Trans Atlas Marathon med Frode Lein

Jeg skulle i utgangspunktet ha noen rolige dager i Rondane nasjonalpark, men sånn ble det ikke. En spøkefull kommentar fra arrangøren fire dager før start endte med deltagelse i Trans Atlas Marathon – 280 km, 14.000 høydemeter og betegnet som det tøffeste etappeløpet i Nord-Afrika. Mer enn halvparten av deltakerne enten bryter eller bytter til «The Challenge» som er en kortere distanse (120 km).

 

Å bestemme seg for å løpe 280 kilometer med 14.000 høydemeter fire dager før start kan fremstå som vågalt, men for meg handlet det om mestringsfølelse og løpsglede. I tillegg har jeg noen år med løps-erfaring, forberedelser, styrketrening og mange timer i skisporet – kombinert med en god porsjon tilpasningsevne. Og det å reise fra Norge for å «lade batteriene» i 35 varmegrader ble en ekstra bonus. Atlasfjellene er en oppstykket fjellkjede i Nord-Afrika som er 3.000 km lang, 400 km bred og går gjennom Marokko, Algerie og Tunisia. Den høyeste fjelltoppen i Atlasfjellene er Jabal Toubkal med 4.165 m.o.h. og ligger i Marokko.

 

Reisen og møte med Marokko​

 

I god tradisjon ble jeg kjørt av min kjære til Gardermoen, denne gangen med Marrakech som mål. Det var et perfekt reisevær (sludd) og på flyplassen var det flere som ønsket å komme seg til varmere strøk. Da jeg ankom Marrakech merket jeg med en gang den pulserende byens intensitet og dens mange fremmede dufter. I invitasjon og tidsskjema for TAM var det vedlagt god informasjon om taxi og hvilket hotell vi skulle bo på. Hotellet var flott med marokkansk utsmykking og i stor kontrast med teltlivet som ventet oss. På hotellet møtte jeg flere kjente løpere som hadde ankommet tidligere for å akklimatiseres, løpe i terreng og varme for å være best mulig forberedt til konkurransen. Jeg fant meg godt tilrette på en solseng ved svømmebassenget, da hvile og varme er viktige faktorer i dagene før start. Før hvert løp er jeg forsiktig med valg av mat og ekstra påpasselig med hygiene, men på dette hotellet var det upåklagelig, så jeg forsynte meg godt av den lokale maten.

 

Den andre dagen på kvelden, var alle løperne samlet på hotellet, hvor vi fikk en grundig gjennomgang av konkurransen i regi av hjelpepersonell. Gjennomgangen omfattet kontroll av utstyr, løpstrase, utfordringer og farlige dyr, samt hvordan vi ville bli ivaretatt utenom selve løpet. Alle løperne var også til kontroll hos de seks legene som skulle følge oss gjennom hele konkurransen. For de som hadde fått bemerkninger eller mangler på utstyr, ble det mulig å komplementere og handle før avreise til fjellene.​

 

 

Klargjøring


En god rutine jeg alltid følger ved ankomst til en teltleir, er å klargjøre ALT for neste dag. Dette omfatter alt fra frokost, hygiene og utstyr til løpsetappe. Deretter klargjør jeg alt fra sovepose, tannbørste og ørepropper før natten faller på. Det er mange som heller velger å spise og være sosiale, og glemmer at mørket kommer brått. Det er ikke moro å måtte vente til neste morgen å gjøre klart løpeutstyr, hive i seg mat og haste avgårde til startstreken.

 

Bespisning


Da jeg var ferdig med alt av utstyr, gikk jeg til kantineteltet og fikk meg en kulinarisk opplevelse. Der ventet flere kokker som hadde klargjort en tre retters nydelig marokkansk middag og tilsvarende fikk vi hver dag igjennom hele løpet. Jeg som er vegetarianer ble også godt ivaretatt. Tilsvarende kvalitet på frokost fikk vi også, samt at de serverte te og frukt etter målgang. Hygienen var godt ivaretatt og jeg hørte ikke om noen som ble dårlig i magen den uken vi tilbrakte i telt.

 


Første løpsetappe

 

Etter en rolig natt ble jeg vekket av nervøse deltakere som løp frem og tilbake utenfor teltet. Med gode forberedelser dagen før var det bare å stå opp, spise, drikke kaffe, pusse tenner, vask og toalettbesøk – så var jeg klar til start. Den første dagsetappen var 44,5 km og gikk på sti i en løkke rundt over noen fjell med en maks høyde på 2.980 moh. Distansene på dagsetappene er målt horisontalt og vil derfor avvike med en 3D-GPS (49,64 km) ettersom vi skal opp og ned tilsvarende en og en halv gang opp Mount Everest fra havnivå i løpet av de neste seks dager.

