Monte Cervino og Matterhorn på en dag - Nils Nielsen

Publisert 03.08.2015 13:49:10 av Nils Nielsen
Kategorier: Fjell, Klatring

 

"Av og til baller ting på seg for meg og gårdagen er et godt eksempel."



Alpene har de 4 siste ukene vært plaget av en hetebølge. Tipp-topp med sol og varme tenker sikkert de fleste, men det går hardt ut over fjellene. Mange netter har det ikke vært frost selv på 4000. Fjellene er så tørre som jeg aldri har sett de før og breene begynner allerede og se ut som de gjør på tørre år i sen august. Mange av is- og snørutene er allerede blitt isete og/eller farlige og man må være veldig selektiv i valg av ruter. Med noen dager fri mellom jobb hadde jeg masse ting jeg ønsket å gjøre, men pga forholdene måtte jeg legge det meste på vent. Neste uke skal jeg guide Matterhorn fra Italia om vær og føre tillater det, eller Monte Cervino som det da heter. Har aldri klatret fjellet fra den siden før så i mangel på andre ting å gjøre tenkte jeg at en liten rekogniseringstur i forkant var på sin plass.

 

  Matterhorn fra Italia og til Sveits. Og tilbake.

 

Cresta del Leone har normalt ingen snø og isfelt og etter litt finvær viste jeg at det var mulig å gjøre hele turen i ganske lett forttøy, i hvert fall uten stegjern. Og det var omtrent der det begynte å balle på deg. Kanskje jeg skulle ta det som en treningstur og «løpe» fra Cervinia og til toppen og ned igjen? Det hørtes ut som en bra plan. Og etter en tur på Weisshorn 4509m tidligere denne uka så jeg at nordsiden på Matterhorn var helt tørr og at det så ut som om snøfeltet på toppen nesten var borte. Kanskje det kunne være mulig å traversere hele fjellet med ganske lett utstyr også? Jeg sendte noen meldinger til kompiser i Zermatt og fikk vite at det var uproblematiske å gå Hörnli ruta uten stegjern nå. Da var planen lagt. Travers fra Cervinia over Matterhorn og ned til Schwarsee, så tilbake til Cervinia over Farggjoch. Løpesko og lett oppakning.

 

Jeg kjørte fra Chamonix til Cervinia tidlig torsdag morgen og la i vei. Jeg løp ikke. Gikk fort og småløp noen steder. Etterhvert som jeg kom høyere på fjellet ble det klyving/klatring og det gikk saktere, skulle jo gjøre meg godt kjent med ruta også og jeg gidder ikke ta unødvendig store sjanser i utsatt terreng bare for å være rask. I slikt terreng er det jevnt og kontrollert som gjelder. På toppen var jeg alene og det var helt nydelig. Shorts og en lett vindjakke. Ned igjen til Hörnli hytta gikk det greit, har vært opp og ned her mange ganger og kjenner ruta veldig godt. Men jeg var ganske sjokkert over hvor tørt det var. Jeg har lært meg å aldri stole 100% på folk om hva de sier om forhold så jeg hadde med meg et par lete stegjern som funker på joggesko i sekken, men jeg trengte de virkelig ikke. Kom ned til Hörnli hytta etter 4t45 min og syntes egentlig det hadde gått ganske fint. Jeg kjøpte meg litt vann og begynte å se på returen over passet tilbake til Italia. Den så ganske kjedelig ut. Jeg kikket opp på Matterhorn igjen og …. «Nei, ikke tenk den tanken», men da var det allerede for sent. Jeg gikk noen runder med meg selv. Beina, hodet, kroppen. Været var fint, jeg var sliten, men ikke utslitt og det virket mye mer fristende å ta en tur til over Matterhorn, enn å løpe en kjedelig sti tilbake. Dessuten var jeg jo der i utgangspunktet for å rekognosere ruta fra Italia. Ny plan.

 

Jeg kjøpte en Cola og startet oppover igjen. Å klatre opp til 4500m en gang er en ting, og det føles som et barneskirenn sammenlignet med å gjøre det en gang til. Jeg vet hvor fort «litt sliten» kan gå til «helt sinnsykt sliten» i høyden og jeg var fast bestemt på å snu om jeg ikke følte at bein, armer og hode spilte på lag. Men det gikk helt fint. Samme som på forrige runde, jevnt og kontrollert. Var igjen alene på toppen og fortsatt strålende vær. Shorts og t-skjorte denne gangen. Herregud, hva skjer med klimaet? Returen ble tung for beina. Var skadet i hele fjorhøst og har fortsatt slitt med en legg i vår og sommer så har ikke blitt så mye løping det siste året. Lårene er i hvert fall ikke vant til denne typen belastning. Opp er en ting, det er bevegelser som ligner sykling og det jeg gjør på ski hele vinteren, men å løpe nedover er noe helt annet. Jeg tok det derfor pent og rolig. Kom ned til Cervinia etter 9t20min. 3800 høydemeter og stusslige 18 km skremmer ingen og jeg syntes egentlig det hadde tatt uforholdsmessig lang tid. Men to turer opp mot 4500 meter bidrar ikke til å øke tempo og det er MYE terreng som ble tilbakelagt på Matterhorn. To ganger. Så da var det vel ikke så ille. I hvert fall ikke til å være en impulstur.


Jeg var uheldig å komme ned på den tiden av døgnet da Italienerne hverken er spesielt interessert i å servere mat eller å tjene penger så det ble en stusselig lunch og et uforholdsmessig lavt blodsukker på vei hjem.​

 

To slitne lår og to legger pakket inn for å unngå ny skade.


Tags: nilsnielsen, matterhorn, montecervino, speedclimbing, klatring, stiløping, mountainrunning

Kommentarer

  •  


  •