Norseman 2016 Race Rapport – Seier og løyperekord

Publisert 11.08.2016 20:25:09 av Lars Petter Stormo
Kategorier: Generell, Løpesko, Sykkel
For et år, for en reise, for en helg, for en opplevelse, for et blodslit, for et team og for en enorm lettelse! Etter andreplassen min i Norseman i 2015 bestemte jeg meg for at jeg SKAL vinne Norseman 2016. Nå som jeg sitter med fasit i hånda kan jeg nesten ikke tro at jeg har klart det.


Torsdag kjørte Trude og jeg sammen med support teamene våre over til Eidfjord. Trude har vært i mitt support team i alle de fire gangene jeg har deltatt tidligere. I år skulle hun endelig også få oppleve denne fantastiske konkurransen. I mitt support team i år var svoger Jarle Wermskog og min storebror Fredrik Stormo. Begge har vært med som support tidligere, kjenner meg veldig godt og er to jeg stoler 100 % på.

 

Support, utøver og revete følgebil fra Maserati på vei over vidda:-)
Foto: Trude W. Stormo

 

Registrert og klar

Foto: NXTRI

Etter innsjekk tok hele gjengen seg en svømmetur for å kjenne på temperaturen i den blikkstille fjorden. Det var veldig deilig og ikke så veldig kaldt egentlig. Både Trude og jeg valgte å svømme med den nye Helix Thermal-draktafra Blueseventy, som er varmere enn vanlig Helix. Den er god og varm selv ved kalde temperaturer og gir så å si like god vannfølelse som vanlig Helix.

 

Fra fredagens treningsøkt 

Foto: Trude W. Stormo

Fredag gjennomførte vi den faste "treningsprosedyren" før konkurranser med en kort sykkeltur med noen vekkedrag, etterfulgt av en kort løpetur med et par stigningsløp. Alt kjentes bra ut, og vi var veldig klare til å komme i gang med det vi har trent mot så lenge. Resten av dagen gikk med til å kose seg i Eidfjord og å føle på den magiske og spente stemningen. Etter race-meeting, som alltid har høy gåsehudfaktor, hadde vi en siste gjennomgang med support-teamene om planen for lørdag. Tidsplan, ernæring, klær, informasjonsflyt og alt annet som eventuelt bør være avklart på forhånd ble gjennomgått. Nå som alt var klart kunne vi kose oss som tilskuere på Mini-Tri hvor Fredrik (broder'n) og Charlotte Knudsen deltok.

Ved 9-10 tiden tok vi kvelden og prøvde å få oss litt søvn. Jeg sover alltid minimalt denne siste natta, men blir heldigvis ikke stresset av det selv om mange tanker kvernet i hodet.

Jeg har aldri før følt på så mye press for å levere som jeg gjorde før årets Norseman. Det aller største presset har jeg lagt på meg selv ved å si at i år vil jeg virkelig vinne, men jeg følte også presset fra mange andre som hadde troa på meg og trodde/ønsket at jeg skulle klare det i år. Jeg måtte derfor jobbe ekstra mye mentalt for å klare å kun fokusere på min prestasjon og det jeg skulle gjøre. Jeg har vært i god form i hele år og levert bedre enn jeg har forventet i alle konkurranser. Dette, i kombinasjon med at treningen de siste 5 ukene har gått akkurat som planlagt, gjorde at jeg var trygg på at formen var god og at jeg var bedre forberedt enn noen gang.

Race day

Klokka ringte kl. 02.00, og vi spratt opp, lys våkne og var superklare for å komme i gang. Etter frokost og innsjekk av utstyret i T1 var det tid for å gå om bord på båten. Veldig stas å kunne gjøre dette sammen med Trude! Båtturen gikk med til å skravle og koble av sammen med gode venner, og plutselig var det klart til å gå ned på dekk.

 

På vei inn på båten. Foto: Jarle Wermskog ​

 

Rett før vi skal til å hoppe fra båten. Foto: Kondis/Marianne Røhme

 

På dekk før start. Foto: Blenne Photography​

 

Hoppet. Foto: Blenne Photography

Jeg digger rett og slett øyeblikket når jeg nærmer meg kanten og skal til å hoppe ut i den mørke fjorden. Da ligger alt arbeid jeg har lagt ned bak meg, og alle muligheter foran meg i det som blir en lang og fryktelig hard dag! Trude og jeg gikk frem til kanten sammen, så hoppet jeg først og hun rett etter. Vi hadde på forhånd snakket om at vi da skulle si hadet her og svømme til startlinja hver for oss.