 

Det første kontrollpunktet gjenspeilte halvparten av kontrollpunktene og var et «stort» kontrollpunkt og som inneholdt en terrenggående bil, to kontrollører, en sjåfør, en lege, vann og varm te.  Den andre halvparten av kontrollpunktene var «små» kontrollpunkter og etablert på ugjestmilde områder i traseen og hadde derfor en begrenset vannlevering som ble levert via esel. Kontrollpunktene hadde en avstand fra hverandre fra 10 til 25 km avhengig av terreng. 

 

Da jeg løp fra kontrollpunkt 1 ropte en av kontrollørene til meg med et smil: «It is now the race starts!». Og det som ventet meg da var 1000 meter stigning på de neste fem kilometerne. Deretter gikk løpet opp og ned i fem dager. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta det med ro første dagsetappe, for så å løpe meg inn de neste etappene. På bakgrunn av andres bekymringer, hadde jeg bestemt meg for å ta det «litt» forsiktig ettersom vi skulle opp i 3000 meters høyde. Men da jeg verken merket noe til høyden eller reagerte på varmen – økte jeg tempoet.​ Jeg løp første dagsetappe med et stort smil, knipset masse bilder av den fantastiske naturen og jeg ble overrasket jeg da passerte målstreken i underkant av åtte timer.

 

 

Andre løpsetappe


Dag to startet med 1.537 meter stigning fordelt på 11,7 km opp til 3.285 moh. og deretter var det opp og ned til vi passerte målstreken etter 52,9 km (3D – 57,86 km). Underveis i dagsetappen passerte vi flere landsbyer med hundre år gamle hus og minst like gamle kvinner som sitter utenfor husene og vever Berber-tepper.

I en landsby hadde TAM etablert Kontrollpunkt 2. Der fikk jeg iskald appelsin-jus som smakte svært godt sammen med en pose med nøtteblanding (Polly småsulten). Iskald drikke er godt, men vanskelig for magen å fordøye i høy aktivitet… Og denne gangen straffet det seg allerede i stigningen på neste fjell – da spydde jeg opp alt og alle kaloriene som jeg hadde spist den dagen. Da jeg så sjekket vesten for kalorier regnet jeg ut at jeg resten av dagen måtte klare meg med 400 kalorier. Dette gikk bra, men jeg var ganske tom på slutten av dagsetappen som varte i tolv timer. Vi løp for det meste i vilt terreng, inntørkede elveleier og avsluttet ned en fjellside med fantastisk utsikt. Denne dagen brukte jeg i overkant av tolv timer på 57,86 km (3D). De to første dagene hadde vært et helvete for en del løpere og av trettifem startende den første dagen var det nå bare tjuetre løpere med i konkurransen TAM. De fleste som ikke klarte å fullføre dagens etappe hadde valgt å gå over på den korte konkurransen «Challenge» med en distanse på 120 km. Dermed unngikk de å bli titulert DNF «did not finish».​

 

 

Tredje løpsetappe


Denne dagen gikk løpstraseen langs en fjellrygg og til en ny destinasjon hvor det ventet en ny teltleir. Det var meldt høye temperaturer denne dagen så vi startet ekstra tidlig. Klokken fem begynte vi med en kjøretur frem til startstreken som lå utenfor Tabant. Jeg hadde forberedt meg kvelden før ved å fylle flaskene med temperert Cola uten kullsyre som energitilskudd. Jeg hadde også med nøtteblanding og gel i reserve, og ville nødig utfordre magen en gang til.

Varmen ble ikke så intens ettersom store deler av løpstraseen gikk på steppelandskap i fjellene og ned til Aghbalou, gjennom dalen og opp fra Iglaouane for å gå i høyder på tre tusen meters og nedover flotte dalfører. Målstreken og teltleiren denne natten lå på 2.500 meters høyde, men allikevel var det godt over tretti varmegrader. Jeg fortsatte med å spise fisk på hermetikk som mellommåltid for å kompensere manglende inntak under selve løpet. Dagens etappe tilbakela jeg på tiden 9:40.​

 

Fjerde løpsetappe


Jeg sover godt i høyden og med teltleir på nesten 2.500 m.o.h. skulle denne natten være godt sikret, men – nei. Utenfor teltene var det en liten elv hvor hundrevis av frosker som hadde fest den natten og jeg hadde rotet bort øreproppene mine. Tankene om at noen satt hjemme og elsket frosker (min kjære) var helt uforståelig, og noe mer søvn ble det ikke.

