OPPLEVELSER FRA VASALOPPET 2015 – ERLING CHRISTIANSEN

Publisert 18.03.2015 10:13:06 av Thomas Aastebøl
Kategorier: Langrenn
Uken før Vasaloppet var værmeldingene klare – det skulle bli varmt. Jeg spurte Trond Holth på Sportslageret hvilke egenskaper ski bør ha på gammel, våt snø. Trond var tydelig – skiene må sprike i tuppen og ha forholdsvis høy lomme. Jeg har bare ett slikt par og all testing av andre ski ville være unødvendig så lenge værmeldingene stemte.


Jeg satset på at den grove slipen var bra nok, men tok tross alt med noen ekstra par for trygghetens skyld. Fredag ettermiddag dro en stor gjeng fra Sportslageret til Sälen. Før var slike bussturer mest transport, men etter at jeg fikk barn er det også en fin anledning til å hvile og konsentrere seg om litt andre sider ved livet, særlig siden jeg satt ved siden av den gjennomtrente Steffen Paulsen. Kongsvingers stakekonge har satt seg inn i de fleste temaer, om det så er ski, finansielle derivater, eiendomsbeskatning, korrupsjon, innsidehandel eller hva omtrent hver eneste norske toppidrettsutøver utøver av trening – og han legger sjelden noe mellom. Gjør denne karen til journalist i Finansavisen! Steffen og jeg var også så heldige å sitte ved siden av den tidligere roer Johan Werner, som startet og driver eget rederi. En inspirasjon for initiativ!


Vi nærmet oss Sälenfjellet etter fem timer. Alpinbakke etter alpinbakke i flombelysning åpenbarte seg over et flere mil langt område, som
også er fylt med langrennsløyper og scooterløyper i både skog og fjell. Alpinbakkene er kanskje ikke så lange, men de er mange og flere svært bratte. Her kunne jeg gjerne bodd en hel vinter. Vi ble innlosjert på leiligheter ved Sälens Høgfjellshotell. Praten gikk allerede nå om man skulle gå på blanke ski eller klister. 


Vasaloppmorgenen kjørte Sportslagerbussen mot start kl.05.00.  Grytidlige avreiser som dette var vondere tidligere - enda en fordel med å ha spedbarn hjemme! Vi ankom stadion 2,5 timer før start, med optimal plassering på parkeringen som vanlig. Jeg lå en stund med beina høyt og spiste frokost i bilen. Smørerne hadde fått en lettere jobb enn normalt siden nesten alle valgte blanke ski. Langrennssporten er som alltid i endring, og det gjelder å ikke være bakstreversk. I de fleste løyper lønner det seg bare å stake – når kvinner klarer det måtte jeg klare det. Erik Lilleås rillet skiene mine, Ander Gauslaa vasket trinsene mine og jeg løp litt i området. Folk gjorde fra seg nede ved elven og det luktet hardt av gjødsel i det varme og forblåste været. Hele området var brunt og gjørmete. Fint å være i elementene! Skiene virket som et sikkert kort - jeg skulle jo ikke smøre dem -  men 90 km. med staking var jeg aldri helt trygg på om jeg ville klare. Hva om jeg fikk kramper i magen?  Heldigvis hadde jeg kjørt flere rene stakeøkter med Andreas Martinussen den siste måneden. 


2,5 timer til start er ikke mye når man er litt nervøs, og snart stod jeg i tredje posisjon og skuet utover den lange startsletta. Jeg gledet
meg egentlig. Helt uforvarende gikk tilsynelatende starten. Startgrinda gikk derimot ikke helt opp, og så begynte tumulter jeg aldri har opplevet i Vasaloppet før. Mannen foran ble kastet tilbake og landet over meg, jeg falt på ryggen og tviholdt på stavene tett til kroppen. Noen sekunder var jeg i en krigssone, og jeg så hundrevis av løpere fra startledet bak passere, men så kom jeg meg opp og staket på. Foran meg så jeg altfor mange løpere til at det å holde følge med tetpuljen ville være aktuelt – sikkert 400 menn og kvinner foran meg før det hele hadde begynt. 

Røde og orange løpere fra Sportslageret så jeg drøyt 150 meter foran på startsletta, og mitt første mål var å ta igjen så mange som mulig av dem opp første bakken, men jeg måtte ikke stresse. Jeg fant en avslappet staketeknikk i den løse snøen og lot kø være kø. I bunn av bakken tok jeg igjen hele elitepuljen for damer, som hadde tråkket forbi meg mens jeg lå nede. Jeg jobbet meg sakte men sikkert oppover, blå- og orange dresser foran i løypa motiverte og jeg passerte nok majoriteten av mine Sportslagervenner før toppen. Da begynte jeg å kjøre det jeg kunne for å ta igjen halen på tetfeltet, men det virket litt for tungt. Likevel tok jeg hele tiden igjen tospann og trespann med løpere som hadde falt av halen. Halvveis til første matstasjon kom fjorårsvinner John Kristian Dahl i et kjempetempo bakfra, også han utsatt for uhell i krigssonen på start. Jeg hengte meg på Dahl i en drøy kilometer. Det gikk selvsagt et lite knepp for fort, for Dahl hadde ikke gitt opp, og jeg skjønte at løpet ville være over for meg om jeg fortsatte for lenge i den ryggen. Det gav meg likevel selvtillit at jeg holdt ham en stund, og da jeg så skisliper Trond Fjerdingby med Sportslagerjakke stå midt ute på en myr med drikke fikk jeg ny optimisme i løpet. Denne langingen fra Sportslagerets store team kom til å fungere bra, og jeg skjønte at jeg verken skulle gå væske- eller næringstom.


