Norseman 2017 Race Rapport – 4. plass på en tung dag

Som i fjor skulle både Trude og jeg delta i årets konkurranse, og på torsdag kjørte vi over til Eidfjord sammen med våre support team. I bilen hadde jeg min bror, Fredrik, og Trudes bror, Jarle. Dette var det samme team’et jeg hadde i fjor og vi var alle veldig gira på å gjenta suksessen! Trude hadde med seg Silje og Thomas Dahlsrud, som også fulgte henne i fjor inn til 7. plass i dameklasse.

 

2x Team Stormo klare for en ny runde med fantastiske Norseman! :-) 

 

Tradisjonen tro skal det ikke stå på følgebilene når Team Stormo er på tur :-)

 

Etter innsjekking og registrering testet vi (både utøvere og support:-) badevannet i Eidfjord. Ganske så friskt med en gang man hoppet ut, men etter et par minutter var det ikke noe problem. Som i fjor svømte jeg med min Blueseventy Helix Thermal våtdrakt som fungerer helt rått når det er litt kaldt i vannet (jeg svømmer uten neopren-sokker og hette, kun dobbel vanlig svømmehette).

Test av badevannet på torsdagen.

 

Trude knipset av fotograf Alexander Koerner/Getty Images  :-) 

 

Fredag gjennomførte vi den «vanlige» prosedyren dagen før dagen med en kort sykkeltur med et par vekkedrag, en kort løpetur med et par stigningsløp, og ellers slappe av og skravle med alle kjente som befinner seg i Eidfjord disse dagene. Moro å kunne gå rundt å føle på den spente stemningen som toppes med race-briefing for å få nervene klare til start. På kvelden var det en siste gjennomgang av race-plan med support før vi tok kvelden relativt tidlig.

 

Kort sykkeltur i nydelige omgivelser dagen før dagen. 

 

Race day
Som vanlig fikk jeg sove veldig lite den siste natta, men var lys våken når klokka ringte kl. 02:00. Frokost bestående av hjemmelagde rundstykker gikk greit før vi sjekket inn utstyret i skiftesonen. Litt før kl. 4 gikk Trude og jeg inn på båten og det er først da følelsen av hva som venter resten av denne dagen virkelig kommer. Høy gåsehudfaktor! Båtturen gikk greit og signalet om at det snart var klart for å hoppe av båten kom som alltid litt tidligere enn man egentlig er klar for :-)

 

Sykkel på plass i skiftesonen. Foto: Even Chiodera

 

Trude og meg på vei inn på båten - #denfølelsen 

Nede på dekk møtte vi flere kjente, det var god stemning og alle virket veldig klare for en lang, hard og bra fight på vei til Gaustatoppen. Trude og jeg hoppet ut fra båten rett etter hverandre før vi svømte bort til startlinja. Det var overraskende varmt i vannet ute i fjorden der starten gikk og ikke i nærheten av det kalde vannet vi hadde testet innerst i fjorden. Svømmingen har gått veldig bra i år og jeg håpet å kunne starten dagen godt med en god svømmeetappe. Det var tydeligvis flere av mine konkurrenter som også hadde trua på meg for jeg fikk et lite følge rett bak meg før start som virket som hadde en plan om å følge mine føtter :-)

 

Spent stemning på dekk. Foto: Ola Morken

Kl. 05:00 gikk starten og jeg kom godt i gang. Jeg startet veldig rolig (lærte dette av Bjørn Skollerud i Sør-Afrika tidligere i år) og fant min egen rytme uten å stresse med hvem som lå rundt meg. Etter noen minutter tok jeg igjen en større gruppe som jeg la meg inntil denne og vi gled raskt i fra resten. Gruppa holdt seg ganske stor lenge, men ca. halvveis delte den seg i to og vi var ikke så mange igjen i den fremre gruppa. Ved runding bøya (ca. 800m igjen) lå jeg som nr. 2 og hadde et par stykker på beina mine igjen. Når kamerabåten kom opp på siden av oss og jeg ikke så noen flere foran tenkte jeg at vi kanskje var første gruppe (ønsketenkning:-). Jeg hadde en veldig god følelse hele svømmeetappen og følte jeg hadde kommet meg greit gjennom uten å bruke noe særlig krefter. Vi løp opp på land på rett under 55 minutter og fikk vite at det var 3 stk foran. Men å være nr. 4 ut av vannet var jeg uansett veldig fornøyd med, og selv om Lars Christian Vold (som jeg i tillegg til Jordan Rapp anså å være en av dagens hardeste konkurrenter) var 3 min foran var dette mindre enn jeg hadde trodd.

