Motgang blir opptur

Publisert 19.02.2015 10:27:29 av Sven Kilander
Kategorier: Langrenn, Sykkel
Mine største idrettslige mål denne sesongen var å sykle to
av verdens største og hardeste etapperitt i terrenget: Cape Epic i Sørafrika i
mars og Swiss Epic i Sveits i september. Jeg har deltatt i begge rittene
tidligere og kom på 17. Plass i Cape Epic i 2013 og på 11. Plass i Swiss Epic i
2014 sammen med teamkamerat Jo Nordskar. En trøblete
oppkjøring i vinter endte med skadet kne (jumpers knee) så jeg må dessverre
droppe turen til Afrika i år. Utrolig skuffende og jeg hadde virkelig gledet
meg til å dra på tur og sykle sammen med en gammel kompis fra Sverige (Fredrik Ericsson –
vinner av Sykkelvasan og Birken 2013 og 13. Plass i VM 2014). Men når det
butter er det viktig å fokusere på det positive og siden jeg kan gå på ski uten
smerter i kneet meldte jeg meg på Holmenkollmarsjen, selv om jeg nesten ikke
har gått skirenn siden jeg var 14 år.


Holmenkollmarsjen – dronningturen
Og for et løp det var. -10 i Sørkedalen ved start og god
stemning. Etter noen minutters staking møtte vi en varm vind og plutselig var
det nullføre, strålende sol og jeg kastet luen. Det fine for oss som liker
motbakker er at man alltid får en sold dose av akkurat det i starten av alle markaturer.
Når man først har kommet seg opp/ inn i marka på ordentlig (i dette tilfellet
Heggelivann) er det bare å nyte alle morsomme kneiker, bratte nedkjøringer og å
slikke sol. Marka er så mye lysere om vinteren når man kan gå over vannene. Det
tok ikke så lang tid før min manglende skiteknikk og sykkelspesifikke
opptrening med minimal overkroppstrening viste resultater og stakingen gikk trått.
Men noe av det beste med marka er at det er så variert. Det kommer alltid noen
kneiker og bakker man kan løpe opp og som er ordentlig morsomme å kjøre ned.
Ingen grunn til å gå lei. Uansett var jeg godt fornøyd når jeg etter drøye tre
timer kom over kulen ovenfor Holmenkollen med sol i ansiktet og Oslofjorden
viste seg fra sin aller vakreste side.

Grenaderen – kongeturen
To uker senere var det dags for Grenaderen. Jeg hadde aldri
gått rennet før. På start på Varingskollen skistadion møtte jeg noen hundre
hardbarkede menn og kvinner i en avslappet atmosfære. Når man skal gå 90 km og
nesten 2000 høydemeter er det kanskje ikke så viktig å komme først ut av den
første svingen? Som alltid starter turen inn i marka med en solid motbakke og
jeg hadde spikerfeste. Helt konge å kunne stole 100 prosent på frasparket.
Turen går forbi noen av de flotteste stedene i marka hvor jeg har vært på
telttur med barna mange ganger. Først opp til Kikut, så Storflåtan-Løvlia-Sollihøgda-Sandungen
og til slutt målgang i Asker. For meg er det en utrolig lang skitur og jeg vet
at dette høres sprøtt ut, men selv om jeg brukte nesten fem og en halv time
gikk tiden fort og plutselig var turen over. God mat og drikke, hyggelige smil fra
andre deltakere og funksjonærer og en fantastisk flott løype gjør at tiden
flyr. 

Styrket ut av motgang
Det var utrolig skuffende å måtte droppe Cape Epic i år, men
det er bare å snu seg rundt å fokusere på det man kan gjøre. Jeg har fått ett
styrketreningsprogram som jeg kjører og har allerede meldt meg på
Birkebeinerrennet og Valdresmarsjen. Jeg satser på å komme meg styrket ut av
dette og håper på å være i superform og skadefri når sykkelsesongen kommer. På veien
dit skal jeg kose meg med ski på beina i størst mulig grad. Kanskje jeg kan gå
birken på under tre timer?

Meg til venstre. Jo Nordskar til høyre
Tags:

Kommentarer

  •  


  •