En høyreist finne med Brad Pitt lepper, Peltonen ski og brede, vingeaktige One Way trinser  kom bakfra i et sterkt driv, med rolige, kraftfulle drag. Dette ble en god rygg i vinden i en drøy mil fremover. I nedoverbakkene etter andre drikkestasjon kom derimot en kar i canadisk landslagsdrakt bakfra. Jeg hev meg på stavene – den ryggen måtte jeg ha. Den staute finnen måtte slippe oss. Canadieren og jeg kjørte det vi hadde mellom sporene, han foran og jeg bak mens jeg dyttet stavene hans. Vi tok igjen ti mann nedover. Perfekt gjennomført nedoverbakke!



I bakkene opp til Risberg satt staketeknikken bra, jeg var avslappet og holdt meg akkurat på terskel. På toppen var vi et lite felt på fire mann som skulle gå sammen i de tre neste milene. To med blanke ski og to med klister. Gutta med feste hadde mer kraft over kulene, men det hjalp lite lenger ut på slettene, hvor klisteret nok sugde litt i stakingen. Bratt oppover var det selvsagt også en fordel med klister, men bakkene er korte nok til at det neppe var nødvendig for løpere på dette nivået denne gangen. Bakkene mot Evertsberg tok nok litt mer på en jeg trodde, men jeg fortsatte å bidra mye i gruppen, og vi tok stadig igjen en og en løper. I tet staket jeg fort, når jeg lå bak forsøkte jeg å hvile. Jeg dro mye, men så ble jeg litt sulten, og ropte etter gel. Ganske raskt stod Sportslagerets mannskap parat. Herlig! Gruppen min begynte å slakke på farten nå, og jeg var redd vi skulle bli tatt igjen av grupper bakfra. Så kom det en rask fyr fra Mora skiklubb og dro opp tempoet. Flaks! Da gjaldt det å ikke nøle - jeg gikk på maksfart og holdt ham akkurat over kulene. Folk bak forsvant, og jeg ble trygg på en god plassering. Etter 65 kilometer var kroppen litt mør og jeg hadde foretrukket at løpet var over. Heldigvis snudde jeg meg og så den finske versjonen av Brad Pitt tilbake. Jeg ropte på min venn fra Mora at vi skulle vente på en sterk mann bak, men han hørte ikke etter. Jeg gikk helt rolig, tisset litt på siden av løypa, til finnen tok meg igjen og jeg kastet meg med fornyet motivasjon over stavene i dragsuget av hans solide stakedrag. Vi tok snart igjen mannen fra Mora, som da hadde slitt seg ut og falt av. Jeg holdt ryggen til finnen helt til mål, selv om mine ski nok var bedre i midtpartiet der hans var best mot slutten. Jeg bidro litt mot slutten, men snyltet nok mest på andres innsats de siste to milene, og kom jeg i mål til 62. plass etter det jeg vil karakterisere som et bra, taktisk gjennomført renn på sugeføre. Men jobben var ikke over! Nå gjaldt det å finne både dusj og bag og buss og riktig matsted. Det er en avansert logistikk i Mora! 


Endelig satt vi i Sportslagerbussen. Alle hadde mye å fortelle, og Jonas Nielsen var best med 30.plass. Gratulerer! Ole Anker-Rasch er rutinert og fortalte at man alltid bør stå til høyre i starten i Vasaloppet – han hadde lykkes med dette nok en gang (synd at undertegnede stod nesten helt til venstre). Da vi kjørte gjennom de småkuperte og svingete veiene mellom Torsby og Kongsvinger nevnte Steffen Paulsen at her gikk han 7 mil på rulleski hver dag hele sommeren – som første økt. Norge dominerer på ski ikke bare fordi langrenn er en relativt liten idrett, men fordi treningskulturen er enorm. 


Takk til Sportslageret - jeg gleder meg allerede til neste år. Vasaloppet er som en indre roman av inntrykk om mennesker man samarbeider med eller får hjelp av noen fragmenterte sekunder eller minutter, der egne og andres valg helt tydelig avgjør hva som skjer neste minutt og neste time. Vasaloppet har kanskje ikke den fineste traseen jeg vet om – men for et fantastisk renn og arrangement!





Tags:

Kommentarer

  •  


  •