På ekstremritt med kona

Publisert 24.04.2016 15:06:23 av Sven Kilander
Kategorier: Generell, Sykkel

Hvert år i mars arrangeres verdens største og hardeste etapperitt for terrengsyklister i Sør-Afrika: Cape-Epic. Sist jeg deltok kom min gode venn og makker Jo Nordskar og jeg i mål med store smil. Hvordan ville det bli å gjennomføre årets ritt med kona? Ville vi klare å fullføre i det hele tatt?

 



Cape Epic er terrengsyklingens svar på Tour de France. I løpet av syv etapper og en prolog sykler man gjennom noen av de vakreste områdene i Sørafrika. Løypene foregår i stort sett utelukkende på smale stier og dårlige grusveier i kupert og fantastisk vakker natur. Til start stiller supermosjonister fra hele verden og større delen av verdenseliten.

Planen var å sykle sammen med en gammel venn fra Sverige, Fredrik Ericsson (vinner av både Sykkelvasan, Birken og med drøssevis av titler i de svenske mesterskap), men av forskjellige grunner måtte han droppe deltakelse i år. Min kone og jeg løper mye sammen, men hun trener i stort sett aldri sykling. Når jeg ca. to måneder før start spurte om hun ville sykle Cape Epic sammen med meg nølte hun ikke: Hun gledet seg. Jeg var klar over at dette ville bli veldig annerledes enn å sykle med en syklist, men målet var at vi skulle klare å fullføre rittet og være like gode venner etterpå.

Løypene i Cape Epic er veldig annerledes enn hjemme. Grusveiene består i stor grad av sand og store steiner og stiene er enten preget av det samme underlaget, eller er bygget spesifikt for sykling med doserte svinger og masse flyt. Siden jeg syklet rittet i 2013 er det blitt mye mer sti og de håndbygde stiene laget for sykling var ofte kjempemorsomme.

Men Cape Epic er ikke rittet man drar til for å sykle kule stier. Det er for å gjennomføre en manndomsprøve og for å ha en flott totalopplevelse. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe og Benedicte kjempet heroisk hver dag, men med et titall én-times økter på sykkelrulla hjemme i garderoben på Benedicte som eneste sykkeltrening før rittet ble det en tøff opplevelse. På de første etappene brukte vi i overkant av åtte timer hver dag og det handlet mest om overlevelse og om å klare å stille til start neste dag. Men etter hvert kom Benedicte inn i det og vi klarte faktisk å fullføre med stil.

 

Vi syklet begge på Everest 8848 og som alltid fungerte sykkelen perfekt. Vi punkterte ikke en gang. Jeg har syklet på den sykkelen de fire siste sesongene, inkludert 2*Cape Epic, 1* BC Bike Race og 2* Swiss Epic og jeg har aldri hatt tekniske problemer. Verdens beste hard tail?

Det var store smil om munnen og mye glede å komme i mål den siste etappen etter å ha syklet over 80 mil og 15000 høydemeter i tøff terreng sammen. Benedicte hadde da overgått seg selv fysisk og vist en enorm viljestyrke, jeg hadde bestått en mentale prøvelse og vi hadde opplevd fantastisk natur og fått nye venner sammen. Vil vi gjøre dette igjen? Benedicte gav meg svaret ved målgang: Jeg blir gjerne med på etapperitt sammen med deg igjen, men neste gang som saftjente…

 

 


Tags: capeepic, svenkilander, svenaxelkilander, oslosportslager, teamoslosportslager, benedictekilanderbakke, benedictebakke, everest, everest8848, jonordskar, fredrikericsson

Kommentarer

  •  


  •