Norseman 2013

Publisert 06.08.2013 18:18:53 av Lars Christian Vold
Kategorier: Sykkel
Uka før Norseman ble værmeldingen for den store dagen bare verre og verre for hver oppdatering. På det verste var det meldt opptil 100mm nedbør, lyn og 19m/s vind. Både fredagen og søndagen var det spådd fint, mens lørdagen bød på skikkelig møkkavær. Værgudene ville åpenbart bidra til at Norseman Xtreme Triathlon skulle leve opp til navnet. Og selv om været ikke ble fullt så ille som det var spådd, ble det ekstremt nok.


Svømmingen

Etter en spent båttur hopper vi ut av fergen. Vannet holder hele 17 grader i år og er godt og varmt til å være Norseman. Bølgene er imidlertid ganske store, så jeg får et par gode slurker saltvann allerede før starten har gått. Jeg legger meg helt foran og ganske langt inn mot land i vente på starthornet fra fergen. Når starten går svømmer jeg det jeg makter til
jeg kommer et stykke foran menneskemengden og kaoset. Jeg tror mange er forsiktige i starten i frykt for å ikke greie å disponere kreftene. Jeg tenker at man bruker vel så mye krefter på kaving i folkemengden som man gjør på en hard åpning. Midt ute i svømmingen finner jeg en gruppe som holder et godt tempo, og jeg prøver å henge meg på. Jeg aner ikke lenger hvordan jeg ligger an.
Med vann i brillene og bølgene skvulpende i mot meg, konsentrerer jeg meg om å holde flyten. Jeg håper jeg er jevn med de største konkurrentene i det jeg kommer opp fra vannet. Jeg har ingen anelse om hvordan det har gått. Folk klapper og hojer noe voldsomt og supporten min fra Bodø, Olav Wendel, roper ”jævlig bra Lars!”. Selv om Olav gjerne har det i kjeften, stoler jeg på at ”jævlig bra” i
det minste betyr bra.



Mot slutten av svømmingen, langs brygga. Den nye Blueseventy Helix-drakten min glir godt og gir god bevegelighet. Ikke rart det gikk fortere enn forventet.

Syklingen

Jeg skifter i en voldsom fart. Eller det vil si, jeg tar på meg sokker og sykkelsko på en klumsete og ustabil måte, mens min kjære
supportsjef Mari tar på hjelm, startnummer og refleks før jeg rekker å kneppe igjen skoene. På syklingen føler jeg det tar evigheter før jeg tar igjen noen. Etter omtrent tjue minutter tar jeg endelig igjen en plassering. Like etterpå blir jeg heiet frem av mitt store triatlonidol, Henrik Oftedal! Henrik, som har vunnet Norseman to ganger og satte løyperekorden i fjor, følger løpet fra sidelinjen som ekspertkommentator. Jeg har ikke tid til å stoppe og spørre om autograf, men jeg får en motivasjonsboost idet jeg tråkker forbi. Ved  Vøringsfossen ser jeg endelig supporten min igjen, Mari, Olav og broren min Amund. Mamma og pappa er også der og jubler
og hojer. Olav gir meg en ny flaske mens han roper: ”Du leda! Du leda! Kjør på nu!”. Jeg skjønner ingenting. Jeg hadde fått beskjed om at jeg var ute av vannet som nummer seks. Den skiftingen må ha gått voldsomt fort. Bra jobba Mari! I ledelsesrus tråkker jeg videre oppover. Jeg passer på å ikke bevege meg over 80 % av makspuls, slik at beina skal holde seg gode gjennom hele løpet. Når jeg begynner å nærme meg Dyranut begynner beina allikevel å bli tunge og jeg sliter med å holde pulsen oppe. Noen dager går kroppen av seg selv og hodet kan sitte på toppen som en gratispassasjer. Andre dager må hodet gjøre all jobben. I dag er en sånn dag.


(Photo: nxtri)
I ledelsen like ved Dyranut.

