Frode Lein i Antarctica - The Last Desert Ultraløp

Jeg har løpt og konkurrert over de store fjellkjedene i verden, gjennom de farligste ørkenene, isen på Grønland og dypt i jungler. Oppsummert har det vært varmere enn 60 grader, kaldere enn -45, luftfuktighet på over 90% og høyere enn 6.000 meter over havet. Denne gangen dro jeg så langt syd det er mulig å konkurrere – helt til Antarktis!

 

Den 18. oktober skulle jeg forlate byen Ushuaia som ligger syd i Argentina med ekspedisjonsskipet m/v Plancius. Båtturen ville gå ut den kjente Beagle kanalen, via Mackinlay passet og ut på åpent hav for et par dager. Målet var Trinityhalvøya i Antarktis, hvor 61 deltagere starter et selvforsynt løp med oppakning og mat. Utfordringen var 250 kilometer fordelt på seks løpsdager. Med meldte temperaturer ned til -25 celcius ville denne konkurransen spesielle krav til bekledning og utstyr. Sannsynligheten for å fullføre er knyttet til gode forberedelser.

 

Deltagere av dette løpet er bevist på at det vil bli krevende både fysisk og mentalt. Det fysiske får deg gjerne til start, men det er den mentale delen som drar deg igjennom løpet. På bakgrunn av det røffe været, kulden og det tøffe terrenget anbefalte arrangøren å spise seg godt opp på fettholdig mat før og ha tilsvarende fettholdig mat under konkurransen. Utfordringen min er at jeg ikke spiser kjøtt, har 6,8% fett på kroppen og jeg hadde 13 dager å forberede meg på. Med dette som grunnlag er riktig kost og næringstilskudd spesielt viktig.

 

Valg av utstyr og bekledning


I forkant av konkurranser er jeg veldig nøye med valg av utstyr. Med Oslo Sportslager som sponsor er jeg heldig og kan velge fra øverste hylle blant leverandører og kvalitetsprodukter. I denne form for konkurranse er deltagerne pålagt fra arrangør å ha med en del obligatorisk utstyr og bekledning som er et minimumskrav. Dette for å være trygg på at en minimum av sikkerhet er ivaretatt blant de enkelte deltagere.

 

Utstyr omfatter alt fra førstehjelp, sovepose, hygiene, mat, bekledning og sekk med drikkesystem. Daglige vannforsyninger, sikkerhet og fasiliteter til å sove i står arrangøren for. De viktige avveiningen for valg er da funksjonalitet, kvalitet, vekt og volum. Det skal tross alt på ryggen i en sekk som igjen skal løpes med på en distanse som 250 kilometer.

 

Hode


Jeg valgte en enkel lue og caps fra Arc’teryx og baleclava fra Brynje. Luen ble lagt i sekken men baleclavaen ble benyttet både som lue og «buff» og til tider utenpå capen ved behov. Capen beskytter ikke bare mot sola, men mot dråpedannelse på solbrillene fra snø, hagl og regn. Som obligatorisk utstyr måtte vi i tillegg ha med en ansiktsmaske av neopren i sekken.

 

Hender


Votter varmer fingrene bedre enn hansker. Jeg valgte derfor enkle linervotter fra Brynje med stor pusteevne som også er gode til å holde stavene (unngå gnagsår) og enkle å ha i tykke votter. For de kalde dagene valgte jeg alpinvotter med en genial åpning i håndflaten fra Dynafit. Frøs jeg bare på tommelen kunne jeg beholde den i votten og resten av fingrene er utenpå.

 

 

Overkropp

 

Blant den obligatorisk bekledning på overkropp skulle vi ha en løpejakke, en vanntett skalljakke og en ekstra varm jakke (+ en «parkas» i dropbag). Jeg valgt å ta med en lett løpejakke fra Gore med vindtett front og godt pustende stoff på ryggen for å redusere fuktdannelse. Pustende stoff på ryggen ville være fornuftig ettersom vi i denne konkurransen alltid har en sekk som veier fire til seks kilo på ryggen. Ordinære skalljakker veier mye, men jeg klarte å få godkjent en regnjakke fra Gore med lav vekt og god nok kvalitet. Denne jakken har jeg testet ut siden i sommer både for trening og ordinær bruk. Erfaringen er svært positiv og jeg var svært trygg på mitt valg av jakke. Ekstra varm jakke virket i utgangspunktet litt i overkant, men Anders på Sportslageret valgte ut en syntetisk, «tynn» og lett jakke fra Arc’teryx som skulle vise seg å være helt fantastisk. Inntil kroppen og eventuelt som andre og tredje lag valgte jeg å benytte Brynjes Super Thermo i versjonene kort armet, lang og vindtett utgave. Lett og godt isolerende.

 

Benklær


På bena har jeg valgt å ta med en tynn og vindtett løpebukse fra Arc’teryx og en enkel tights fra Craft med glidelås over leggene som ytterplagg på bena. Som undertøy vil jeg utelukkende benytte Brynje Super Thermo som finnes i kort, lang og vindtett utgave. De tre versjonene kan jeg bytte og mikse i flere lag avhengig av temperatur. Med i vurderingen av benklær er friksjon over knær særs viktig for meg.

 

Sko


Jeg var heldig å fikk med meg et eksemplar av de nye løpeskoa fra Altra – Lone Peak 3.0 Mid. Dette er svært behagelige, veldig lette og varme løpesko med høy ankel som gir god støtte. Som sko for kald vinter og snø likte jeg svært godt Altra skoene. De gir en fantastisk god følelse for føtter både i passform og polstring. I tillegg er den svært lett og gir den ekstra god stabilitet med det høye skaftet over anklene uten å være ubehagelig eller presse på akilles.

 

 

Hoka Tor Ultra Hi WP er en annen spesiell og høy ultraløpesko som jeg tok med for å bruke i dyp og hard snø. Tor Ultra Hi WP har en ekstremt god støtte over ankel, er ekstremt lette i forhold til størrelse og er svært god på bena. Tor Ultra Hi WP er den råest fjellstøvel du kan få tak i og det ultimate på bena for lange fjellturer hvor du vil kombinere løping og rask gange. Hvordan de har fått en så kraftig sko til å veie under 500 gram er vanskelig å forstå. Skoen har Vibram såle som er grov og sitter svært godt i terreng og snø. I Patagonia benyttet jeg Hoka Tor Ultra Hi WP noen dager før avreise til Antarktis. Hovedgrunnen til jeg benyttet Hoka skoene var engstelsen for å tråkke over og skade ankelen allerede før start. Myke Hermsmeyer som er en profesjonell fotograf som ble innleid for løpet i Antarktis benyttet også Tor Ultra Hi WP. Han sto til tider med vann opp på anklene og vasset i sjøen, men var fortsatt godt fornøyd og tørr på bena en uke senere.

 

Som «sikre» sko tok jeg med meg mine favoritt piggsko fra fjorårets sesong – Asics Gel-Fuji Sets 2. Dette er et par enkle, basis løpesko med gode pigger. Med gode pigger mener jeg pigger som gir litt friksjon og ikke «bråstopper» ved landing på is. Skoa har ikke Goretex og er lite polstret noe som medfører at skoen ikke suger til seg fukt og vann. Jeg modifiserte Asics skoa med borrelås på helen for å kunne feste de lette gamasjene fra Alta.

 

 

Gamasjer


Gamasjene fra Altra var ingen suksess i den grove snøen. Hempen som festes foran på skoen ble «revet av» gamasjene etter knapt en time. «Påskesnø» opp til knærne ble for tøft for denne type gamasjer.
De korte ordinære «ski-gamasjene» var tilfredstillende, men selv de ble etter hvert fylt med snø. Sko+snø+vann gir etter hvert svært tunge ben. Snøen som fylte seg opp under gamasjene førte til at jeg tok de av og løp uten gamasjer. Tror at de mer kraftige og tettsittende gamasjene fra Gore og kanskje La Sportiva sine gamasjer er de eneste som hadde gjort jobben på dette «føret».