 

Ut av vannet som nr. 4. Foto: José Luis Hourcade

Skiftesonen T1 gikk veldig greit og support Jarle var kjapp og effektiv.

Jeg kom ut på sykkel sammen med Allan Hovda som hadde levert en mye sterkere svømmeetappe enn jeg hadde forventet. Innover flatene mot Måbødalen roet jeg meg ned og fikk i meg litt næring. Jeg hadde god kontroll på tempoet til Allan, men i det han fikk bilen med kamera for live-sendingen foran seg økte tempoet og han dro i fra. Oppover mot Vøringsfossen kjørte jeg på den intensiteten jeg hadde planlagt og det gikk greit, men videre oppover mot Dyranut kjente jeg at jeg ikke hadde noe særlig trøkk og jeg klarte ikke å holde et høyt nok tempo oppover. Derfra ble beina bare dårligere og dårligere, og selv om jeg roet det litt ned og fylte på med næring ble ikke følelsen noe bedre. Jeg skjønte nå at Ironman Østerrike fortsatt satt i beina og at 5 uker restitusjon/trening nok hadde vært litt for lite (som fryktet). Videre mot Geilo gikk det smått og Kjell Magnus Antonsen, Lasse Aleksander Finstad og en sveitser suste forbi meg mens support team’et mitt gjorde så godt som mulig for å pushe meg videre. I slike situasjoner, når jeg ikke klarer å levere som ønsket, får jeg også veldig dårlig samvittighet for å ha dratt med meg så mange på dette (support, familie og venner) og føler at de kaster bort en langhelg på meg... Det er med andre ord mye negative tanker som surrer rundt i slike perioder :-) 

 

Gjennom tunnelene på gamleveien på starten av syklingen. Foto: Ola Morken

 

På vei mot Dyranut. Foto: Ola Morken​

 

Rå natur over Hardangervidda. Foto: Jarle Wermskog ​​

 

Etter Geilo begynner bakkene og det er mye lettere å motivere seg til å ta en bakke av gangen. Herfra gikk det egentlig litt bedre og jeg klarte å kjøre ganske bra opp bakkene, men trøkket på flatene var fortsatt fraværende. Jeg fikk besøk av treningskompis Marius Elvedal og det hjalp veldig å ha ryggen hans å jage på i bakken over mot Dagali. Dette var tydeligvis det som skulle til for at beina ble litt bedre, og herfra klarte jeg å trøkke på ganske bra oppover og fra Dagali til T2 stabilisere avstanden seg til de foran. Opp Imingfjell dro jeg fra Marius som fikk det litt tungt her, og rett etterpå passerte jeg også sveitseren som hadde det tungt.

 

Beina ble heldigvis bedre i bakkene i løpet av dagen. Foto: Fredrik Stormo

 

Endelig oppe på Imingfjell. Foto: Ola Morken​

 

Rå omgivelser, sliten utøver. Foto: Fredrik Stormo

 

Siste strekket av platået på Imingfjell før det går utfor til T2. Foto: José Luis Hourcade

 

Etter det som føltes som en fryktelig lang og tung sykkeltur var det veldig godt å komme inn til T2 og kunne begynne løpingen. Jeg lå nå på 6. plass og Jarle sa at det var 10 minutter opp til Jordan Rapp på 3. plass.

