Reisebrev fra Cordillera Blanca 18.07.2017

Publisert 14.08.2017 12:55:18 av Martine Frekhaug & Snorre Sulheim
Kategorier: Fjell, Generell


Slitne etter uken i Quebrada Ishinca, gjorde det seg godt med noen dager i Huaraz. Primært benyttet vi oss av det gode utvalget av kaféer og restauranter, men det ble også tid til en halv dag stisykling i Cordillera Negra og overraskende bra buldring i El Pinar rett ovenfor sentrum.

 

Neste mål var å klatre Alpamayo, 5947 moh, kåret til verdens vakreste fjell i 1996. I tillegg hadde vi sett oss ut nordflanken på nabofjellet Quitaraju, gitt at vi hadde tid og krefter til overs etter å ha vært på Alpamayo.

 

 

Turen startet med 2,5 timer i taxi for å komme til Acashapampa, hvor vi møtte vår arriero. Vi hadde på forhånd avklart å slå sammen de to første dagene, men han skulle uansett ha lønn for tre dager. Vi ble invitert på frokost og stemningen var veldig god helt til kona spurte om vi hadde med telt og mat til hennes mann også. Det hadde vi selvfølgelig ikke, og plutselig var prisen og stemningen en annen. Det hele endte selvfølgelig med at vi bladde opp, og kom oss avgårde så raskt som mulig.

 

 

Fra Acashapampa på 2900 moh er det ca. 25 km og 1500 høydemeter til base camp, og uten tunge sekker gikk det greit på en dag. Dagen etter måtte vi bære sekkene selv, og det var sjokkerende tungt å gå opp til neste camp ved kanten av breen på ca 5000 moh. Planen var egentlig å sløyfe denne campen, og gå rett til col camp på 5500 moh, men vi måtte erkjenne at det ble vel langt.
Sporet gjennom breen var lett å følge, men tempoet ble lavere og lavere desto høyere vi kom. De siste hundre meterne før col camp et brattere og har et kort klatreopptak. Nedenfra så det veldig greit ut, men med tung sekk var det mer enn krevende nok, og det var utrolig digg å komme opp på bandet mellom Alpamayo og Quitaraju.

 

 

Vi hadde blitt advart om mye trafikk og kø på Alpamayo, men vi var heldige og bare et annet taulag hadde planer om Alpamayo påfølgende dag. Ca 0315 gikk vi fra teltet, og etter en drøy time var vi ved bergschrunden og innsteget på ruta French Direct, som går rett opp sørvestveggen direkte til høyeste punktet, ca. 8 taulengder. De første taulengdene går utelukkende på snø, men mot toppen blir det mer og mer is. Forholdene var uansett perfekte, men vi ble utrolig slitne selv om klatringen egentlig var ganske enkel. Det var også utrolig kaldt, og vi klatret med alle klærne vi hadde med. Det var derfor ekstra deilig å toppe ut og endelig få litt sol ca. klokka 10. Returen gikk på 7 eller 8 rapeller på abalakov-anker eller snøstaker, og klokka 12 var vi tilbake i teltet. Martine mente faktisk at hun aldri hadde vært så liten. Neste morgen var vi fortsatt like slitne, og planen om å klatre Quiteraju ble lagt på is. I tillegg til å være slitne, hadde vi også vært såpass sultne at vi hadde spist opp maten som egentlig skulle holde til en ekstra hviledag. Vi satte derfor hjemover, og halvannet døgn kunne vi feire bestigningen med pizza og pisco sour i Huaraz.

 

 

 

 

Tekst og bilder: Martine Frekhaug og Snorre Sulheim


Tags:

Kommentarer

  •  


  •