffelse at pulsklokka på armen er tom for strøm. Jeg tusler ned til bagasjeutleveringen og inn i omkledningsteltet, der jeg skifter og kommer borti en knapp på klokka. «Workout stopped» og «4:16» lyser mot meg. GPS’en hadde stoppet, men stoppeklokka gikk visst enda.

4:16? Jeg gikk da i mål for over ti minutter siden, tenker jeg mens jeg drar opp mobilen. «Grattis med kjempetid – 4:04», står det på melding fra fatter'n.

Sluttiden er kronen på verket på min beste dag i Nordmarka til nå. Holmenkollmarsjen 2015 hadde alt; ekstremkulde, Ole, fønvind, gode ski, ravn, sukkersnø, motbakker, enda flere motbakker, enda færre nedoverbakker, blide folk, folk som tråkker på skiene dine, utsikt, påskestemning, fantastiske matstasjoner og et alt-i-alt fantastisk arrangement av Skiforeningen.

Vel blåst!
Tags: holmenkollmarsjen2015 nordmarka skirenn

Kommentarer

  •  


  •