Svøm
På startlinja ble jeg liggende ved siden av Henrik Oftedal, og vi kunne konstatere at det var en del bølger og motstrøm. Starten gikk, og jeg kjente med en gang at jeg svømte fort og det gikk lett. Jeg lå en stund for meg selv for å bli trygg på egen rytme og fart, før jeg la meg inn mot den gruppa som svømte ved siden av meg. Til min store overraskelse så jeg at dette var gruppe nr. to og at det kun var en liten gruppe foran som hadde fått luke. Det var en del bølger bakfra, men det gikk veldig greit å ligge i gruppa, og jeg følte at jeg svømte med overskudd hele veien. Ved vending rundt bøya innerst i fjorden fikk vi bølgene fra siden, og på de siste ca. 800m var litt «vaskemaskin-følelse». Jeg kom opp av vannet på 1:06:11 og var kun drøye 5 minutter bak Lars Christian Vold som jeg ser på som en av mine hardeste konkurrenter. Under normale forhold hadde jeg håpet på å svømme godt under en time, men det å være så nærme teten var en stor opptur!

 

Start. Foto: Blenne Photography​

 

Ut av vannet. Foto: Thomas Dahlsrud

Inn i T1 ble jeg møtt av Jarle og skiftet raskt (1:51). Med tempodrakta under våtdrakta tok jeg kun på meg sokker og sko med neopren tåhetter, refleksvesten, hjelm og briller.

 

Sykkel
Ut på sykkel gikk det lett og jeg koste meg innover dalen og startet klatringene opp mot Vøringsfossen. Jeg kjørte på den planlagte intensiteten og følte jeg hadde god kontroll. Videre opp mot Dyranut gikk det fortsatt lett og vi hadde vinden i ryggen som hjalp godt til på farta. Jeg plukket et par plasser, kom fort opp på 4. plass og fikk sekundering på at jeg tok inn tid på teten. Opp på vidda var det tett tåke og dårlig sikt, så det var nesten så jeg ikke registrerte franskmannen på tredjeplass, før jeg suste forbi i medvinden:-) Det gikk fort over vidda, og ned mot Haugastøl møtte vi regnet og jeg ble veldig kald! Jeg fikk jakke og knotet verre med å ta den på i fart, jeg vinglet frem og tilbake og var nesten ute i grøfta, før jeg fikk de kalde fingrene gjennom ermene:-) Rett etter dette stod også Graeme Stewart i veikanten og skiftet og han så fryktelig kald ut.

 

Opp mot Vøringsfossen. Foto: Blenne Photography​

 

Foto: Blenne Photography

Lars Christian hadde satt opp et voldsom tempo over vidda og hadde syklet kraftig fra meg. Når i tillegg plutselig Allan Hovda kom susende opp rett bak meg inn i Kikutbakken, følte jeg rett og slett at det gikk skikkelig tungt. Ja ja, tenkte jeg, jeg får bare prøve å sykle rolig opp bakkken og bite meg fast til Allan når han passerer. Men på toppen var Allan borte igjen. I bunn av neste bakke var han igjen rett bak meg, men i det bakken startet tapte han igjen terreng, og etter det så jeg han ikke mer.

 

Foto: ​Fredrik Stormo

 

Imingfjell. Foto: Blenne Photography ​

 

Langing av Jarle på Imingfjell. Foto: Hannu Haslach

Jeg fant en god rytme i bakkene, men jeg fortsatte å tape tid til Vold og watten var langt under det jeg hadde håpet på å kunne holde. Jarle og Fredrik jobbet veldig bra med å motivere meg fremover, men jeg følte meg fortsatt ræva. Imingfjell gikk tungt, men når jeg endelig var over toppen gikk det fort ned til T2. De siste 10-20 km roet jeg ned tempoet for å spare beina. Jeg visste at løpeformen var god og at jeg kunne ta inn forspranget til Vold selv om det var på 12-13 minutter. Overraskelsen var derfor stor når jeg i T2 fikk vite at Lars Christian kun var snaue 6 minutter foran meg fordi at han hadde falt og måtte reparere kjedet i Tessungdalen. Utrolig synd med teknisk uhell, så jeg synes veldig synd på Lars Christian som hadde levert en kanonbra sykkeletappe!