 

Egenpresset espresso smakte svært godt før frokosten denne morgenen, og det var helt magisk å sitte alene i fjellsiden utenfor leiren å se utover fjellandskapet i soloppgangen og oppleve fullstendig stillhet. Utsikten viste blant annet dovne kameler som startet dagen og flere gjetere rundt i fjellheimen som kom ut av steinhulene sine for å flytte buskapen videre.

Etter frokost løp vi gjennom et frodig steppelandskap og for første gang måtte jeg hoppe over en slange på stien. Slangen var trolig en meter lang, men helt rolig i bevegelsene, og det var først etter noen minutter at jeg tenkte at «dette burde du ha filmet» dukket opp, men da var jeg i en så god driv at det ikke var aktuelt.​

 

 

Da jeg hadde løpt ned i en dyp dal kom jeg til arrangørens egen fødeby – Zaouiat Ahansal, og er som hentet ut av et eventyr. Zaouiat Ahansal ble grunnlagt på 13. århundretallet av den islamske læreren Sidi Said Ahansal, som ifølge lokal legende ble instruert til å etablere en religiøs skole hvor katten hans hoppet ut av kamelens mule. Heldigvis for Sidi Ahansal skjedde dette på en fremtredende korsvei mellom den sentrale afrika og slettene i Marrakesh som er velsignet med mye ferskvann og rikelig beite som besøkes hyppig av Aït Abdi og Aït Atta-nomadene. Resultatet ble en vellykket region med biblioteker, skoler, hellige hus og høyt dekorative «ighirmin» som vitner om en velstående kulturarven. Selv i dag er det et betydelig antall pilegrimer å besøke regionen i den islamske shawaalmåneden, som bærer gaver av klær og mat til Saint Sidi Said Ahansal og hans etterkommere som inkluderer løpsarrangørene.

 

 

Ved kontrollpunktet som var satt opp i Zaouiat Ahansal fikk jeg kjøpt Cola og for å få litt variasjon kjøpte jeg en stor flaske med eplecider. Det var ikke før godt ned i flaska og på vei opp neste fjell at jeg oppdaget at eplecideren innholdt alkohol. Vel, som avholdsmann ble deler av etappen litt morsommere enn forventet og sammen med en engelskmann (uten eplecider) løp vi oss bort i nesten en time. Det var 38 varmegrader denne dagen og vi hadde noen bratte stigninger på blant annet 700 meter stigning på 3 kilometer som ble svært hardt.

 

Vi hadde målgang og teltleir på 2.600 meters høyde denne dagen. Tiden ble 9:34 denne dagen (3D 62,30 km). Det var bare atten konkurrenter som fullførte dagens etappe. De marokkanske løperne er helt fantastisk der de bare forsvant om morgenen. Denne teltleiren hadde ingen frosker, men det ble fest blant hjelpemannskapene og de marokkanske løperne som varte langt ut på natta. Når jeg sier fest omfatter det ingen alkohol, men te, sang, klapping og latter – ren glede!

 

 

Femte løpsetappe


Etter en god natt søvn og rask frokost var det ut på steppelandskapet igjen. Det var litt mildere denne dagen, rundt tretti grader. Løpet begynte med flate lange sletter med «stjerne-kaktuser» med torner som gikk igjennom sålen når de ble tråkket på. Torner i skoen er et problem som bør håndteres med en gang det oppdages, for når tornene allerede står i sålen er det viktig å trekke de ut før de knekker. En torn som har knukket inne i sålen blir etterhvert plagsom da de ofte blir trykket opp i foten hver gang skoen presses mot underlaget. Vi løp i mye nedover i denne dagsetappen og de siste tyve kilometerne gikk det fra 2.497 til 1.250 moh. Nede i dalførene var det behagelig ettersom jeg stadig avkjølte meg i de små elvene. Det eneste som ikke skal bli vått er skoa mine, dette med tanke på friksjon, sand, blemmer og gnagsår. Dagens etappe ble avsluttet ved foten av cathedrale Imsfrane som er et fantastisk flott fjell med en liten landsby – Tilouguite. Vi hadde teltleir på en liten fotball-plass utenfor Tilouguite og noen benyttet anledningen til å kjøpe noe ekstra å spise på de små butikkene som solgte «alt».