Like etter Dyranut blir jeg tatt igjen av Markus Stierli. ”Heya Lars! Heya Lars! You crazy guy!” Han slår meg kameratslig på skulderen idet han sykler forbi. Det er noe eget ved stemningen på Norseman. Alle heier på alle. Jeg legger meg bak i noen kilometer og passer på å ikke drafte, men må til slutt gi slipp på denne store vennlige kjempen fra Sveits. Heia Markus!

Ved Haugastøl, står svigers, Knut og Bente. De heier også. Jeg har lyst til å gi på litt ekstra for å late som jeg er pigg, men blir istedet nødt til å stoppe å tråkke. Jeg har skikkelig krampe på innsiden av låret. Jeg har vært med på Norseman to ganger før og aldri merket krampetendenser før helt mot slutten av syklingen. Nå får jeg ordentlig krampe under halvveis. Etter å ha veltet to ganger de siste tre ukene i forkant, har det blitt for lite sykling. Jeg tenker på å bryte. Jeg har imidlertid planer om å fri til Mari på Gaustatoppen, så jeg tvinger meg selv til å fortsette. Heldigvis slipper krampen opp etter en times tid, og utrolig nok har jeg ikke blitt tatt igjen av flere. Etter hvert blir jeg tatt igjen av Dirk Wijnalda og Ulrik Schaarup. Det er faktisk deilig å se noen konkurrenter igjen og jeg får en liten psykisk opptur mens vi sykler oppover bakkene mot Dagali. En av de mange tingene jeg liker med Norseman er at man kan ha så mange psykiske opp- og nedturer i løpet av en dag. Det går imidlertid ikke lang tid før jeg begynner å tenke på hva jeg hater ved Norseman. Striregn og sterk motvind kommer som prikken over i’en. Alt føles vondt og tungt, så jeg tenker ”aldri igjen, aldri
igjen”. Innerst inne vet jeg at det bare er tull, men det hjelper der og da. Jeg benytter anledningen til å tisse på meg, for å gjøre det hele litt tragikomisk. Man får færre hemninger av å ha dårlig tid en hel dag. Kanskje var ikke regnet så dumt allikevel. I siste harde motbakke, opp mot Imingfjell får jeg nok en psykisk opptur da det lyner og jeg hører tordenet braker over meg. Tor med hammeren kan bare gi opp, for dette fjellet skal jeg erobre! Og jeg tror Tor med hammeren følte seg rimelig ydmyket da det kom godt over tohundre
gærninger bak meg med akkurat samme tanke.


  

Løpingen

Etter seks timer og tjue minutter på sykkelen er det deilig å ta på seg joggeskoene og gjøre en annen bevegelse. Men det tar ikke lang tid før det ikke er så deilig lenger. Etter ca 13 km løping blir jeg tatt igjen av Allan Hovda. Han løper lettere enn meg, og jeg har ikke sjans til å henge med. Jeg har allikevel et håp om å ta ham igjen i motbakken. Motbakkene på løpingen er noe av det som gjør Norseman til den ultimate konkurransen. Det er så mye forskjellig terreng at ingenting er avgjort før toppen. Det er veldig god stemning oppover bakkene og jeg blir heiet fram av mange glade tilskuere mens jeg løper oppover. Olav sykler ved siden av meg og gjør det han kan for å motivere. Han heller vann på meg og gir meg Cola og energidrikk. Jeg kommer med ynkelige stønn mens jeg puster og peser. ”Slutt å syns synd på dæ selv!” er Olavs respons. Jeg er allerede zombie og er ikke i stand til å synes synd på noe som helst, men jeg er veldig enig. Mer selvfortjent smerte er det vanskelig å oppdrive.

