Reisebrev fra Cordillera Blanca 11.07.2017

Publisert 14.08.2017 12:49:36 av Martine Frekhaug & Snorre Sulheim
Kategorier: Fjell, Generell


Etter enda 2 dager med mer eller mindre suksessfull akklimatisering rundt Huaraz var vi mer enn klar for å komme oss til fjells. Målet var Quebrada Ishinca, den mest populære dalen i Cordillera Blanca for enkle 5000-metere og akklimatisering. Etter en drøy times taxi ankom vi Pashpa, en liten bygd som ligger på ca. 3700 moh. Her møtte vi vår arriero (eseldriver) og hans burro som vi hadde bestilt på forhånd, fikk lastet eselet med overraskende mange kilo, og la i vei mot base camp 11 km lengre inne i Quebrada Ishinca på ca 4350 moh.

 

 

Dagen etter våknet vi med lett skallebank, men med en fantastisk utsikt mot Urus Este og Tocllaraju. Vi var også sjokkert over hvor slitne vi var etter den tross alt veldig korte turen dagen før, og dagen gikk med til lesing, soving og spising.

 

I grålysningen neste morgen la vi avgårde mot vårt første mål, Urus Este på 5420 moh. Et av rådene for å ikke bli høydesyk er å gå sakte, og vi sneglet oss oppover fjellsida så sakte vi klarte. Ikke bare fordi vi hadde fått råd om det, men fordi vi ikke orket å gå fortere. Via litt enkel klyving og en lang snøbakke stod vi på toppen etter 4 timer, superfornøyd med vår første femtusenmeter. Nedstigningen gikk raskt, men hodepinen kom og matlysten forsvant i samme takt.  Vi begynte seriøst å lure på om vi egentlig var laget for å være i høyden.  Tre gutter fra Chile bodde i naboteltet mente vi bare trengte tålmodighet eller Diamox. Vi begynte derfor å spise Diamox, for tålmodighet var det nesten tomt for.

 

 

De neste dagene gikk med til hvile og bestigning av Nevado Ishinca på 5530 moh. Turen til Ishinca gikk vesentlig lettere enn turen til Urus, og det var deilig å føle at kroppen hadde tilpasset seg høyden.

 

Tocllaraju er en utrolig flott topp som dominerer Quebrada Ishinca, og med rykter om gode forhold opp nordvestryggen kunne vi ikke unngå å gi det et forsøk. Første etappe gikk med tunge sekker opp til high camp ved kanten av breen på 5100 moh. Det ble ikke så mye søvn, men fikk endel timer i posen før vi la avgårde fra teltet kl. 0230. Skyene legger seg rutinemessig rundt Tocllaraju etter klokka 10 på morgenen, så vi ville være nede fra toppunktet før det.

 



Med fullmåne var det lett å følge tidligere spor opp breen, og akkurat da det ble lyst ankom vi siste bregleppa før toppen. Derfra var det omlag 100 meter med brattere is og snø til toppen, som vi klatret løpende med solide isskruer som mellomforankringer. Kalde og fornøyde nådde vi toppen halv 9, med god utsikt over Cordillera Blanca og det lave skydekket over regnskogen.

 

 

 

Returen gikk knirkefritt, og drøyt fire timer senere var vi nede i base camp. Vi fikk en god pris på et esel som skulle tilbake til Pashpa, og bestemte oss for å dra tilbake til Huaraz på direkten. Vi ankom Pashpa klokka 5, og ble ganske skuffet da collectivoen vi skulle ta ikke gikk på søndager. Omsider fikk vi eseldriveren til å bestille en taxi, og nokså motvillig satt vi oss inn i taxien 10 minutter senere. Ikke fordi bilen var en fullstendig utslitt Toyota, men fordi det virket som eieren nesten var blind. Det ble bare litt bedre da det viste seg at det var sønnen hans som skulle kjøre. Han var 12 år gammel og måtte bruke begge hender for å dra i håndbrekket.

 

 

 

Tekst og bilder: Martine Frekhaug og Snorre Sulheim


Tags:

Kommentarer

  •  


  •