 

I droppbaggen hadde jeg en pakke med ett kilo Bounty-sjokolader som jeg byttet med løpsmannskapet mot fire små hermetikkbokser med tunfisk i olje. Jeg koste meg med tunfisken som om det skulle vært et høyttidsmåltid for deretter å bare bli liggende på på soveposen i et par timer. Denne dagen var det sytten gjenstående konkurrenter, hvor jeg ble nummer tolv med fem timer og eleve minutt.​

 

 

Sjette løpsetappe


Den muntre stemningen blant konkurrentene var tydelig før vi begynte på den siste etappen. De fleste konkurranser av etappeløp pleier å avslutte med en kort sisteetappe for å filme og drive promotion for sponsorer, men TAM sin sisteetappe var alt annet enn enkel. Det ble en berg og dalbane uten sidestykke. Noen av områdene var så lite tilgjengelig at vi fikk vi beskjed om å fylle vann fra elvene da det ikke var mulig å etablere kontrollpunkt. Å drikke fra elvevannet vurderte jeg som risikabelt med tanke på bakterier, så jeg satset på at jeg ville kunne klare meg med flaskene jeg fylte opp på kontrollpunktene i forkant. Omtrent halvveis i løpet og ved foten av et fjell var en av plassene hvor vi hadde blitt anmodet å fylle flaskene fra en elv. Som planlagt lot jeg være og jeg hadde fylt opp en halv liter ekstra på et tidligere kontrollpunkt, men så begynte stigningen; fjellveggen vi skulle opp hadde en stigning på 670 meter fordelt på knappe to kilometer. Fjellveggen badet allerede i sol og vi passerte godt over 40 varmegrader i skyggen. I forkant av stigningen viste jeg at dette ville bli tøft, men etterhvert begynte jeg å innse at manglende vann ville bli et problem. Det som er viktig i denne type situasjon er å ikke få panikk, men beholde kontrollen. For meg innebærer det å kunne forstå symptomene og akseptere de ulike fasene før man kollapser og besvimer. Det begynte med kribling i fingrene, bena, utmattelse i muskulatur og svimmelhet. Det var en smal sti så jeg gikk så tett til fjellveggen som mulig for hindre at jeg ramlet ned den bratte skråningen. Hadde jeg satt meg ned for å slappe av i denne varmen med sviktende muskler, ville det vært nesten umulig å bevege seg videre. På en plass som dette er det heller ingen som kan komme å hjelpe deg på mange timer -så det var viktig å fortsette med å holde seg i bevegelse til jeg gikk på tryne. Jeg kom meg til toppen og fikk se en liten hytte hvor det sto et esel utenfor litt vekk fra løypa. Jeg satset alt på at det måtte være noe å drikke i huset og ved inngangen var det en mor og tre døtre som tilbød meg kaldt vann. Jeg satt inne i skyggen og drakk meg utørst og fikk hentet litt krefter.

 

 

 

Etter 15 – 20 minutt var jeg oppe på bena igjen og kunne fortsette med flaskene full av vann. Jeg tok det rolig frem til neste kontrollpunkt hvor det ble servert Cola og annet mineralvann. Jeg fortsatte etter litt hvile der også, men resten av dagsetappen bar preg av at jeg var redusert. Etter syv timer var det ekstra godt å løpe over målstreken denne dagen etter 50,49 km (3D).

Totalt brukte jeg 50 timer og 40 minutt på 308,93 km og 12.676 høydemeter målt i 3D med Garmin Fenix 5. Det var bare 16 deltagere av 35 startende som klarte å fullføre løpet. Dette er det fineste etappeløpet i fjell som jeg har deltatt i hvor rammer, ivaretakelse, opplevelser og utfordringer ble ivaretatt og vil bli husket. Bak dette vellykkede arrangementet er det en proff arrangør som til en hver tid er tilstede, lytter og igjen har kontroll gjennom sine dedikerte medarbeidere, deriblant fem leger.

 

 

Sko

 

Fjellene man skal løpe i har grov og skarp stein, berg og grov grus som hele tiden varierer underlaget, og når vi i tillegg skal løpe 14.000 høydemeter vil dette løpet bli ekstra tøft for bena. Den skarpe fjelltypen som er i Atlasfjellene vil med stor sannsynlighet mer eller mindre rive opp skoene i løpet.  

