VM i Ironman på Hawaii

Publisert 30.10.2016 04:42:33 av Lars Petter Stormo
Kategorier: Løpesko, Sykkel
Den 8. oktober var jeg med på VM i Ironman på Hawaii for første gang. Jeg kvalifiserte meg i Ironman Nice i juni, og etter Norseman i august har dette vært fokus i treningen. Målet mitt før konkurransen var å sette norsk rekord på Hawaii (raskere enn 9:12:18), og innerst inne hadde jeg et ønske om å komme i mål på en tid under 9 timer.


Trude og jeg kom til The big Island of Hawaii (Kona) den 27. september og hadde da 12 dager til akklimatisering til varme og tidsforskjell før konkurransen. I denne perioden fikk jeg trent som planlagt og vi var gjennom hele løypa både på svøm, sykkel og løp. En uke før VM var både Trude og jeg med på "Ho'ala Ironman Training Swim", som er en svømmekonkurranse i VM løypa med ca. 600 deltagere. Dette var en super måte å få vært gjennom løypa på og å kjenne på forholdene og sightingen i konkurransesituasjon. Trude svømte på 1:16 og jeg på 58 minutter, så dette var en god generalprøve (under en time uten våtdrakt er jeg fornøyd med). 

Tilvenningen til temperatur gikk egentlig veldig bra, så mulig jeg fikk igjen for å ha trent mye i varmen på Mallorca. 

Siden treningen de siste to ukene trappes en del ned ble det også tid til å nyte Hawaii og alt som skjer på Kona i disse ukene. Det er helt magisk stemning i forkant av konkurransen med drøssevis at superspreke folk, rå sykler og mengder av kompresjonstøy. Du møter masse folk som trener hele tiden (nesten hele døgnet), så her gjelder det å ikke la seg stresse opp og trene mer enn man har tenkt. Det er viktig å være trygg på at man har gjort jobben godt nok, og at det man har planlagt av trening er riktig. Høydepunktene var morgensvøm fra "Dig me beach" (stranden i Kailua der svømmestarten går) sammen med hundrevis av likesinnede ut til kaffebåten som serverer gratis kaffe den siste uka, sykling i løypa til vendepunktet på Hawi, og ikke minst å kjenne på varmen og forholdene med løpeintervaller i "The Energy Lab".  

 

Her er noen bilder fra ukene før konkurransen

 

 

 

 

 

Et annet av høydepunktene i forberedelsene var å snorkle med delfiner – dette var helt fantastisk!!!​

 

 

Raceday

Det var helt magisk å komme ned til startområdet grytidlig på morgenen på konkurransedagen. Disse timene før start og selve svømmestarten er helt ​rå, og det var kult endelig å være på plass i akkurat denne konkurransen man har sett så mange legendariske bilder fra!

 

 

Jeg gikk i vannet 15-20 minutter før start og posisjonerte meg ca. midt på startlinja i første rekke (offensivt:-). Det var noen nervepirrende minutter når det nærmet seg start, og stemningen ble mer og mer spent. Presset fra alle som lå bak ble også ganske stort etter hvert, og surferne som skal holde startlinja hadde problemer med å holde feltet tilbake. 

 

Så plutselig smalt kanonen og det hele var i gang. Vannet kokte og i det jeg starter er det første jeg ser foran meg under vann en stor havskilpadde - utrolig kult! På bildet under er det faktisk jeg som ligger med armene fremover rett over skilpadden :-)

 

 

 

Jeg forventet at det skulle bli mye kamp i starten og hadde forberedt meg på at jeg skulle bli oversvømt av en del. Men til min store overraskelse gikk dette veldig bra, det var relativt god plass og jeg holdt tempoet til de rundt meg og kom meg greit gjennom de første kritiske hundre meterne. 

Hele svømmingen gikk bra og jeg kunne jage boblene fra føttene foran meg hele veien. Det var en veldig god følelse å svømme inn langs den berømte piren og å løpe opp trappene ut av vannet. Jeg kom ut av vannet på 58:50, noe jeg var godt fornøyd med. 

 



T1 gikk kjapt og greit uten noen problemer (2:49). 

Ut på sykkel var planen å kjøre jevnt hele veien og ikke stresse siden siste halvdel av syklingen er hard og skiller mye. Men det var mye folk i løypa, og for ikke å risikere å havne i situasjoner hvor jeg kunne få tidsstraff for drafting, måtte jeg kjøre ganske hardt den første timen for å komme meg frem i feltet. Når det lå lange rekker med folk på høyre side av vegen ble det lange forbikjøringer på 5 til 10 minutter på høy intensitet for å komme forbi hele gruppa. Men beina var gode og jeg følte jeg kjørte med kontroll. Ser i etterkant at jeg syklet ​fortere ​enn Frodeno (verdensmesteren) de første 50 kilometerne, så jeg kunne nok prøvd å roe meg litt ned…

 

 



Når jeg nærmet meg vending halvveis i Hawi ble det mindre folk og jeg kunne kjøre mitt eget tempo som planlagt. Det var en veldig god følelse å passere halvveis og ikke minst utrolig kult å tenke på at jeg faktisk syklet i VM på Hawaii. Veien tilbake gikk greit og jeg prøvde å spare på kreftene siden starten hadde vært ganske hard. Jeg hadde en plan om å roe ned intensiteten ganske mye de siste 20 km av syklingen, men her fikk vi kraftig motvind som gjorde det til tider hardt å ligge i 30 km/t på flatene. Dette partiet ble nok derfor litt hardere enn jeg hadde tenkt, men jeg følte likevel jeg kom inn til T2 med overskudd og gode bein til løpingen. Jeg syklet på 4:53:58. Varmen var foreløpig ikke noe problem og jeg hadde passet på å kjøle meg ned med vann hele veien.