Jeg satset nå alt på å starte hardt på løpingen for å se om det var mulig å løpe seg opp til en pallplass. Løpeformen har vært veldig god i år, og jeg kjente med en gang at løpesteget var lett og at jeg kunne jage hardt uten at det kostet noe særlig med krefter. Etter en tung dag på sykkelen var det utrolig deilig å kunne «fly» langs Tinnsjøen med lette bein og å få positive sekunderinger fra et veldig entusiastisk support team. Jeg passerte raskt Kjell Magnus Antonsen som gikk og haltet, og jeg hørte etterpå at han gikk hele løpeetappen – kudos for å gjennomføre! Jeg passerte første 10 km på 37:07, og passerte raskt Lasse Aleksander Finstad som alltid har noen artige kommentarer på lur :-) 

Etter Miland er det litt falsk flate inn mot Rjukan og jeg var forberedt på at det ville begynne å gå tyngre her. Men beina var fortsatt gull og jeg kunne holde kilometertidene under 4:00 og passerte første halvmaraton på ca. 1:19:30. Jeg ventet nå på at det skulle bli bråstopp, men beina var fortsatt gode og jeg kom inn til bakken (25,5 km) på 1:37:58 og ble møtt av Jarle som skulle løpe sammen med meg derfra men Fredrik kjørte bilen.

 

Godt i gang på løpingen. Foto: Fredrik Stormo

 

Etter en tung dag på sykkelen var det utrolig digg å "fly" langs Tinnsjøen på løp. Foto: Fredrik Stormo

 

Motiverende og endelig se mål på toppen. Foto: Jarle Wermskog

 

Opp Zombie Hill handler alt om å finne en god rytme og å holde beina i gang. Jeg løp bra opp de to første svingene, men så kjente jeg at det begynte å bli veldig tungt å flytte beina. Fredrik og Jarle (og mange kjente i publikum) jobbet hardt for å pushe meg videre, men etter enda en sving var det helt tomt for krefter og jeg gikk skikkelig ned i kjelleren (tror jeg var under kjellergulvet i noen minutter også). Beina sviktet og jeg klarte nesten ikke holde meg oppreist. Jeg måtte her «gå/sjangle» et parti og fikk presset ned noen sjokolade og seigmenn som support overrasket meg med :-) 

 

Langt igjen til toppen. Foto: Fredrik Stormo​

 

Uvurderlig støtte fra support opp Zombie Hill. Foto: Fredrik Stormo

 

Kroppen er en fantastisk maskin for det tok ikke mange minuttene i kjelleren før jeg fikk litt energi nok til å få i gang noen som kunne ligne på et løpesteg igjen. Herfra og opp til toppen ble det en kamp med hodet for å holde steget i gang hele veien, og support team’et gjorde en fantastisk jobb for å motivere meg fremover. Opp stien/steinrøysa gikk det også greit, selv om jeg ikke klarte å løpe like lange partier som jeg har gjort tidligere. Takk for alle i publikum som heiet oss frem her!

 

#supportlife 

 

Sliten og tom i blikket :-) Foto: Fredrik Stormo 

 

Rett før toppen. Foto: Fredrik Stormo ​

 

Fantastisk utsikt!!! Foto: Ola Morken ​

 

Som alltid var det er ufattelig deilig følelse å begynne på de siste trappene opp til toppen og å kjenne på alle følelsene som kommer etter en så fryktelig lang og hard dag! Jeg kom i mål på 4. plass på tiden 10:26:44, etter en løpeetappe på 3:53:30 (utrolig at det ble så god tid etter å ha vært så langt nede i kjelleren siste 12 km). Jeg skulle så veldig gjerne vært med i kampen om seieren og hadde vært fornøyd med en plass på pallen, men jeg var rett og slett ikke bedre enn nr. 4 på lørdag og må være fornøyd med dagen. Jeg visste at jeg gamblet med å kjøre Ironman Østerrike 5 uker før Norseman, men det var en sjanse jeg var villig til å ta, og etter en fantastisk opplevelse i Østerrike angrer jeg på ingen måte på det valget.

Det var utrolig moro at det var så veldig mange kjente som heiet meg frem langs løypa og spesielt alle som hadde tatt turen til toppen. Jeg får ikke med meg så mye underveis på en slik dag, men setter veldig stor pris på alle som heier meg frem. Takk til alle!