  • Med mye bevegelse sidelengs, vridninger, ujevne tråkk og forskjellige lengder på de enkelte skritt øker sannsynligheten for friksjon i skoen og dette medfører ofte blemmer. For å redusere friksjon må skoen sitte godt rundt foten. Friksjon mot huden kan i tillegg reduseres med å benytte to par strømper.
  • Det grove underlag reflekteres i foten når den treffer bakken, sammen med utallige nedoverbakker. 14.000 høydemeter tilsvarer en og en halv gang ned Mount Everest. En sko med saftig og god såle vil absorbere noe av de skarpe steinene ved landing og redusere belastning på ankler og knær.
  • Det ujevne underlaget krever en stødig fot og ankel – det har jeg ikke (avrevet leddbånd). En sko med stor flate og saftig såle vil øke stabiliteten og redusere sannsynligheten for alvorlige overtråkk.
  • Tørt, vind, sol og varme. På tørt underlag av fjell og skarpe steiner vil ikke grove knaster ha så mye effekt.
    Varmen vil føre til litt opphovning og selv med luftige sko, vil et skonummer større enn normalt være å foretrekke.

Jeg endte opp med å ta med to skotyper. Hoka Hoka Clayton som jeg har god erfaring med og som reserve tok jeg med de nye Salomon S-Lab Sense Ultra. Hoka Clayton er en sko som er litt bred i forfot, men sitter godt rundt min fot. Clayton har en bred og saftig såle som gir god stabilitet. Hoka Clayton veier bare 229 gram og med 14.000 høydemeter vil hvert gram merkes. Overdelen er luftig og tørker svært fort, men de er ikke skapt for terrengløp. Sålen er uten «knaster» og har et redusert grep i vått og sleipt terreng. Jeg har god erfaring med Hoka Clayton i lange terrengløp som blant annet Lofoten og Lyngsalpene på langs (100 miles).

 


I forkant av løpet hadde jeg ingen erfaring med de nye Salomon S-Lab Sense Ultra, men når jeg fikk prøvd de satt de så utrolig godt på foten og materialvalget var solid, så jeg tok de med som reservesko. Salomon S-Lab Sense Ultra er tradisjonelle terrengsko med en fastere og smalere såle enn Hoka Clayton. Salomon S-Lab Sense Ultra er luftig, solid oppbygget, små knaster og garantert mer slite sterk enn mange andre terrengsko. Under løpet benyttet jeg hovedsaklig Hoka Hoka Clayton som planlagt. Etter løpet tok jeg med Salomon S-Lab Sense Ultra på fjorten dagers trening med tilsvarende underlag i fjellene på Kalymnos. I etterkant vasket jeg skoa og jeg kan knapt se at Salomon S-Lab Sense Ultra er brukt. Dette er kvalitet som tåler noen kamper med tøft terreng.

 


Det er lett å forstå hvorfor noen sko er bedre tilpasset terreng enn andre. Selv om jeg valgte å løpe med Hoka Hoka Clayton 2 var risikoen for at de gikk i stykker under løpet tilstede. Bildet av Clayton viser hvilken slitasje sålen fikk og hva en manglende tåkappe gjør med en sko som benyttes i tøft terreng. Salomon S-Lab Sense Ultra på bildet har også blitt løpt med i over 30 mil i røft terreng. Når jeg tok Salomon S-Lab Sense Ultra på foten og strammet satt skoen som støpt over hele foten på en behagelig måte. Stoffet på oversiden er godt pustende og tåboksen er akkurat passe stor. Helkappen sitter godt, innersålen har god pusteevne, mellomsålen gir god demping og yttersålen er svært slitesterk med små knaster.

 

Klær

 

Shorts var en selvfølge å løpe med i denne varmen og miljø. For meg var følgende viktig ved valg shorts:
Lav vekt, luftig og kjølende stoff. Stoff som ikke henger seg fast i låra når den blir fuktighet og som da skaper friksjon. Tynn innertruse med strikk som ikke merkes i lysken. Er strikken for stram eller tykk vil inntørket svette lage en ubehagelig saltholdig og hard kant som skjærer i huden – og før du vet ordet av det er pungen tom.
God og bred strikk i midje som ikke er for stram, men holder shortsen på plass. Jeg valgte å ta med to typer shorts. En maraton-shorts (109 gram) som er så kort at det ikke er mulig for stoffet å henge fast i bena ved bevegelse.​

 

 

Den andre shortsen, Arcteryx Adan, er lang, vid og har en fantastisk innertruse med et ekstremt lett stoff. Lengden på denne shortsen forhindrer solbrenthet på øvre del av bena og reduserer forbruket på solkrem.

