Etter enda 2 dager med
mer eller mindre suksessfull akklimatisering rundt Huaraz var vi mer enn klar
for å komme oss til fjells. Målet var Quebrada
Ishinca, den mest populære dalen i Cordillera
Blanca for enkle 5000-metere og akklimatisering. Etter en drøy times taxi
ankom vi Pashpa, en liten bygd som
ligger på ca. 3700 moh. Her møtte vi vår arriero (eseldriver) og hans burro som vi
hadde bestilt på forhånd, fikk lastet eselet med overraskende mange kilo, og la
i vei mot base camp 11 km lengre inne i Quebrada
Ishinca på ca 4350 moh.
Dagen etter våknet vi
med lett skallebank, men med en fantastisk utsikt mot Urus Este og Tocllaraju.
Vi var også sjokkert over hvor slitne vi var etter den tross alt veldig korte
turen dagen før, og dagen gikk med til lesing, soving og spising.
I grålysningen neste
morgen la vi avgårde mot vårt første mål, Urus
Este på 5420 moh. Et av rådene for å ikke bli høydesyk er å gå sakte, og vi
sneglet oss oppover fjellsida så sakte vi klarte. Ikke bare fordi vi hadde fått
råd om det, men fordi vi ikke orket å gå fortere. Via litt enkel klyving og en
lang snøbakke stod vi på toppen etter 4 timer, superfornøyd med vår første
femtusenmeter. Nedstigningen gikk raskt, men hodepinen kom og matlysten
forsvant i samme takt. Vi begynte
seriøst å lure på om vi egentlig var laget for å være i høyden. Tre gutter fra Chile bodde i naboteltet mente
vi bare trengte tålmodighet eller Diamox. Vi begynte derfor å spise Diamox, for
tålmodighet var det nesten tomt for.
De neste dagene gikk
med til hvile og bestigning av Nevado
Ishinca på 5530 moh. Turen til Ishinca gikk vesentlig lettere enn turen til Urus,
og det var deilig å føle at kroppen hadde tilpasset seg høyden.
Tocllaraju er en utrolig flott topp som dominerer Quebrada Ishinca, og med rykter om gode forhold opp nordvestryggen
kunne vi ikke unngå å gi det et forsøk. Første etappe gikk med tunge sekker opp
til high camp ved kanten av breen på 5100 moh. Det ble ikke så mye søvn, men
fikk endel timer i posen før vi la avgårde fra teltet kl. 0230. Skyene legger
seg rutinemessig rundt Tocllaraju etter klokka 10 på morgenen, så vi ville være nede fra toppunktet før det.
Med fullmåne var det lett å følge tidligere spor opp breen, og akkurat da det
ble lyst ankom vi siste bregleppa før toppen. Derfra var det omlag 100 meter med
brattere is og snø til toppen, som vi klatret løpende med solide isskruer som
mellomforankringer. Kalde og fornøyde nådde vi toppen halv 9, med god utsikt over Cordillera Blanca og det lave
skydekket over regnskogen.
Returen gikk
knirkefritt, og drøyt fire timer senere var vi nede i base camp. Vi fikk en god
pris på et esel som skulle tilbake til Pashpa,
og bestemte oss for å dra tilbake til Huaraz på direkten. Vi ankom Pashpa klokka 5, og ble ganske skuffet
da collectivoen vi skulle ta ikke
gikk på søndager. Omsider fikk vi eseldriveren til å bestille en taxi, og nokså
motvillig satt vi oss inn i taxien 10 minutter senere. Ikke fordi bilen var en
fullstendig utslitt Toyota, men fordi det virket som eieren nesten var blind.
Det ble bare litt bedre da det viste seg at det var sønnen hans som skulle
kjøre. Han var 12 år gammel og måtte bruke begge hender for å dra i
håndbrekket.
Tekst og bilder: Martine Frekhaug og Snorre Sulheim
Tags: