Reisen til Quito
Jeg hadde booket fly via Expedia og endte opp med en
flyreise på 23 timer og 29 timer retur. Reisen gikk fra Oslo til London og
Miami før jeg landet i Quito. Første utfordringen møtte jeg på Gardermoen i forbindelse
innsjekking og i forbindelse med at jeg hadde mellomlanding i Miami. Av
uvitenhet hadde jeg ikke kjøpt ESTA (Electronic
System for Travel Authorization) som er et ”Visum”-krav for alle som mellomlander
i USA. Dette får du kjøpt på internett og ved skranken på Gardermoen. Jeg fikk
heldigvis sjekket inn bagasjen hele veien til Quito, for når jeg landet i Miami
hadde jeg i underkant av to timer til neste flyavgang. Jeg ble møtt av en
flyplass med et komplett kaos av sikkerhetstiltak og jeg nådde flyet til Quito med
knapp margin (Flyet var forsinket). Når jeg endelig kom frem til Quito som er
verdens nest høytliggende hovedstad 2.850 meter over hvaet , med 7 timers
forskjell var bagasjen min borte. Etter litt søk fra ”bakkemannskapet” fant de
ut at kofferten fortsatt var i London. Jeg fant en drosje og dro litt oppgitt
til hotellet med bare håndbagasjen. Vel fremme på hotellrommet begynte jeg ut
fra innholdet på håndbagasjen å kartlegge hva jeg manglet av løpsutstyr. Jeg
hadde en liten 20 liters sekk, tørrmat, sovepose, shorts, genser, t-skjorte, to
par strømper og løpesko.
Det var fortsatt to dager til løpsstart, så dagen etter
benyttet jeg til å finne sport og utstyrsbutikker for å kartlegge manglende
utstyr. Jeg fokuserte på listen over obligatorisk utstyr som vi hadde fått fra
4desert. Mangler jeg som deltager noe fra denne listen får jeg i verste fall
ikke starte. Det var mange butikker som i tillegg til utstyr tilbydde fot- og
sykkelturer på fjellet, rafting, turer i jungel og båtturer ut til Galápagosøyene. Jeg fikk også tid til å se meg litt rundt i byen som ligger i
østskråningen av den 4.759 meter høye og aktive vulkanen Pichincha. Quito er
hovedstaden i Ecuador og nesten 1,9 million innbyggere med svært mange lave
bygninger som dannet bølger i landskapet flere mil til hver side. Selve
bygningsmassen minnet litt om bilder som jeg hadde sett av favelaen i Rio. Ut
fra bevæpning og mengden av vakter på eiendommer fikk jeg et klart inntrykk av
at kriminalitet var et problem, men jeg opplevde ingen episoder i løpet mitt
opphold. Flere butikker og restauranter låste derimot dørene når vi kom inn, hvorpå
de argumenterte med plagsomme tiggere.
Dagen for kontroll og utreise til Camp 1. (Cotopaxi) kom og
etter en siste hotellfrokost fikk jeg bekreftet at kofferten fortsatt ikke hadde
kommet og jeg måtte ut å handle inn utstyr. Jeg var veldig fornøyd med å ha
laget en ferdig liste med aktuelle butikker og utstyr. Det var ingen
spesialbutikker for mitt behov så jeg måtte kjøpe ut fra mangler og senke
kravene på kvalitet. Det ble en del billigere i Ecuador enn om jeg skulle
handlet i Norge, så sunnmøringen lot være å gråte.
Pakking
Jeg hadde da brukt to dager og mye av natten på å planlegge
hvordan det skulle bli mulig å få plass for 6 dager med mat og 14.000 kalorier,
gel og proteinbarer samt ønsket og obligatorisk utstyr i en 20 liters sekk.
