Rotterdam Maraton 2 del.

Publisert 15.04.2013 22:42:19 av Jan Christian Kaltenborn
Kategorier: Løpesko
Opp som en løve, ned som en skinnfell


Søndag 14 april (den store finalen) hadde kommet. Det hele startet med at jeg hadde fått frokost på sengen såkalt roomservice. Måltidet ble inntatt mellom kl 06:15 og 06:30. Løpet skulle starte kl 10:30. I og med at jeg lett kan få komplikasjoner med magen under harde konkurranser og økter må jeg ha minimum 4 timer mellom siste måltid og løpets start. Etter at jeg var ferdig bespsist dro brodern ut for å gjøre en rekognosering av løypen og forholdene. En av de tingene han skulle finne ut av var hvor lett det var å komme inn til langingssonen, da han skulle stå der med backup flasker til meg i tilfelle jeg ikke fikk tak i mine nummererte flasker som arrangøren hadde utplassert. Jeg for min del fortsatte økten jeg hadde startet før frokosten, nemlig soveøkten.

Etter noen timer kom brodern tilbake for å hente meg. Han kunne fortelle at det var relativt vindstille, gradestokken målte 12 grader og asfalten var våt etter regnet som hadde fallt gjennom natten. Det store spenningsmomentet for meg og oss som team var hvordan jeg ville bli påvirket av temperaturen når jeg hadde passert 21 kilometer og den siste halvmaratonen gjensto. Da skulle det nemlig ifølge YR bli betydelig varmere og tempereaturen skulle nærme seg 20 grader. Jeg er ingen løper som trives spesielt godt under temperatuerer over 20 grader, så jeg var veldig spent på hvordan dette ville utvikle seg underveis i løpet. Da det nærmet seg start geleidet brodern meg med sykkel bort til startfeltet. Folkemassen som skulle starte var enorm. Atmosfæren rundt likeså. Arrangøren hadde satt opp tribuner langs startområdet slik at publikum kunne følge starten, samt at det var plassert ut DJs og korps rundt omkring i løypen, som skulle skape steming underveis i løpet med god musikk og fete rytmer. Da jeg endelig hadde kommet frem til subtop feltet (A feltet) der jeg skulle starte, begynte jeg på oppvarmingen. Maraton er et så langt løp at du bruker veldig mye av de første kilometerne som oppvarming for å bli varm i muskelaturen, så derfor løp jeg kun 10 minutter før jeg skulle starte med 6 avsluttende raske stigningsløp, for å få kjørt hjertet litt, slik at det begynner å forberede seg på den belastingen som kommer etter at startskuddet har gått.

Startskuddet gikk presis 10:30 og hele feltet løp ut i et villt tempo. Jeg for min del forholdt meg forholdsvis rolig og lot de hissigste løpe avgårde, mens jeg prøvde å komme inn i et godt marsjtempo i grei avstand bak Martin. Løypen var helt flat og forholdene i starten var som nevnt tidligere gode, så alt lå til rette for at dette skulle bli et godt løp, med en god tid. Ettersom løpet gikk nærmet jeg meg sakte men sikkert Martin og vi la oss etterhvert inn i et felt som holdt et tempo som skulle gi en sluttid på 2.21. Det var fartsholdere som var satt i hvert felt, som hadde som hovedoppgave å trekke hvert sitt felt inn til fastsatte tider. Fartsholderene i vårt felt, skulle holde tider som sørget for at vi kom inn på 2.21. Det var også satt opp en fyr på motorsykkel, som kom kjørende opp til feltet vårt med jevne mellomrom og gav tilbakemelding til fartsholderen vår om de holdt farten de ble satt til og han sa også fra til dem om de lå før eller etter avtalt tid. Dermed slapp jeg å tenke på noe annet enn å holde god flyt og utføre arbeidsoppgavene mine på en best mulig måte.

Ved passering halveis i løpet dvs første halvmaraton kjente jeg at kroppen min var veldig god og bena mine var upåklagelige. All engstelse siste uken før maratonen om at formen min skulle ha blitt dårligere, kun fordi jeg hadde gjennomført en litt dårlig nøkkeløkt den siste dagen under samlingen jeg hadde vært på med Vidar i påsken var helt ubegrunnet. Formen og bena hadde aldri føltes bedre. Hvis alt fortsatte å gå i samme gode flyt nå, det være seg bena, farten og ikke minst inntaket av drikke, ville dette bli en fantastisk pers og en virkelig god tid. Drikken som jeg hadde fått utplassert av arrangøren på angitte bord dagen i forveien fikk vi benytte oss av for hver 5 kilometer vi passerte. Brodern sto i tillegg ved hver langingssone og gav meg backupflaskene vi hadde laget i forveien istedet, da jeg slet med å finne disse drikkebordene. De var nemlig plassert litt i skyggen bak langingssonen der funkjsonærene sto og delte ut flasker til eliteløperne som kom. Dette hadde ført til at jeg hadde misset en flaske tidligere i løpet.