 

Solkrem


På solkrem-fronten har jeg litt å jobbe med!

 

 

 

Reisen

 

Flyturen gikk via Frankfurt og over til Buenos Aires med trange flyseter. I Buenos Aires skulle jeg videre fra en nasjonal flyplass og var usikker både på fremkomstmiddel og om jeg ville nå frem til neste flyavgang. I passkontrollen oppdager jeg ved en tilfeldighet at noen foran meg snakker norsk. Jeg blir ikke mindre lykkelig når det viser seg at et par av de i tillegg skal til Ushuaia på samme fly og har sjåfør som venter. Ushuaia er den sørligste byen i Sør-Amerika og ligger i området som navngis som Patagonia. Jeg bodde i en toroms leilighet fordelt på to plan og leid via Airbnb. Leiligheten hadde murfliser på gulvet og tydeligvis stått ledig en stund, for den var iskald. Med EN gassovn ble det varmt først dagen etter.

 

Byens hovedgate er fylt med sports- og ekspedisjonsbutikker og har et tydelig preg av å være en aktiv turistby. Prisnivået er litt lavere enn Norge, men restaurantene er halve prisen. Det serveres mye godt kjøtt og sjømat, spesielt kongekrabbe. Været er som på Sunnmøre, to-tre årstider på en og samme dag. Dagen etter ankomst til Ushuaia dro jeg opp i fjellene for å bli kjent med naturen, omgivelsene og miljøet. Jeg fikk sitte på med en guide som på veien stoppet hos en Husky-farm drevet av en tidligere verdensmester i hundespann-kjøring. Jeg ble ekstra godt ivaretatt når jeg kunne fortelle at jeg selv hadde Husky.

 

 

Ekspedisjonsskipet MV Plancius som skulle være vår base og hjem for konkurransen i Antarktis, ankom havna og eventyret kunne starte. Jeg nøt den siste middagen på tørt land før vi skulle sette seil for Antarktis dagen etter.
Jeg hadde tidligere blitt fortalt av norske sjømenn at dette var en liten båt som rullet mye i sjøen, noe som viste seg i ettertid å være riktig.

 

Før vi bordet skipet hadde arrangøren et status og informasjonsmøte på et hotell i byen. På møtet ble det presentert krav til utstyr og noen gode råd for det arktiske klimaet. Deretter var det en times pause for at de som manglet utstyr kunne kjøpe dette før avgang. Utstyret mitt og legeerklæring ble godkjent. Jeg hadde ikke lest IAATO-reglementet godt nok, for der er det beskrevet at nøtter, frø og tørket frukt er forbudt på Antarktis. Salte nøtter, tørket frukt og Tailwind var etter min plan kosttilskuddet jeg skulle benytte istedenfor sports-gel o.l. Tailwind og proteinpulver ble fratatt meg tidligere da jeg på en amatørmessig måte hadde puttet dette i «anonyme poser» uten innholdsbeskrivelse. Som erstatning kjøpte jeg enkelt og greit et par–tre kilo mini-Bounty med mørkt sjokoladetrekk. Bounty innholder kokos, kokosolje og sjokoladetrekk av mørk sjokolade. Bounty har for meg nok fett, karbohydrater og kalorier – og med bare to tilsetningsstoffer, så fungerer dette flott og smaker godt.

 

Godt ute på havet rullet båten godt, men det var fint vær. Vi så tidlig en blåhval i horisonten, men deretter var det bare albatross og litt andre sjøfugl å se. Tiden gikk med til å lese, sove og spise. Som et krav ble «alt» utstyr og bekledning som skulle bli med på land i Antarktis desinfisert, støvsugd og vasket. Sove gjorde jeg litt mer enn normalt på grunn av reisesyketablettene. Vi fikk på hele turen servert god mat og tre retter til middag. Vi var som «cruiseskip-passasjerer» på økonomiklasse. 