Selve sekken hadde jeg flere ganger testet på ryggen med
lettere innhold men den føltes fin, så jeg var trygg på dette valget. Dagen gikk med på å strippe alt som skulle opp i sekken, her
var alle gram som kunne spares viktig. Rett før kontroll av utstyr kom
kofferten min til hotellet noe som ga meg mulighet til å bytte deler av
innholdet. Jeg fikk godkjent innhold som var bare det obligatoriske og vekten
på sekken var da syv kilo. Før avreise gikk jeg opp på rommet og stappet inn
litt ekstra mat og snacks. Vi blir kjørt ut med buss til Camp 1 hvor vi sover
og starter løpet om morgenen etter. I det vi skal til å kjøre avdekker vi fort
hvem som er førstegangsreisende. Alle som har vært med på tilsvarende løp vet
at denne aftens middag trenger vi ikke å bære eller pakke i sekken. Eksempelvis
jeg har alltid med rykende varm pizza og en Cola, andre har med en god
biffmiddag, grillpølser, litt øl eller en flaske vin og lignende. Leiren denne
dagen lå ved foten av Cotopaxi som er en av verdens farligste vulkaner og er
nesten 6.000 moh. Det var kaldt og naturen var ikke så spennende for en
Nordmann. Tregrensen er opp mot 4.000 moh. og vegetasjonen var preget av grantrær,
Alovera-kaktus, gress og snø litt høyere oppe. Teltene var imponerende med
ordentlig vanntett ”golv”, så dette var lovende.
STAGE 1
Hei, da er vi i gang. På startdagen har vi hatt nest lengste
distanse. Jeg hadde en fin start, men etter tredje kontrollpunkt valgte jeg å ikke
løpe mer. Jeg var ikke spesielt sliten, men hele ryggsøylen min brant av gnagsår.
Det kom av at min sekk gynget unormalt mye opp og ned på ryggen. Jeg valgte da å
gå resten av etappen. Skoa mine er ikke så gode å gå med som å løpe, så jeg
fikk litt vondt i ene kneet. Men etter å ha vært ute i løypa i over seks timer
er det naturlig å ha vondt, men jeg havnet overraskende blant topp tyve. Antar
at jeg er bedre i kneet i morgen. Selve dagsetappen var preget av mye grusvei,
men også innslag av noen kilometer på togskinner. Vi var for det meste over
3.500 moh. og en konkurrent i mitt telt fikk problemer med pulsen som holdt seg
mellom 150 og 189 selv om han satt seg ned og hvilte. Han ble sendt hjem. Det
er kjølig om natten, kald vind hele døgnet men solen varmer om dagen.
STAGE 2
Da er andre etappe over og den var tøff med mye motbakke. På
dette løpet har jeg planlagt å bruke staver på andre og fjerde etappe, så i dag
var det første gang. Det gikk overraskende bra i oppoverbakker, men ulempen er
at jeg må bære stavene i nedoverbakke og på flatmark ettersom jeg ikke har et
enkelt feste til de på sekken. Sekken har jeg justert og satt bedre i dag. Jeg
har i tillegg brukt superlim til å tape halve ryggen for å slippe unna de verste
gnagsår. I går var det forresten en som ble påkjørt av bil og i dag var
det flere som kollapset på grunn av høyden. Det er flere på sykehus enn hva jeg
tidligere har opplevd så tidlig i et løp. Vi blir stadig angrepet av ville
hunder og i går var det fire som ble kraftig bitt hvorav tre ble sendt til
sykehus. Formen er ok og den første blemmen poppet rett før kontrollpunkt tre
med et hyl, men løsningen er enkel - løp videre. Den første neglen som er lilletåa
forsvinner med tanga før start i morgen tidlig. Det er surt og kaldt på kvelden
og sterk sol og vind på dagtid. Er allerede matlei, men det er viktig å få i
seg alle kalorier så det blir litt tvangsforing på kvelden.
STAGE 3
Da var den tredje etappen over. I dag var det en fantastisk
flott løpstrasse, men for meg ble det litt tøft for kneet mitt i
nedoverbakkene. Jeg måte gå de siste femten kilometerne. Det er frustrerende når
jeg aldri har hatt problemer med kneet før, men jeg husker godt at Ole Norstad
som lå i ledelsen i Gobi March måtte bryte løpet etter et par dager på grunn av
kneet. Når planleggingen gjerne starter ett år i forkant og kneet begynner å
trøble er det greit å ta det med ro, endre fokus til å klare å fullføre når det
tross alt er tre løpsdager igjen.
Fordelen med å gå, er at man får nyte den flotte naturen og
omgivelsene på en annen og “bedre” måte. I morgen er det en del oppoverbakke
som passer meg bra. Nå skal jeg nyte torskegryte fra Real Turmat.
Selv om han bor i England er lederen av løpet opprinnelig fra Norge (Åke
Fagereng), noe som både er motiverende og kult.
STAGE 4
Da er den fjerde etappe ferdig og i mitt hode er det da en
etappe igjen.