Jeg hadde kommet inn i en god flyt nå. Jeg merket at troen på at jeg skulle klare å løpe maratonen på 2.20 eller bedre virkelig ble forsterket ytterligere. Det eneste som frustrerte meg litt fra tid til annen var en tulling i feltet vårt som tydeligvis ikke skjønte hvordan han skulle løpe i felt. Han var hele tiden et uromoment og løp i bena mine opptil flere ganger, samt at han ikke klarte å løpe i front. Da saknet han istedet farten og hvis jeg løp forbi økte han igjen. Jeg bestemte meg så for at han bare skulle få kjøre på, så skulle jeg legge meg bak ham og kun kjøre på i egen rytme. Feltet jeg lå i hadde nå løpt rett over 22 kilometer og tempereaturen begynte å stige kraftig. Solen var iferd med å bryte gjennom skylaget, det var lummert og temperaturen var i ferd med å passere 20 rød på termometeret. Været og temperaturen begynte å utvikle seg slik jeg ikke ville det skulle gjøre. Jeg kjente at det nå var viktig at jeg fikk i meg drikke i hver drikkestasjon som kom. Ingen flaske måtte utelates. 25 kilometer passeringen kom og skiltet med langingssone dukket opp. Jeg la meg til rette for at jeg skulle få tak i flasken min. På dette bordet måtte jeg ta flasken som de hadde utplassert, da brodern heller ikke her klarte å komme inn på langingsområdet, da det var vanskelig å komme inn dit med sykkel. Jeg var nå rett ved området der jeg skulle få drikken min. Jeg gjorde meg klar, strakk ut hånden for å gripe fatt i flasken min, da jeg oppdaget det fatale. Jeg så ikke flasken jeg skulle ta. Jeg så heller ikke snurten av bordet og brodern var ikke der for å lange. Jeg snudde meg iherdig rundt med hodet opptil flere ganger mens jeg løp for å finne flasken min uten å lykkes. Akkurat i det jeg passerte området der bordet med flasken min skulle stå og jeg bevegde meg inn i langingsområdet, der de beste løperne fikk drikken sin servert så jeg plutselig drikken. Den var på bordet den, men problemet var bare at bordet med drikken min på var plassert rett bak der de sto og langet. Den var plassert bort i et skogsholdt, slik at det var umulig for meg å se den ved første øyekast. Der og da hadde jeg to muligheter. Enten kunne jeg stoppe, snu og løpe tilbake til bordet, ta drikke for så og prøve å ta opp jakten på feltet mitt igjen, eller så kunne jeg fortsette videre ut av langingssonen og se om det holdt helt frem til neste drikkestasjon. Jeg valgte det siste.

Ettersom jeg nærmet meg 30 kilometer kjente jeg at tapet av væske var stort. Bena ble tyngre og tyngre, steget ble stivere og stivere og trøkket i bena ble seigere og seigere. Jeg hadde nå løpt ca 29 kilometer og skjønte på dette tidspungtet at dette ikke ville holde helt inn til mål. Lagrene var iferd med å bli helt tomme. Får jeg ikke drikke nå ved passering 30 kilometer må jeg bryte. 30 kilometerskiltet kom, men det gjorde ikke drikkestasjonen. Jeg var nå så kjørt i bena at jeg bestemte meg for at her ender mitt maraton for denne gangen. Jeg stoppet opp tok meg til knærne og prøvde å samle meg. Jeg kjente at jeg var svimmel og tung i hodet. Pulsen og fysikken ellers hadde vært bra. Var bare det at bena ville ikke løpe lenger. Jeg hadde godt tom som det så fint heter på langrennspråket.

Etter at jeg hadde stått der en stund, fikk jeg en funskjonær til å geleide meg tilbake mot mål, da jeg hadde poblemer med å gå skikkelig pga utmattelse. Etter en stund traff vi brodern som hadde ventet og ventet, men tilslutt hadde skjønt at jeg hadde brutt. Jeg lånte sykkelen hans og sammen satte vi kursen tilbake til hotellet mens vi analyserte utviklingen i løpet. I og med at jeg brøt brukte vi mye lenger tid tilbake til hotellet enn det vi egentlig hadde regnet med, så vi rakk kun å kaste tingene våre i bagger, skjekke ut av hotellet og dra tilbake i retning flyplassen Shiphol i Amsterdam. Vel fremme på flyplassen slet vi oss gjennom den forbaskete sikkerhetskotrollen som virkelig er en tålmodighetsprøve, særlig når du i tillegg er utkjørt og sliten samt sulten etter et hardt løp.

Vel igjennom kontrollen, gikk vi og satt oss på Starbucks Coffe, drakk en kaffe der før vi gikk inn på flyet som skulle dra mot Oslo 18:55. Da vi kom inn på flyet satt vi oss godt til rette i flysetene. Du verden så godt flysetene og komfortoen på dette ellers så vanlige flyet kjentes ut nå. Sjelden har jeg vært så glad for et flysete. Flyreisen gikk greit uten noen ubehageligheter annet enn bena mine, som ikke ville gå på normal måte. Etter snaut halvannen time var vi igjen ved bagasjebåndet på Gardermoen. Der ventet vi på at bagasjen skulle komme.

Da den endelig kom tok jeg baggen min og sammen satte brodern og jeg kursen tilbake til Oslo. I skrivende stund har jeg nå vært hjemme ca en uke etter løpet. Jeg hadde min første rolige joggetur igår på 20 minutter og en 30 minutters rolig langtur idag med 10 stigningsløp til slutt etter noen dager med rolige spaserturer. Jeg kjenner fremdeles at jeg er litt tung i bena etter løpet, men nå er jeg ihvertfall løpbar igjen uten smerter i bena. Fremdelse sliten? Ja, men merker nå at jeg kan begynne å se frem til nye konkurranser og en tøff bane og gatesesong samt Holmekollstafetten 11 mai som virkelig kommer til å bli en høydare både med Vidar og Oslo Sportslager:)

The End.
Tags: maraton, løping, konkurranse

Kommentarer

  •  


  •