Like før Stavsro tar jeg igjen Ulrik, som har stivna i motbakkene. Bak meg kommer imidlertid Lasse Rypdal. Han har løpt som en gud og tatt voldsomt innpå. Lasse og jeg kommer samtidig inn i fjellet. Det er en lettelse å se at jeg klarer å dra fra ham i dette avsluttende terrenget. Fire og en halv kilometer med smal sti, steinrøys og motbakke passer meg perfekt på slutten av løpet! Sammen med meg løper Amund og motiverer meg hele veien. Etter hvert skriker Amund at vi tar innpå Allan. Han ledet med ti minutter før fjellet. Jeg kan nesten ikke tro det. Selv ser jeg bare stjerner og tåke, så jeg stoler på Amund og løper det jeg makter i det jeg nærmer meg toppen. Når jeg detter over målstreken tror jeg at Allan var ett sekund foran, men det viser seg at det var broren i lik drakt. Allan har vært
der i 37 sekunder allerede. Det ble fjerde plass. Det er hyggelig nærme pallen. Gratulerer Allan, med vel fortjent pallplass og som beste nordmann! Takk for en spennende avslutning! Mer sliten har jeg aldri vært.


En zombie løper oppover Zombie hill

Mål

Mari står der når jeg går over målstreken. Jeg klarer så vidt å strekke fram ringen før jeg segner om. Det føles som om jeg skal
besvime. Det er litt deilig. Mari svarer heldigvis ja. Jeg blir hjulpet inn i varmestua. Der ligger jeg en stund og skjelver. Jeg har blitt fortalt at øynene rullet opp i hodet på meg. Ikke så lenge etterpå kommer Kristian Horne inn og setter seg ved siden av meg. Selv om også han er død-sliten, er han som vanlig i strålende humør og har flere spøker på lager. Det er vanskelig å ikke glise fra øre til øre når man ser Kristian. Etter hvert kommer hele heiagjengen min inn i stua. Jeg er i lykkerus, men kroppen reagerer med å hyperventilere og jeg sitter og brekker meg til Kristian har hoppet en halvmeter unna. Noen i crewet gir meg en vaffel og spør om de kan filme meg. Jeg nikker og ler litt mens jeg fortsetter å hyperventilere og brekke meg helt til legen kommer inn. Denne følelesen har jeg brukt et år på å oppnå, så nå er det bare å nyte den. Etter en liten stund gir det seg og det er bare turen ned som gjenstår. Heisen er tatt av lynet og vi må gå. Det er tungt.


Christian og Olav støtter på vei ned fra fjellet, etter en time på sofaen.

Takk, takk!

Siden dette var årets store mål, må jeg takke litt. Jeg kunne godt brukt hele racereporten på takking. Siden mange synes selve løpet er
mer spennende enn takking, ble det fokus på løpet i stedet. Men litt takk må det være!

Tusen takk til Mari som støtter meg, motiverer meg og varter meg opp selv om jeg nesten bruker mer tid på trening enn på henne.

Takk til Knut og Bente og mamma og pappa, mine hovedsponsorer. Dere gir meg støtte, råd og oppvartning selv om jeg uten tvil
bruker mer tid på trening enn på dere.

Takk til Amund og Olav som sammen med Mari utgjorde den fantastiske supporten min!

Takk til Christian Nilsson som lånte meg hjelm, svømmebriller og startnummerbelte. Og takk til Audun Formo Hay som turte å låne bort de superfine Zipp-hjulene sine til tross for at jeg krasjet to ganger den siste måneden.

Takk Tutta, for all den gode kringlen og fyrstekaken jeg har fått de siste årene. Det kom godt med nå på lørdag.

Takk til broren min Eivind som har delt padleprogrammet sitt med meg. Og takk for at du har holdt konkurranseinstinktet mitt ved like
gjennom hele livet!

Takk til Hero Triatlonklubb som lånte meg klubb-bilen og har gitt meg mye motivasjon og økonomisk støtte!

Og ikke minst, takk til Norges råeste triatlet, Kristin Lie, som har vært treneren min de siste to månedene. Bedre trener har jeg aldri
hatt.

 

 
Tags:

Kommentarer

  •  


  •