Norseman - et stykke ned på resultatlista!

Publisert 06.08.2014 19:51:09 av Hans Alexander Mangen
Kategorier: Sykkel
Da jeg i fjor høst fikk plass i Norseman, var jeg usikker på om jeg faktisk hadde "vunnet" i lotteriet om startplassene. 


Gjennom vinteren gikk treningen helt suverent, med mange lange skiturer og renn. Å gå langt på ski er jo faktisk det morsomste som finnes, og i tillegg god trening. Utover våren fikk jeg ukentlig juling av Bie og co i Grefsenkollen og Tryvann, alt var som det skulle! Under innspurten på mastern gikk det derimot rett vest. Jeg satt mye inne, og skrev om viktigheten av å være ute. Ironisk nok tok stillesittingen knekken på ryggen, og prolapsen var et faktum. "Å nei, du skulle sikkert vært med på Norseman også du", sa ambulansesjåføren som henta meg for 2 måneder siden. Perfekt, med andre ord!


Ai, que guapos!

Jeg har hørt at variert trening er nøkkelen til suksess, så gåturer med mutterns nordic walking staver var midt i blinken. Samtidig ble hardt opptjente feriepenger brukt på velgjørende knekking hos kiropraktoren. I tillegg til god form krever en konkurranse som Norseman også embetseksamen i planlegging. Fryseboks, gjennomsiktige plastikkesker til sykkeltøy, løpesko mat og drikke, gaffatape, reservedeler, fryseelementer og nok sjokkis og cola til å sette insulinpumpa ut av spill, har stått på handlelista. Jepp, der forsvant resten av feriepengene!


Ordnung must sein!

Fredag morgen dro jeg avgårde med følgeteamet. De nøye utvalgte var evigunge Bjørn Ivar Ekberg og stilikonet Knut-Harald Smette, Bie og Knuti fra nå av. I 2008 hadde jeg selv gleden av å være følgemann for Bie på vei til hans 10 plass i Norseman. Det er fortsatt fascinerende å tenke på hvordan han kom til toppen, spiste litt tomatsuppe, jogga ned fra Gaustatoppen og vant sykkelritt et par dager seinere. "Smack, smack, Cadillack!". 

Takket være Morten Langbråten hos Bertel O. Steen Lørenskog kjørte vi standsmessig hele helga. I en strøken Mercedes Vito var det mer enn nok plass til tre sykler, bagger, masse utstyr og tre breiskuldra syklister i førersetet! Med innlagt godispause på Geilo, og topp stemning i bilen, gikk turen til Eidfjord som en lek.


El fiordo

Vel fremme i Eidfjord fikk vi et hyggelig gjensyn med tidligere kollega Henrik Kvissel, som hugget isklumper for sin arbeidsgiver United Bakeries. Kvissel hadde vært i Eidfjord siden onsdag, og nå var han virkelig i godt driv! Etter pre-race møtet, en liten sykkeltur, noen poser potetgull og tidenes dyreste pastamiddag, fant vi våre plasser midt i sovesalen. Trioen fra Oslo Sportslager ledet snorkeorgien fra orkesterplass! Etter et par timers god natts søvn våknet vi til et svare spetakkel av vekkerklokker, knitrende soveposer og liggeunderlag som skulle tømmes for luft. Verst var det for stakkaren som hadde slått opp telt i sovesalen. Allerede dehydrert og klam tittet han ut mellom teltdukene i kikkerten sin. Planen om å stå opp i tretida utgikk med høye kneløft. Her var det flere som både skulle henge opp sola og vekke fuglene før start!


Vi er i gang. Ingen hai i sikte!

Sykkelen ble trillet ned i skiftesonen, og så bar det avgårde ut på båten. Kanskje var det flere enn meg som hadde sett YouTube videoen av det som angivelig er en hvithai utafor Bergen, for her var det trykket stemning. Hoppet tidlig av båten, og fikk nesten kuldeastma i det jeg brøt vannskorpa. Her var det bare å tisse i drakta for å holde varmen. Til lyden av båthornet la vi på svøm. Det varr gøy å bade i grønt vann, så de 3,8 km. med plasking gikk fint. Oppe av vannet rev jeg av våtdrakta, mens Bie dunket hjelmen på plass og ropte "Jobba, jobba jooobba!".  


Ferdig med dagens morgenbad!


Passering Dyranut, med kjakan full av sjokkis!