T2 gikk også greit på 2:31.

Jeg så ut på løp at jeg lå godt an i forhold til målet mitt om norsk rekord og kanskje en tid under 9 timer hvis løpingen gikk veldig bra. Jeg måtte løpe på rett under 3:02 for å komme under 9 timer, og 3:14 for å sette norsk rekord. Første delen av løpingen går på Ali'i Drive som for det meste er flat, men den er også litt småkupert med noen kuler som gjør den litt utfordrende å løpe jevnt. Her la jeg meg på et tempo på rundt 4:00 min/km og roet det ned i bakkene.

 

 

 

Tempoet føltes veldig bra i snaue 14 km før jeg begynte å kjenne kjøret og jeg måtte justere tempoet. Dette var tidlig syntes jeg, så jeg prøvde å roe det helt ned, og opp bakken Palani drive til motorveien Queen K gikk jeg gjennom matstasjonen for å prøve å hente meg inn. Dette fungerte sånn passe og jeg klarte etter dette å holde et greit tempo bortover den stekende motorveien. Det var varmt, men med tett med drikkestasjoner gikk det greit å kjøle seg ned og å få i seg drikke. Ut på Queen K skjønte jeg at en tid under 9 timer ikke ville gå, men jeg regnet meg frem til hva jeg måtte holde av tempo for å ta rekorden og dette virket fortsatt oppnåelig. Håpet levde en stund, men når jeg nærmet meg vending ved den legendariske Energy Lab møtte jeg veggen så det sang. Det var helt tomt for krefter og jeg følte jeg kreket meg fremover.

 

 

Herfra og inn ble det bare en kamp for fremdrift og de siste 12 km til mål langs Queen K Highway er de lengste 12 km jeg har løpt (hjalp heller ikke med noen dobesøk på veien). Jeg var selvfølgelig skuffet over meg selv, men klarte likevel å nyte det at jeg faktisk var akkurat her og konkurrerte i denne konkurransen, i denne løypa mot disse konkurrentene. 

Det er noe med disse Ironman-konkurransene som gjør at i det man nærmer seg mål slipper alle skuffelser taket og man klarer virkelig å glede seg over både sin egen og alle andres prestasjoner og å nyte de siste kilometerne. Det er bare å se rundt seg på alle deltagerne som alle kjemper sin kamp, alle tilskuerne som heier like entusiastisk på alle deltagerne, og ikke minst alle de frivillige som gjør en så fantastisk jobb. Følelsen av å løpe opp det røde teppe til mål på Ali'i drive var helt magisk selv om det var drøye ti minutter for sent!

 

Etter en løpeetappe på 3:25:25 kom jeg i mål på 9:23:33, 26. plass i klassen og 113. plass totalt (inkludert proffer).​

 

 

 


Selv om jeg var veldig skuffet over resultatet er det er slike dager man lærer desidert mest av og jeg tar med meg masse erfaring videre. 

Det var veldig gledelig at vi (Norge) fikk verdensmesteren i både aldersklassen M18-24 og K50-54 ved hhv Hans Christian Tungesvik og Lisbeth Kenyon etter veldig gode løp av begge to! 


Utstyr
Planen var å svømme med sykkeldrakta (med ermer) brettet/rullet ned rundt livet under swimskin (Blueseventy PZ4TX), men jeg bruker da litt tid i T1 på å få på meg den våte drakta på overkroppen. Jeg vurderte å svømme med drakta helt på under swimskin med ermene stikkende ut, men følte da det ble litt motstand i ermene på svømmingen. Løsningen kom heldigvis siste uka når Blueseventy hadde fått produsert et fåtall splitter nye swimskin med ermer (PZ4TX+). Denne fungerte helt topp og jeg kunne ha på sykkeldrakta og spare tid i T1. 

 

Jeg syklet på min Trek Speed Concept, og etter Norseman hadde jeg senket styret for å sitte mer aerodynamisk mtp denne konkurransen. 

På grunn av varmen på Hawaii hadde jeg fått laget en helt hvit tempodrakt som jeg brukte (i stedet for den sorte jeg vanligvis kjører med). Denne hadde tilpassede tekstiler på de forskjellige områdene for å optimalisere både for aerodynamikk og varmen. Dette fungerte helt ypperlig og drakta var veldig god!

 

Jeg kjørte også med en hvit Bontrager Ballista hjelm for å få bedre ventilasjon av hodet.

 

Jeg brukte Zipp 808 clincher både foran og bak. Clincher er greit for å ha muligheten til å bytte slange fort hvis man skulle være uheldig å punktere, og jeg hadde med to ekstra slanger og patroner i oppbevaringsboksen på sykkelen.

Jeg løp med Nike LunarTempo 2 som jeg også brukte i Nice og Norseman.

 

 

Etter konkurransen hadde vi 2,5 uker ferie og besøkte de andre øyene Oahu, Kauai og Maui. Dette var rett og slett helt fantastisk og Trude har skrevet om dette på happytimes.no

 



Nå er jeg supermotivert for 2017 og gleder jeg meg veldig å trene mot en ny sesong med mye spennende på planen:-) 

Takk til Oslo Sportslager med all støtten generelt og spesielt opp mot VM på Hawaii – jeg kunne ikke gjort dette uten dere!

Her er en liten video fra mine passeringer underveis i konkurransen.

 


Lars Petter


Tags: triathlon, triatlon, hawaii, ironman, blueseventy, swimskin, nike, lunartempo

Kommentarer

  •  


  •