Løp
Jeg skjønte da at jeg kunne ta igjen Lars Christian raskt hvis beina var som de har vært i det siste, og jeg startet i tempoet jeg hadde planlagt inn på Atrå. Men i den lille stigningen ved Atrå satt krampa seg i låret og jeg måtte stoppe å gå litt. ”Shit, dette kan bli skikkelig krise i Zombie hill hvis jeg får krampe når det bare så vidt går oppover”. Jeg endret da planen min om å løpe på et jevnt tempo til at jeg måtte ta igjen Lars Christian raskt for å se hvor stor luke jeg kunne få inn i bakken. Dette fordi jeg var sikker på at jeg trengte noe å gå på oppover. Jeg ga da ekstra gass og løp hardt for å tette luka. Beina var superlette og jeg følte jeg fløy av gårde langs Tinnsjøen uten at det kostet for mye. Jeg tok igjen Lars Christian etter ca. 13 km, og etter å ha vekslet noen ord økte jeg tempoet for raskt å opparbeide meg en luke.  

 

Foto: Bjørn Hytjanstorp

De siste drøye 10 km inn til bunnen av bakken er en litt falsk flate, og jeg kjente her at det begynte å gå tungt. Jeg hadde nå fått en luke på ca. 3 minutter som jeg syntes var for lite, men så ble denne plutselig 6 minutter og økte fort til rundt 10 minutter inn til bakken.

Inn i Zombie hill ble jeg møtt av Jarle som skulle løpe sammen med meg hele veien opp. Jeg var veldig spent på hvordan bakken skulle gå, men i motsetning til tidligere år gikk det ”lett”. Jeg fant en god rytme og løp fortere enn jeg noen gang har gjort opp der. Jarle og Fredrik motiverte meg fremover og passet hele tiden på at jeg fikk påfyll med næring. Jeg fikk stadig sekunderinger bakover om at ledelsen var stabil på rundt 10 minutter til Henrik Oftedal som nå kom bakfra. Vi la oss da på et ”komfortabelt” tempo som jeg kjente at jeg kunne holde hele veien og samtidig øke hvis det skulle vise seg at noen nærmet seg. Men avstanden holdt seg og bakken har aldri gått så lett og fort.

 

Zombie hill. Foto: ​Fredrik Stormo 

 

 

Zombie hill. Foto: Blenne Photography

 

Steinrøysa. Foto: Hannu Haslach

Ved Stavsro fikk Jarle og jeg også følge av Fredrik, og vi jaget på oppover fjellet. Jeg følte nå at jeg hadde godt med overskudd og at seieren var ganske sikker. Samtidig så vi at hvis vi løp på 50 minutter opp fjellet ville det bli lik tid med rekordtiden til Henrik fra 2012. Dette var jo en ekstra gulrot og ga meg ekstra motivasjon til å gi ekstra gass der det var mulig. Med noen hundre meter til toppen prøvde jeg å legge inn noe som skulle ligne en spurt, men knærne sviktet på annethvert steg. Jeg følte jeg løp raskt opp trappene, men ser på videoen i etterkant at dette kun var i hodet mitt:-)

Det var en ubeskrivelig følelse å gå opp de siste trappetrinnene og endelig tillate meg selv å slippe jubelen løs. Det var herlig å kjenne på følelsen over at jeg hadde vunnet og kommet først til toppen! Helt magisk rett og slett! Jeg ville så veldig gjerne vinne i år, og har jobbet mot det målet i hele år. Det er 9 år siden sist gang jeg vant, og med det presset jeg hadde lagt på meg selv i forkant, var det en ekstrem lettelse at jeg hadde klart det!

 

Målgang. Foto: ​Blenne Photography​

 

 

  

Video: Målgangen filmet av NXTRI.