Jeg var på besøk hos det medisinske teltet i går kveld
ettersom det ene kneet hadde hovnet opp. Jeg fikk salve, tabletter og bandasje.
Ettersom jeg var skadet aksepterte jeg å bli med på en undersøkelse i regi av
Stanford-universitetet i forbindelse med betennelsesdempende tabletter og denne
type lange løp. Dette innebar blodprøver, innveiing og tabletter hver fjerde
time fra morgenen. Jeg fikk en hel godtepose med fargerike tabletter som jeg
skulle ta. Bandasjen hindret at jeg kunne bøye kneet, noe som var spesielt
utfordrende på toalettet, som er et hull i bakken. I tillegg var det en STOR
edderkopp med ben på 4-5 cm i toaletthullet så det ble et svært kort besøk. Jeg
har bestemte meg for å spare kneet mitt ved å la være å løpe og heller ha fokus
på å være frisk nok til å fullføre de resterende dagene.
Løypa i dag var flott og vi fulgte de gamle inkasporene i
flotte daler og over fjell og vulkaner som lå på 3900 moh. Det har vært svært
skiftende vær med sol, sterk vind og regn som passer meg som sunnmøring. I
tillegg var det 1.975 stigningsmeter i dag som også passet meg. Ettersom jeg
ikke løp hadde jeg irriterende mye overskudd og jeg benyttet motbakkene til å
kjøre på med staver og “hufseteknikk”. Denne teknikk har jeg lært på treningene
med Nittedal Banquet Racers og belaster ikke knær på samme måte som ordinær løping.
Dette var noe nytt for alle andre konkurrenter med og uten staver. Selv om noen
tok meg igjen og løp fra meg i nedoverbakker er jeg i ryggen på de i
oppoverbakkene igjen, så ut fra min tilstand var jeg godt fornøyd med
innsatsen. I morgen er det den “lange etappen” og jeg har planer om å ta
det like rolig med kneet. Jeg har fått i meg greit med mat, selv om jeg er veldig lei
tørrmat. Gel har jeg gitt opp og fyller her etter ”tanken” med bare Tailwind.
Noen hadde plukket banan på løypa i dag, så jeg skal holde øynene oppe i
morgen.
STAGE 5
I dag var det den lengste etappen som ble gjennomført. Vi løp
fra høyfjellet og ned i jungelen. Høyfjellet minnet mye om norsk natur som
inkluderte blant annet granskog. Når løpet startet i dag var hevelsen i kneet
gitt seg, men jeg var forsiktig frem til kontrollpunkt tre. Jeg følte meg god i
kneet at jeg bestemte meg for å begynne å løpe. Det gikk fint i de første
bakkene, både opp og ned. At jeg har litt vondt her og der skulle bare mangle
etter vel 180 kilometer, men et kne som går i ett med lår og legg har jeg
respekt for. Det var litt ambisiøst å prøve å nå lederfeltet som allerede hadde
løpt de første to – tre timene før kontrollpunkt tre. Men ettersom jeg hadde
tvunget meg selv til å gå dagen før var jeg full av energi, så det var bare å
gi gass. At løpstrassen var seks og en halv mil hadde ikke noe å si på tempoet.
Jeg økte mengden elektrolytter og reduserte inntaket av veske ettersom jeg
hadde det var høy luftfuktighet og i tillegg litt overskyet. Jeg løp rett forbi
kontrollpunkt fem uten etterfylling av vann. Ved en elv i jungelen valgte jeg å
stoppe, skylle ansikt og hode før jeg løp videre. Etter noen få meter måtte jeg
stoppe, for da hadde vannet rent ned i øynene mine og saltinnholdet førte til
at jeg ikke så noe. Jeg fomlet meg tilbake til elven og fikk skyllet øynene før
jeg fortsatte med et smil. Etter kontrollpunkt seks økte jeg tempoet fortsatt og tok
igjen ennå to konkurrenter. Når jeg kom i mål var jeg var nummer syv totalt og
med god margin. Denne plasseringen smakte godt for en som dagen før hadde fått
tilnavnet Gandalv. Det var utrolig gøy å løpe i jungelen og etter målgang fikk
vi en banan i premie.