 

Fornøyd gjeng etter målgang. Takk for en fantastisk dag Jarle og Fredrik! Foto: Mikael Iden

I motsetning til i fjor, som jeg ikke ville vite noe om hvordan det gikk med Trude underveis, hadde jeg i år fått oppdateringer om dette i løpet av dagen (god motivasjon når jeg selv var langt nede på syklingen). Hun leverte en veldig god svømmeetappe (1:07), men som meg kjente hun at kropp og bein var tunge på syklingen og at hun heller ikke var restituert etter Østerrike. Men hun er veldig sterk både fysisk og mentalt, og jobbet godt hele dagen. Hun kom til slutt inn til en 5. plass i dameklassen (36. plass totalt) på den sterke tiden 12:52:57. Veldig imponerende kun 5 uker etter klasseseieren i Østerrike!!!

 

#denfølelsen #stolt #fornøydmedvalgavkone

 

Slitne, men fornøyde :-)

 

Fantastisk moro at Lars Christian Vold endelig fikk seieren han har drømt om i Norseman og at han gjennomførte et så ekstremt sterkt løp er helt rått. Når jeg ikke var med i tetstriden selv var det ingen andre jeg unnet dette mer!

Gratulerer også til Anne Nevin med seieren i dameklassen. Rått å se videoen i etterkant av fighten de to beste damene hadde opp Zombie Hill!

Utstyr:
- Våtdrakt: Blueseventy Helix Thermal
- Sykkel: Trek Speed Concept m/ Sram e-tap
- Hjul: Zipp platehjul bak og 808 foran
- Tri-drakt, vindvest og sokker: Cuore Team Oslo Sportslager
- Regnjakke: Gore Bike Wear One Gore-Tex
- Sykkelsko: Bontrager XXX Road
- Briller: Oakley Jawbreaker på sykkel og Radar på løp
- Løpesko: Nike Vaporfly 4% (helt sinnsykt gode og raske sko rett og slett!!!)
- Sekk: Nathan Zelos opp fjellet

Takk til:
- Support, Jarle og Fredrik, som nok en gang gjorde en helt fantastisk jobb hele helgen! Jeg kunne ikke gjort dette uten dere og dere fikk meg opp fra kjelleren flere ganger underveis på lørdag! Den beste premien for blodslitet er å dele en øl med dere på toppen etter målgang!
- Familie og venner, som støtter oss hver dag, heier oss frem underveis i konkurransen, tar oss imot på toppen av Gaustatoppen og sender gratulasjonsmeldinger i etterkant. Tusen takk!
- Oslo Sportslager, som er den perfekte støttespiller og samarbeidspartner, gjør at vi kan gjøre det vi elsker å gjøre så godt som mulig og få de resultatene vi gjør! En spesiell takk til Erik Nordby og Fredrik Olsen for alltid å legge til rette for at vi skal ha det beste av det beste utstyret til enhver tid!
- Haavard Nordgaard hos Nike, for de råeste skoene!
- Jaguar Norge og Autostrada, for det råeste fremkomstmiddelet i hverdagen og følgebil: Jaguar F-Pace.

- Fredrik Vedvik og ET Cetera Profil AS, for super service ved foliering av hjelmer og følgebiler. 
- Treningspartner, for løpemølla som gjør underverker for løpeformen gjennom hele året!
- Jenta mi, Trude, er selvfølgelig den viktigste i livet mitt! Hun er rett og slett helt rå og imponerer meg mer og mer med det hun gjør og får til! Stor gåsehudfaktor (og en liten tåre i øyekroken) å stå på toppen å se deg komme opp trappene til 5. plassen på lørdag!

Trudes rapport kommer etter hvert på happytimes.no

Resultater ligger her. 

 

Live sendingen fradagen ligger her.
Min gruppe på svøm med meg i andre posisjon: 1:01
Ut av vannet: 1:08
Allan Hovda og meg på sykkel: 1:21
Jarle og meg opp Zombie Hill (før jeg traff veggen): 8:45
Trude og Charlotte Knudsen på løp: 9:43
Min målgang: 10:38

 

Nå venter en roligere periode før vi begynner oppkjøringen mot VM i Ironman på Hawaii 14. oktober. Det blir rått og vi gleder oss veldig til å konkurrere der begge to!!!  

 

Lars Petter

Tags: triathlon, norseman, nxtri, blueseventy, nike

Spre ordet | Kommentarer [0]