We did it! - Right to Play over Grønlandsisen #5

Publisert 01.08.2016 21:21:27 av Tuva Eieland
Kategorier: Alpint, Fjell, Generell, Klær

Snart to måneder har gått siden kryssingen av Grønlandsisen, og vi har nå endelig fått tid og ro til å sette oss ned og reflektere over turen. Her kommer noen ord og bilder fra av vår lille, store tur! 

Vegard og jeg tar de første skrittene på Grønlands mektige iskappe. 

 



Vi ble fløyet med helikopter opp på innlandsisen kvelden den 1. mai, etter to værfaste dager i Narsarsuaq. Dette medførte at vi hadde 2 dager mindre enn planlagt, men fortsatt innenfor det vi trodde ville bli overkommelig. 
Vi trasket av sted i -15 og klarvær, litt motbakke og en del skavler, men særs godt humør. Heller ikke en sprekk å se. Følelsen av å være alene på denne gudsforlatte plassen de neste 30 dagene ga et ubeskrivelig kick. Vi ruslet bare 4km (1 time) denne første kvelden, da det allerede begynte å bli mørkt og rimelig kaldt. Vi hadde -27 første natta.

 

Endelig var været på vår side, og vi er KLARE!! :)

 

Tre stk Acapulka 170-pulker med utsikt mot ingenmannsland. Uten disse gode vennene hadde vi aldri kunnet gjennomføre turen.

  

De neste 5 dagene hadde vi en real flying start, men sol og hardt føre. Det hjalp på å komme greit inn i rutinene, selv om vi ble ganske så kokt med sola rett i skallen, i slak motbakke på godt over 2000-2500moh. Det viste seg også fort at det ikke var så lett å gå på rett linje! Selv med hjelp fra kompass, GPS, vindretningsmåler, skygge, snøklumper og alle andre husmorstriks i ermet vinglet vi så mye at vi fikk om lag 10% dødgang per dag (2-3 km).  Målet var 8-9 timesøkter om dagen, med 10 min pause mellom øktene. 4 før lunsj og 4-5 etter. I lunsjen nøt vi varm (Real)turmat, ellers gikk det i nøtter og sjokolade i de korte pausene. Dette regimet ga etter hvert et snitt 30km om dagen, og derav ca 2-3km «dødgang». Vi gikk fra 18-27km de første uken, økte så til 32km. 30km i snitt viste seg å være ganske lange og fysisk tunge etapper, og både Tuva og Vegard sleit litt med kvalme når vi kom i teltet, sannsynligvis pga den fysiske belastningen. 

De første nettene hadde vi -30 grader på natta, og det var kaldt. Dagtemperaturene lå på rundt -10, behagelig å gå i, kaldt å stå stille i (isvind). 

 

 

Uvurderlig med skikkelig dunposer når kulegradene kryper ned mot -30'. 

Dag 9 fikk vi så vi vår første storm, med vind opp mot 30m/s (108 km/t). Dette satte en real støkk i oss alle, men etter 1,5 døgn i teltet hadde det løyet såpass at vi utpå ettermiddagen den 10. kunne suse av sted med vinden i ryggen. Endelig fart under skiene igjen! 

 

       
Stille etter stormen. Vi bandt ned teltet med bretau for å sikre mot storm. 


Neste uken bød på mye forskjellig vær - whiteout, motvind, -25 grader, sidevind, + 1 grad, vindstille, sol, skavler, skare, løssnø og gjennomslagsføre. Ja, i grunn alt. 

Dag 17, altså den 17. mai ble en stor dag, med salutt og wienerpølser (overraskelse!) til frokost, flagg på pulkene, forsøk på et vers av nasjonalsangen (var litt for andpustne til å gjennomføre med god stil), og mot slutten av dagen fikk vi vårt første gløtt av DYE III – eneste fysiske holdepunktet vi kunne hvile øynene på i løpet av hele turen. Det var herlig!

 

 

Wienerpølser og pyntefletter - det er 17. mai!! Hipp, hipp, hurra!

 

Til lunsj dagen etter, dag 18. nådde vi DYEIII og avla dette gudsforlatte stedet et godt besøk. Her har det ikke vært folk siden 2014, og før det har det nok ikke vært mere enn 5-10 personer etter nedleggelse av stasjonen i 1986. Spennende å gå inn og nedover etasjene i denne halvt (snart helt) nedgravde stasjonen.

 ​

 

Plantet et lite norsk flagg inne på DYEIII!  ​

 


Takk for nå, DYE3!

 


De neste dagene var det godvær og greit føre, men så kom lavtrykket og vinden inn igjen, og denne gangen med MYE snø. Dette resulterte i noen svært krevende, harde og lange dager mot slutten av turen, med brøyting av 30-40cm nysnø……… Ikke nok med det, men det var også 0-føre som førte til de mest usannsynlige klabbene vi noen gang har opplevd, både på pulker og ski. Ja, til og med pulkene klabbet!! 
Disse dagene greide vi ikke lenger enn 20-30 min av gangen, før vi måtte bytte «mann» for å brøyte spor. Her ville det vært en stor fordel med større turfølge, men vi kom oss allikevel rundt 23km om dagen, takket være litt forlengede dager (9-10 timer). Men for et slit! Her fikk vi virkelig testet oss, og det er vel ingen overdrivelse å si at vi var rimelig utmattet hver kveld. 