180 km. og ca. 3000 høydemeter på sykkelsetet er alt for langt. For å holde motet oppe var første delmål å komme seg de to milene opp til Dyranut, uten syre til gjeksla. Det gikk nesten, og Hardangervidda sto for tur. Med motvind fra alle kanter passerte vi det ene geitost-utsalget etter det andre.


I kamp med vær og vind over Imingfjell.

Etter passering Geilo og 90 km. kommer motbakkene på løpende bånd. Undertegnede var nær ved å gå på en skikkelig karamell, men med uhorvelige mengder sjokkis og cola kom Bie og Knuti meg til unnsetning. Det var jo tross alt lørdag, så litt godis måtte jeg unne meg! Siste bakken opp til Imingfjell var evig lang og enda brattere. På toppen ble motvinden supplert med høljeregn og tåke. De siste 30 km. ned mot Tinnsjøen var mine beste i løpet av dagen. Matvrak er ofte best i fritt fall, og for første gang på syklingen tok jeg igjen folk. I frykt for å få tyn fra de to syklistene i følgebilen, satset jeg alt utfor i regnværet.


Sier som Julio Iglesias; La carretera!
 
Etter 7 timers sykling i motvind, hadde jeg sånn passe vondt i rumpa. Skiftesonen i Tinn nådde jeg samtidig som helikopterpilot Kristian Mørkved. Å være pilot er rimelig barskt, så i selskap av ham var jeg fornøyd. Det skal godt gjøres å løpe lett etter 8 timers aktivitet, men det føltes i hvert fall greit de første 12 km. Da smalt det i leggen, og jeg måtte jobbe med topplokket for å ikke legge om til gange. Målet var å løpe de første 25 flate kilometerne, og takket være ustanselig heiing fra de to i følgebilen gikk det så vidt.


Sigen.com

Med 17 kilometer igjen starter klatringen til Gaustatoppen og mål. Med lange steg og aktiv armbruk fant jeg en god rytme, og til min store forskrekkelse begynte jeg å ta igjen folk. Knuti syklet ved siden av, dyttet i meg cola og sa at jeg så ut som en million dollars. Tenk å være så lettlurt! Fast bestemt på at dette var "once in a lifetime" ga jeg alt oppover. Kom jeg til toppen skulle jeg i hvert fall ikke ha krefter igjen. Bie øynet håpet om en god plassering, og gikk nesten av skaftet i det vi tok fatt på de siste kilometerne i steinrøysa. Så lenge var Adam i paradis, for ikke lenge etter gikk jeg på ei skikkelig karamell. Hammern, syra, Brink, veggen eller klubba, you name it. Kjært barn har mange navn, og jeg fikk alt på en gang. Bortsett fra at jeg ikke spiller kontrabass ved høytidelige anledninger, var jeg i likhet med fotgjenger Gudleiv Knotten i Flåklypa både "utprega sårbeint og urøddig i gangsettet" oppover lia. Konkurrentene beina forbi, og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Etter 13 timer og 49 minutter kollapset jeg over målstreken som nr. 61, ute av stand til å juble. Jeg ble derimot vanvittig glad for å se muttern på toppen, så hun fikk tidenes svetteste klem da jeg kom meg på beina. Hun har fulgt meg opp på utallige fotballkamper, skirenn og sykkelritt i over 20 år, så klemmen var på sin plass! I følge muttern følte hun seg mer som et tørkestativ der jeg ble hengende!


"Nå må du våkne a!!"

Denne egotrippen hadde aldri latt seg gjøre uten mine to kompiser Bie og Knuti. De brukte en hel helg på å backe opp meg, og de kunne ikke gjort en bedre jobb. Tusen takk!
Resten av kompisgjengen på Oslo Sportslager har mekket sykkel og latt meg låne superraske RaceLite hjul til konkurransen. Det var flaut å ikke sykle fortere med så bra utstyr! 
Morten Langbråten hos Bertel O. Steen på Lørenskog lånte velvillig bort en Mercedes Vito. Tenk om triatleten hadde vært like rask som følgebilen!
Alle treningskompiser fra Oslo Sportslager og Stovnerkameratene, med både korte og lange sokker, å være sammen med dere gjør det til en fryd å trene mot Norseman!


Tusen takk for turen!
Hanse
    


 
Tags: norseman, triathlon

Kommentarer

  •  


  •