 

 

Konkurranseform


I motsetning til de andre løp i serien til 4deserts hvor det er dagsetapper med en forhåndsdefinert lengde med ny destinasjon som mål hver dag skal vi nå løpe så langt vi orker innen et gitt tidsrom hver dag (10, 10, 14, 12, 10 og 10 timer). Vinneren vil være den som når 250 kilometer først eller har flest kilometer ved utgangen av siste løpsdag.Med dette som grunnlag vil alle deltagere få et godkjent og «gjennomført» løp om de stiller til start hver dag. Et annet avvik er at vi må ha med en personlig dropbag hvor sovepose, arktisk jakke og ekstra matrasjoner som blir oppbevart ved kontrollpunkt og ivaretatt av funksjonærer. Jeg hadde planlagt å ta det rolig første dagen, ettersom jeg ikke har løpt lange distanser på flere måneder og følte meg litt «rusten».

 

1. løpsdag


Dette var dagen alle på ekspedisjonsskipet hadde ventet på. Konkurransen skulle starte og første dag skulle vi løpe på King George Island. Distansen inkluderer russisk, kinesisk, uruguayanske og chilenske områder og baser som har et enkelt veinett som vi til tider skulle løpe på. Det skulle vise seg at de enkle grusveiene med is eller grus gjorde det mulig å holde et høyere tempo enn de kommende dagsetappene av konkurransen. Når arrangøren i tillegg velger å tildele flest timer på denne etappen, vil det være mulig å legge lange distanser bak seg. Uvitende om at de neste dagsetappene blir med snø til knærne følger jeg min strategi om å ta det med ro og løpe meg “inn” i løpet den første dagen.

 

 

Terrenget var en blanding av snø, grus og is. Allerede tidlige på dagen var sola veldig skarp og behovet for solbriller med glass av kategori 4 ble bokstavelig synliggjort. Jeg hadde som de fleste på forhånd smurt meg godt inn med solkrem faktor 50, men med tyve timer sollys per dag merket jeg at dette kunne bli knapt. Dagsetappen gikk fint, spiste Bounty underveis og jeg hadde godt med overskudd ved målpassering. Jeg endte på 6. plass med 75,88 km tilbakelagt. Etter løpet ble vi fraktet tilbake til ekspedisjonsskipet og sjøreisen til neste destinasjon startet umiddelbart.

 

Dagens resultat ble:
1. Kyle McCoy – USA – 91,2 km
1. Filippo Rossi – SWI – 87,8 km
3. Andrea Girardi – ITA -87,8 km
4. Tommy Chen – TWA – 87,2 km
6. Frode Lein – NOR – 75,88 km

 

2. løpsdag


Skipet ankom om morgenen til Deception Island. Dette er en aktiv vulkan som brøt ut tusenvis av år siden etterlot seg en liten ring av land med vann i midten. Du kommer inn i sentrum øya via en smal passasje som tar deg inn via krateret av den gamle vulkanen. På øya finnes det varme kilder hvor det er mulig å bade og svart sandstrender som ikke har snø på grunn av den termiske aktiviteten.

 

  

Løpet startet på Telefon Bay som er en av de sorte stendene og området hvor hvalfangere hadde base når de jaktet. Vi løp deretter i snøen, langs kanten av et krater og resten av dagen var det på snø, stein, sand og leire.

 

Dagens resultat ble:

1. Kyle McCoy – USA – 57kms

1. Tommy Chen – TWN – 57kms

3. Frode Lein – NOR – 54kms

 

3. løpsdag:

Etter gjennomført løp i skarpt lys og sol fikk vi ombord på skipet servert krydret suppe. Jeg skvatt til da jeg kjente at hele ganen «brant» når jeg skulle drikke. Legen forklarte at jeg fra solens gjenskinn i snøen hadde fått solforbrenning i ganen. Suppen ble deretter fortært med sugerør ned i halsen.