Jeg hadde lagt merke til at det gikk en elv i jungelen
nedenfor målpasseringen og etter løpet samlet jeg mine klær og gikk jeg alene
igjennom jungelen ned til elven jeg hadde hørt bruse. Jeg satt meg ned i elven å
vasket alle klær jeg hadde på og de jeg hadde tatt med. Det var en utrolig god
opplevelse å etter hvert føle seg ren etter fem dager med løp, teltliv og uten
vann å vaske seg med. Jeg ble sittende en god stund for bare å nyte den litt
spesielle situasjonen og minnet meg selv om boken ”The best things in life
aren`t things”.
Hviledag
For at flest mulig skal kunne fullføre løpene har 4deserts
valgt å gi deltakerne mulighet til å dele den lange etappen inn i to dager. Det
vil si at de som brukte lang tid kunne ved kontrollpunkt fem velge å overnatte
der, få varmt vann og fortsette dagen etter. De som valgte dette slapp da å gå
i jungelen med minimalt lys og sultne dyr som puma, slanger og edderkopper. For oss som fullførte første dagen ble dette en ufrivillig
hviledag med ennå mer tørrmat. Alle sov godt men jeg våknet på hviledagen i
fortvilelse av høner og haner som spiste og kaklet rett utenfor teltet klokken
seks om morgenen. I halvsøvne kastet jeg en neve av de fargerike betennelsesdempende
tablettene på hønene for å skremme de bort, men de kaklet bare videre. Jeg la
meg etter hvert ned og sovnet igjen. Når jeg våknet igjen satt en konkurrent
utenfor teltet og lurte på hva som var galt med de to hønene som lå på ryggen å
sprellet… Siste dagsetappe er bare på tolv kilometer, så det var mange
som hadde et ønske om å bli ferdig. Ikke ble det noe bedre da arrangørene
valgte å ha en fest med øl og grillmat rett ved deltagernes teltplass.
Denne dagen byttet vi og delte restene av mat med hverandre
for å få litt variasjon. Vi fikk også kjøpt litt gryte med potet og ris, det
var godt. Jeg fortalte indianerne som laget maten at jeg var vegetarianer og
lurte derfor på om det var kylling i gryten. Nei, svarte indianerne til glede
for meg. Gryta var tynn, men risen smakte veldig godt. En annen deltager spurte
etter måltidet litt forundret om ”er ikke du vegetarianer”. Jo, men det var
ikke kylling i gryta, svarte jeg med et fornøyd smil. Da svarte han med å si: Det
stemmer at det ikke er kylling, det er marsvin.
STAGE 6
Før starten på siste etappe fikk jeg vite at nærmeste
konkurrent var bare fire minutt foran meg. Jeg ville da prøve å klatre en plass
lenger opp på listen og allierte meg med en franskmann (Alexandre Lucas) i
teltet. Vi løp bak lederen av løpet og jeg trakk i første kilometerne som var oppoverbakke
og når jeg var tømt hang jeg på Alexandre resterende. Jeg ble angrepet av
villhunder to ganger på denne distansen, men kom i mål med et stort smil. Etter målgang fikk vi frukt, brus og litt mat. Vi fikk også
utdelt vår dropbag med varme klær. Jeg fant frem noen dollar og betalte for å
få dusje hjemme hos noen i landsbyen før vi satt oss i busser for å bli kjørt
seks timer igjennom Amazonasjungelen og tilbake til Quito. Denne kjøreturen var
trolig det farligste jeg gjorde på hele turen. I tillegg var aircondition satt
på fult, vinduene var lukket opp og der satt vi i dårlig bekledning, avmagret
og svette kropper. Jeg pådro meg forkjølelse som ble til halsbetennelse på
flyturen hjem. Senere på hotellet ble det avholdt premiefest med god mat og
drikke. Jeg ble tildelt den ærefulle invitasjon til 4deserts løp ”the last
desert” i Antartis .Dagen før avreise benyttet jeg som turist og besøkte blant
annet ”Ecuador, Quito, Half of the world” som er museum m.m. og som befinner
seg rundt ekvatorlinjen.
Frister dette?
Drømmer du om et løp som dette, er det bare å
si ifra. Jeg deler gjerne av min erfaring og hjelper deg på vei. Er du i stand
til å gå seks dager i den norske fjellheimen, vil du kunne klare å fullføre
løpene i 4deserts. Budsjettet for et løp som dette er på ca. 40.000. Frode har egen blogg og kan kontaktes her.
Les mer om Frodes erfaringer og Ultraløp på Exploring The Limits!
Tags: