Norefjellrennet 2011 – en brutal opplevelse!

Publisert 05.04.2011 10:23:50 av Carl Fredrik Hagen
Kategorier: Langrenn
Forrige lørdag var det klart for Norefjellrennet, avslutningen på Ski Classics og første del i N-3, Norefjelltrippelen. Med de forholdene som var på i fjellet og med den løypeprofilen, så er rennet en god kandidat til "verdens hardeste skirenn"!


03.45 ringte klokken og jeg spratt opp av sengen, tok på meg klærne og inntok noen brødskiver. Litt over halv fem var vi på vei mot Norefjell. Ankom startområdet ved Spa-hotellet i god tid før start som var kl. 09. Temperaturen var behagelig med 2-3 varmegrader, men tåken lå tett, så håpet på finvær utover dagen.


Løypene så fine ut, litt isete i starten, men det ville bli bløtere etter hvert og endte opp med en blanding av Rode Silver Extra og Swix K21n. I bunn hadde jeg Guru-klister. Jeg skulle bare ta rennet som trening, så droppet eliteklassen og meldte meg på i M20-29 år. Startposisjonen var bra uansett, for jeg stod i ca 5 rekke rett bak eliten.




Starten. Bilde lånt fra www.n-3.no                                                                               Foto: Magnus Östh


Ut fra start kom jeg bra ut og lå langt fremme i den første bakken. Starten har generelt vært mitt svake punkt, men nå synes jeg ting begynner å løsne litt. Den første mila gikk bra og jeg var i en gruppe med bl.a. Geir Ludvig Aasen Ouren, Kjell Kristian Markseth og Christoffer Callesen. Men etter hvert måtte jeg slippe og gikk sammen med Callesen en stund. Vi hadde øyekontakt med gruppen foran, men avstanden var vel 40 sek. Ned fra fjellet, ca 1200 moh, gikk det styggfort. Hadde ingen anelse om hva som ventet meg, så jeg kjørte på for fullt nedover i den sporete snøen, noe som resulterte i et heftig tryn! Heldigvis gikk det bra med både utstyr og kropp.
Etter en runde begynte kroppen å merke kjøret. Callesen hadde brutt, så jeg gikk nå helt alene. Da jeg så på klokken min ved runding viste GPS-en 36 km, noe som var 6 km lenger enn det arrangøren hadde oppgitt på forhånd. 2.01 hadde jeg brukt hittil. ”Jaja, dette kommer til å bli krevende”, tenkte jeg da 2. runden var godt i gang. Og det skulle det bli.

Løypen er noe av det mest brutale jeg har gått. Til sammen ca 2000 høydemeter på de to rundene, krevende utforkjøringer og sugende forhold. På 2. runden ble det nesten skattejakt etter sporen, dels på grunn av den våte konsistensen på snøen, men også på grunn av scooteren i front. På vei opp på fjellet igjen gikk det smått, og sakte, men sikkert møtte jeg veggen. Skiene begynte også å bli glatte, men det var likt for alle! Rødt klister hadde vært gull. Sikten var minimal i utforkjøringene ned til Tempelseter, men heldigvis var suget i snøen så stor, at farten nedover ble noe mindre enn på 1.-runden.

Siste delen av løpet var noe av det verste jeg har vært med på. Kroppen var totalt utkjørt og fiskebeinsbakkene (disse var det ikke få av!!) sugde ut alt som var av krefter og nedover følte jeg skiene stod stille. Likevel klarte jeg å mobilisere og den sterke psyken min kom godt med! Den siste milen var jeg helt på felgen og husker at jeg begynte å prate med meg selv. Det gikk i skilpaddetempo, men beina og armene klarte rett og slett ikke å gå noe fortere. Tok igjen Stian Remseth Andresen da det var ca 6 km igjen. Han møtte også veggen.

Kom i mål på 4.35.41 og klasseseier i M20-29 og dagens 28. beste tid. Fantastisk godt å kunne legge seg ned i snøen etter målpassering! I målområdet var det for øvrig veldig hyggelig med grilling, premieutdeling, live-musikk osv. Et bra arrangement og en utrolig tøff og brutal løype.





Ernæringsmessig var dette rennet en tabbe. Jeg hadde ikke fylt opp energilagrene godt nok på forhånd og jeg skulle ha gått med drikkeflaske på ryggen i tillegg til å hatt med gel og barer. Hadde rett og slett ikke nok energi til 72 km blodslit. Men fikk masse nyttig erfaring og, ikke minst, bra psykisk trening!


Da er første del av N-3 gjennomført, så får vi glede oss til rittet og løpet senere i år!


Tags:

Kommentarer

  •  


  •