 

1. Kyle McCoy – USA – 75,6kms
1. Tommy Chen – TWN – 75,6kms
3. Filippo Rossi – SWZ – 72,8kms
4. Frode Lein – NOR – 71,4kms

 

4. løpsdag – avlyst


Dette skulle bli en lang dag og vi var fire som hadde et håp om å fullføre de 250 km. Været var ustabilt og det blåste fra «alle» kanter ved start og vi ble stoppet på et kontrollpunkt etter bare 11,4 km. Da fikk vi beskjed om å evakuere til landgangbåtene øyeblikkelig. Evakueringen skyldtes vindretning og økt vindhastighet. Det var flere som ble irritert ettersom vinden ikke virket så skremmende for oss som løpere. – Da kom forklaringen fra ekspedisjonslederen som fikk opp tempoet på evakueringen: «Vær-endringen som pågår endrer havstrømmen og presser is inn mellom ekspedisjonskipet og landområdet vi befant oss på. Med for mye is i sjøen vil det ikke være umulig å evakuere med gummibåt og vi risikerer å bli værfast på land i flere døgn». Alle kom seg ut til ekspedisjonskipet før isen pakket seg sammen.

 

 

5. løpsdag


Dette ble dagen vi fire i tet skulle avslutte. Jeg løp som de siste dagene med Kyle; jeg trakk i motbakkene og Kyle når det gikk nedover. Men ettersom Kyle hadde løpt flere kilometer de tidligere dagene ble han før ferdig enn meg. Når Kyle var ferdig økte jeg hastigheten betraktelig og avsluttet de 250 kilometer med økende tempo og et slitent men godt smil. Vi var fire personer som avsluttet de 250 kilometer denne dagen. Det som var litt uventet informasjon var at vi fire var de første i historien – helt tilbake til 2006 som hadde fullført de 250 kilometerne!


6. løpsdag


Denne dagen kunne jeg være turist sammen med de tre andre som var ferdig med de 250 kilometerne. Vi fikk valget mellom isklatring, kajakkpadling, fjellbestigning eller være tilskuere for de resterende som løp videre denne dagen. Det morsomste jeg gjorde denne dagen var å oppsøke en stor pingvin-koloni. Fire andre deltagere fullførte 250 kilometer som var målet for konkurransen. De resterende av alle 61 deltagerne stilte til start de tidligere og denne dagens etappe, så alle fikk en flott medalje.

 

 


Oppsummering


Jeg er veldig fornøyd med resultatet som ble en sammenlagt fjerde plass. Jeg har en heltids kontorjobb i motsetning til konkurrentene i toppen som er profesjonelle sponsorløpere på heltid. Konkurrentene med topplassering hadde på forhånd vært i Patagonia eller Canada og trent i snø flere måneder i forkant. Snittalderen på de foran meg var 31 år, så i kontrast til mine 48 skal jeg smile godt. Det ble en evakuering rett etter start på fjerde dagsetappe. Det ble derfor fire dager med løping og en god 4. plass bak blant annet sammenlagtvinner for 2016 (alle løp i 4deserts serie) og jeg var 15 minutter bak 3. plassen. Vi som var de fire første, fullførte i tillegg et døgn tidligere enn hva arrangøren hadde forventet og var de første i historien til å fullføre alle de 250 kilometerne. Totalt var det 61 konkurrenter som var spesielt invitert gjennom to år med resultater å vise til fra tidligere tilsvarende konkurranser. Det var b
are åtte av seksti-en personer som klarte å fullføre 250 kilometer.

 

Les hele race-rapporten til Frode her

 

 

 



Tags:
| Kommentarer [0]

Kommentarer

  •  


  •