 

Jeg følte jeg hadde overskudd, men i det jeg krysset målstreken og sank sammen på steinene var jeg helt tom. Merkelig følelse – jeg har aldri vært så slapp og tung i hele kroppen og ligget så godt på hard stein. Kroppen var helt tom, og selv om jeg kjente at hodet, som lå på en stein, falt til siden, orket jeg ikke gjøre noe med det og bare lot det falle. Godt da at Jarle så det og støttet det opp:-)

Heldigvis kviknet jeg ganske raskt til og kunne gi Jarle og Fredrik den gode klemmen de virkelig fortjente! De hadde jobbet så bra hele dagen og vært der 100% for meg og mer til. Jeg hadde aldri kunnet gjennomført dagen på den måten jeg gjorde uten dem, og de skal ha en stor takk for at de fikk meg frem til seier.

 

Foto: Kai Otto Melau​

 

Foto: Kai Otto Melau​

 

Foto: ​Blenne Photography

 

 

Veldig godt å kunne gi Jarle og Fredrik en skikkelig bamseklem etter en lang og hard dag sammen.

Foto: Kondis/Marianne Røhme og Karina Aaberge

 

Måtte ha en lite time-out for meg selv når alt begynte å synke inn. Foto: ​Blenne Photography​

 

For første gang hele denne dagen spurte jeg nå også hvordan det gikk med Trude. Jeg hadde ikke villet vite det tidligere, da jeg var redd for at det kunne sette meg ut mentalt. Trude hadde hatt en tøff svømming og kald sykling, men at det gikk bra og hun var på vei opp fjellet.

I all gleden over å komme til toppen hadde vi helt glemt å sjekke tiden og om det ble rekord. Jeg kom inn på 10:22:37 og vi slo da rekorden med 1 minutt og 6 sekunder – utrolig kult og en bra bonus. Det var ikke noe jeg hadde tenkt på i forkant, men det hadde vært litt kjedelig ikke å være klar over det, for så å komme noen sekunder for sent:-)

 

 

Utrolig deilig å ta i mot Trude på toppen! #stolt Foto: ​​Karina Aaberge

Vi satt oss inn i hytta på toppen og fikk i oss god mat og drikke, og hygget oss med gode venner mens vi ventet på at Trude skulle komme opp. Før Trude kom i mål gikk vi litt ned i trappene for å følge henne de siste meterne opp. Vanskelig å beskrive hvor stolt, glad og lettet jeg var da jeg så henne komme ut av tåka og begynne på de siste trappene! Jeg visste at hun var seig og hard i hodet, men at hun skulle takle den tøffe dagen så bra hadde jeg ikke turt å håpe på. Hun kom til slutt inn på en veldig sterk 7. plass i kvinneklassen og hennes race rapport kan du lese her på happytimes.no

Gratulerer så mye til Henrik Oftedal med andreplassen og Lars Christian Vold med tredjeplassen. Takk for at dere er så bra karer, kompiser og konkurrenter – digger å konkurrere med/mot dere!
Gratulerer til Kari Flottorp Lingsom seier kvinneklassen, og gratulerer til Kristin Lie og Viviana Hiis med hhv andre- og tredjeplassen.
Gratulerer også til alle som fullførte årets Norseman i det som var en lang og tøff dag!

 

Pallen med Lars Christian Vold og Henrik Oftedal. Foto: ​Blenne Photography​​​

 

Blide gutter i grønne trøyer (med Kristian Horne og Henrik Oftedal). Foto: ​Blenne Photography​​

 

Foto: ​Blenne Photography​​


På premieutdelingen på søndagen fikk jeg min femte sorte trøye og dermed også den grønne trøya. Den har jeg jobbet hardt for, så den betyr ekstra mye for meg:-)

Kan trygt si at mandagen på jobb etter fire ukers ferie som ble avsluttet med Norseman, var tidenes blåmandag! Støl og mørbanket i kroppen og helt tom mentalt. Jeg er nå veldig glad for at jeg har VM i Ironman på Hawaii i oktober å trene fremover mot for å få et nytt fokus. Det blir veldig moro og jeg skal gjøre alt jeg kan for å avslutte det som har vært en fantastisk sesong på en god måte!

 

 

Det er så mange som fortjener oppmerksomhet og en takk for all støtte det siste året som har gjort denne seieren mulig:

 

- Jenta mi, Trude, er selvfølgelig den viktigste i livet mitt og hun gjør at jeg prøver å være den beste utgaven av meg selv hver dag! Hun er rett og slett helt rå og imponerer meg mer og mer med det hun gjør!