 

Whiteout og klabber i fra h*****... Vi gikk på Åsnes'  lette og fine Mountain Race, men de ga dessverre ikke helt racing-følelsen akkurat denne dagegn..;)


Mot slutten av turen kom (heldigvis) en iskald og hard storm godværet igjen, og førte med seg fastere føre og klarvær. De siste 2 dagene og nedfarten av brefallet ble derfor en drøm. 
Vi hadde under hele oppholdet kontakt med vår mentor og værmelder Lars Ebbesen via InReach og sattelittelefon. Da han kvelden 26. mai meldte om regn og plussgrader rundt den 29. bestemte vi oss for å gi full gass siste 70 kilometerne. På denne måten ville vi kanskje klare å komme ned mens føret fortsatt var hardt, snøbroene i breen trygge og sola skinte over den vanvittig vakre østkysten vi visste ventet på oss. 

27. mai tilbakela vi derfor 52km ila 16 timer, og så for første gang fjellene på østkysten. Vi felte noen tårer alle mann da vi stod på en av de siste høydene, og skuet over isfjellene som kom ned fjorden mellom steile fjell og blått hav. 
Og kl 23.00 samme kveld øynet vi jaggu en teltleir der nede i brefallet! Folk! Det var veldig rart å se farger (!) og folk igjen for førte gang på en måned, men vi gledet oss veldig. Inne i teltet visste vi nemlig at vår venn og turleder Bjørn Sekkesæter, for Fram Expeditions, satt og koste seg. Vi overrasket dem bra med at vi hadde greid de vanskelige forholdene på så kort tid, og gleden var stor over å se hverandre igjen!! J  De inviterte inn i varmen på knekkebrød og spekepølse. Vi var da ganske utslitte, men planen var likevel og gjennomføre siste milene ned samme natt. Bjørn meldte om gode forhold ned brefallet, men ettersom store deler av breen, som vanligvis fører helt ned til havet, i år var smeltet bort hadde vi dog ikke helt ferske Waypoint ned. Breen har her mye sprekker, og Bjørn foreslo derfor at vi slo leir i deres sikrede område, og kjørte ned siste 20km med dem morgenen etter. Vi hadde jo egentlig nok av tid på dette tidspunktet, så takket ja til det. 

Fjell i sikte, og en leng reise er snart ved veiens ende. Det føltes både trist og godt på en gang. 

 

Bresprekker siste milene ned.   

Kl 0700 den 28. mai (og dag 28) spente vi pulken på for siste gang, og suuuuuste (i uforsvarlig høy fart med pulk) ned siste biten sammen med resten av gruppen til Bjørn. Kl 1100 satte vi våre ben på fast jord, og få minutter senere kom også Bjørn og hans 10 deltakere helskinnet ned. VI HADDE GREID DET!!!! :D

Senere på dagen ble vi plukket opp av en liten båt og kjørt til Isortoq, med sine 50 innbyggere. 2 dager med hvile senere, den 31. mai, ble vi som planlagt plukket opp av det ukentlige rutehelikopteret og fløyet videre til Tasiilaq (Ammassalik). Her ventet vår første skikkelige dusj, rene klær, seng og ikke minst «normal» mat. Som vi gledet oss til brød, egg og bacon! Og Hotel Ammassalik skuffet ikke. J Vi hadde så to dager i vakre Tasiilaq, før vi fløy hjem via Reykjavik. 3. juni var vi tilbake på norsk jord, der møtt av stor velkomstgjeng og 30 grader i skyggen. Ikke helt feil det heller…!!

Turen endte på 752km på 26 effektive dager (+ en noen (svært) korte dager i hver ende). Pulkene var ca 70kg ved start, og rundt 20 ved veis ende. Til sammen hadde vi gått ned rundt 25kg, forfrosset 6 fingre og en nese, og pådratt oss noen betennelser i armer og bein. Men kroppen rydder opp i det meste, og kropper er nå så godt som restituert.

Takket være god hjelp fra alle støttespillere; Oslo Sportslager, Birkeland Bygg & Anlegg, Marmot og mange utstyrsleverandører (utstyrsliste kommer!), venner og familie, ivrige følgere, Bjørn og ikke minst vår «mentor» Lars Ebbesen gikk alt etter planen, og vi er utrolig glade og stolte over å ha gjennomført vårt livs eventyr!

Via engasjement på Facebook og Instagram har vi også samlet inn en betydelig sum til Right To Play og deres arbeid med barns frihet rundt om i hele verden. 

Takk for at dere har hjulpet oss med dette, og tusen takk og for at dere har fulgt oss på denne uforglemmelige ekspedisjonen. :)

 

- Tuva, Vegard og Sondre

 


Vegard, Sondre og Tuva i Narsarsuaq før turen


Tags: grønland, grønlandskryssing, ekspedisjon, skitur, expedition, grønlandsisen

Kommentarer

  •  


  •