 

Vi var pålagt å ha med en regn og vindtett jakke til alle dagsetappene i tilfelle dårlig vær. Jakken ville nok bare bli liggende i sekken, så kriteriene mine for valg av jakke ble:

  • Lav vekt og ta minst mulig plass i sekken.
  • Erstatte en langermet trøye
  • Vindtett og tørke fort

Med en vekt på 85 gram er Salomon S-Lab Light Jacket lettere enn de fleste t-shirts. Jakken kleber ikke mot kroppen og jeg benytter den ofte som eneste treningsplagg på overkroppen når det blåser eller regner. Nedpakket er jakken på størrelse med en golfball.

 

Med jakken som «langermet genser» var det en raskt tørkende og slitesterk t-shirt som skulle gjøre det daglige arbeidet med å holde overkroppen varm mot kald vind samt hud og sekk separert. T-shirt som jeg valgte ble Salomon Fast Wing SS Tee med en vekt på 108 gram som er «normalt». Salomon Fast Wing SS Tee er veldig behagelig og kjølende mot kroppen. Den sitter ikke for tett og stoffet er svært slitesterk. De lyse fargene mot den sterke sola var iberegnet når valget ble gjort.

 

På hodet benytter jeg caps i ettersom den beskytter både mot sol og regn. Jeg prøver å velge en caps som lett og luftig som sitter godt rundt hodet uten å stramme. Når jeg løper i varme omgivelser, dypper jeg capsen ofte i vann underveis for å kjøle ned hodet. Da er det fint om den ikke blir for tung og fortsatt sitter godt på hodet.

 

 

Sekk


Trans Atlas Marathon er et løp i kategorien «semi-supported» hvor vi løper med liten sekk som består av minimum tusen kalorier, 1.hjelpsutstyr, ekstra bekledning og drikke. Vann får vi etterfylt på kontrollpunktene, og som et krav skal vi ha minimum to liter når vi forlater kontrollpunktet. I dette løpet en og en halv liter drikke holde for meg. Det vil være kontrollpunkter hver 15. til 25. km , og en temperatur opp til 38 grader. Hvor mye drikke og kalorier som skal med i sekken, setter rammene for hva som kan velges. Jeg har løpt med mange forskjellige sekker og syntes vest virket mest bekvemt i dette løpets sammenheng. Valg av vest ble litt tilfeldig ettersom Oslo Sportslager hadde begynt å føre Salomon sine løpsvester. Vestene fra Salomon er svært lette, elastisk, sitter godt og har et stort volum.

Valget ble en Salomon S-Lab Sense 2 Set som veier 96 gram og viste seg å være et svært godt valg for dette løpet. Jeg fikk alt av obligatorisk utstyr i rygglommen, mat og drikkeflasker fikk plass foran. Jeg hadde med forskjellige flasker for å teste hard, soft med og uten «sugerør». Den beste drikkeflaskeløsningen som jeg benyttet i løpet var de originale flaskene som fulgte med løpsvesten.

 

 

GPS navigasjon

Trassen var relativt godt merket, men av sikkerhetsmessige hensyn ble det i forkant utlevert GPS-koordinater for de enkelte dagsetappene. Mange benyttet håndholdte GPS-enehter, men med Garmin Fenix 5 på armen ble dette overflødig og koordinater for hele løpet var enkelt å importere. Ved start av gjeldende dagsetappe benyttet jeg funksjonen «Navigate» og kunne deretter fokusere på å løpe. Klokken ble da gjort om til en navigasjonsenhet som viser om du er på riktig spor, avvik, tidsforbruk og gjenstående distanse. Som varsling på klokken benyttet jeg vibrasjon istedenfor lydalarm noe som merkes lettere enn lyd. Ved avvik i løypa vibrerte klokken umiddelbart og jeg kunne foreta de nødvendige justeringer og manøvrere enklere gjennom etappene. Den geografiske nøyaktigheten på Garmin Fenix er på fantastiske to meter da den benytter både det globale navigasjonssystemet GPS og russiske GLONASS samtidig.​

 

 

Her kan du se filmsnuttene Frode tok under Trans Atlas Marathon



Tags:
| Kommentarer [0]

Kommentarer

  •  


  •