 

- Support, Jarle og Fredrik, som gjorde an fantastisk god jobb hele helgen. Det er mange som ikke skjønner hvor hardt det faktisk er å være en god support. Det går i ett hele dagen og den avsluttes med en løpeøkt opp ei steinrøys i tåka med en utøver som er tilsvarende i tåka. Mat og drikke er nedprioritert, og de må følge med på alt som skjer rundt, samtidig som de må være der 100 % for meg når jeg trenger det. Jeg gir svært få/ingen meldinger til support underveis, og hvis det skulle være noe er det kun korte ”bjeff” om hva jeg ønsker. Men heldigvis er de klar over dette på forhånd og de vet det er sånn det må være hvis vi skal lykkes som et lag.

 

- Familie og venner, som har støttet både Trude og meg det siste året, underveis i konkurransen og sendt gratulasjonsmeldinger i etterkant.

 

- Oslo Sportslager, som er den perfekte støttespiller og samarbeidspartner, gjør at vi kan gjøre det vi elsker å gjøre så godt som mulig og få de resultatene vi gjør! Takk!

 

- Håvard hos Nike, for de beste skoene til enhver anledning!

 

- Manuellterapeut, Åsmund Andersen, for behandling og gode råd når kroppen knirker.

 

- Autostrada Sport, for lån av tidenes feteste følgebil - en Maserati Levante. For en maskin med en latterlig rå lyd!

 

- Treningspartner, for løpemølla som har gjort at jeg løper bedre i år enn jeg har gjort noen gang tidligere.

 

- Aass Bryggeri, som har støtte meg og hatt trua på meg.

 

- NXTRI-crewet som gir alle oss deltagere og support muligheten til å oppleve dette eventyret!

 

 

Nå som målet er nådd gjelder det å se fremover, og da blir VM på Hawaii som blir det neste store. Gleder meg!

 

Hver dag i ett år har det første jeg har sett når jeg våkner på morgenen vært denne post-it lappen. Denne lappen kan jeg nå kaste, og så må jeg lage meg en ny lapp å henge der :-)

 

 

 

Lars Petter 


Tags: triathlon, norseman, nxtri, blueseventy, nike

Kommentarer

  •  


  •  
Skrevet av Lars Petter, 15.08.2016 09:41:13
Takk Kjetil! Jeg spiser ganske så variert og prøver å få i meg rundt 300kcal/time. Jeg drikker winforce nøytral blandet med Powerbar smakstabletter, noe Fresubin og mye Cola siste delen. Av fast føde blir det hjemmelagde riskaker etter oppskriften til Henrik Orre (kokk på team Sky), Enervit PreSport gel, winforce kokosgel og mye Isogel siste delen. Jeg tar også jevnlig salttabletter.

Skrevet av Lars Petter, 15.08.2016 09:35:39
Takk Håvard! Ja, hver utøver må sammen med sin support finne ut av hvordan dette bør gjennomføres for at utøveren skal prestere så godt som mulig. :)

Skrevet av Håvard, 14.08.2016 10:43:49
Gratulerer, Stormo!! Jeg husker for noen år siden da TV2 viste en dokumentar med blant annet en litt kjent person i mosjonistmiljøet som deltok, og hvor samboeren (kona?) var support. Noen reagerte på at han bjeffet så mye mot henne og virket utakknemlig, men da overser man jo nettopp det du skriver, at det ligger mye bak. Løperen og supporten kjenner hverandre godt, det er helt okay at det er slik akkurat denne dagen, og det har ingenting med utakknemlighet eller arroganse å gjøre.

Skrevet av Kjetil, 13.08.2016 09:15:09
Gratulerer med et rått løp og meget gode prestasjoner i hele år! Hva spiser du under en så lang konkurranse?

Skrevet av Lars Petter, 12.08.2016 16:12:45
Tusen takk Magnus! Og gratulerer selv! Digger race rapporten din ;)

Skrevet av Magnus Minde, 12.08.2016 16:00:00
Fantastisk. Nå er jo ikke du akkurat gamle karen, men å vinne 9 år etter er intet mindre enn imponerende. Det viser at omtrent allt er mulig, hvis man ikke gir opp. Stort forbilde (Y) Lykke til på Hawaii!